Vi tenker intuitivt at uvaner slipper taket ved at vi er disiplinerte. Det begynner med at du må skjerpe deg. Hvis du har klart å skjerpe deg i lang nok tid, så kan du si at du har blitt forandret, at du har en ny identitet.
Det samme finner vi igjen i en tradisjonell forståelse av religion, at målet er å forandre på gjerningene våre, å oppnå en identitet ved skjerpe på disiplinen.
Det høres kanskje bra ut i teorien. Men problemet oppstår når det settes ut i praksis, og opplevelsen ligner på det Paulus skriver i Romerne 7. Og mot slutten av samme kapittel, kommer Paulus med et utbrudd som er så altfor kjent for mange:
“Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra denne dødens kropp?” (Romerne 7,24)
For mange kristne er dette en kamp man møter daglig. Hvordan blir man kvitt uvaner, hvordan kan jeg slutte med synden jeg sliter med? Og hvordan kan jeg erstatte det med gode vaner, som bibellesing og bønn?
Paulus har identifisert problemet til veldig mange, men han stopper ikke med det – han kommer også med løsningen.
Mange av oss har kanskje fortsatt en ryggmargsrefleks der vi tar av oss luer og capser i kirka. Men ikke så mange kvinner har ryggmargsrefleksen med å ta på seg noe på hodet.
Hva mener Paulus med det han skriver om i første korinterbrev, om at kvinner bør ha noe på hodet når de ber og taler profetisk? Det er ikke mange menigheter der det praktiseres, men det finnes unntak. I Kristent Fellesskap-bevegelsen er det ikke uvanlig å se damer med lue, caps eller skjerf på hodet når de ber eller profeterer på gudstjeneste.
Men hvorfor i all verden gjør vi dette, når alle andre liknende menigheter ikke gjør det? Og hva med de av oss som ikke ønsker å bruke hodedekke, er det greit?
De fleste synes at treenigheten er vanskelig å forklare. En Gud i tre personer. Eller «tre i en», om du vil.
Enda verre blir det når mange av forklaringene som skal gjøre dette mer forståelig, er direkte misvisende. Noen av dem underbygger faktisk lære som ble avvist som vranglære i oldkirken.
Kristendommen forkynner én Gud, som består av tre personer: Faderen, Sønnen og Ånden. Ut fra dette brukes det kindereggaktige uttrykket «tre i én».
Men det stort sett her det begynner å gå galt. Fordi treenigheten er ikke en matematisk finurlighet. Den er et guddommelig mysterium.
Du trenger ikke å gi en logisk forklaring av hvordan «tre i én» henger sammen for å forklare treenigheten. Tvert imot. For verken apostlene og kirkefedrene i oldkirken var særlig opptatt av aritmetikk (altså teorier om tall).