«Vi gikk fra å være ‘fremmede og fiender av Gud’ til å være fremmede for det livet vi levde uten Jesus.»
En gruppe på jobben satt samlet da en understreket sitt poeng med å si: «Ta Sindre som eksempel. Han har andre verdier enn jeg har. For han er jo fra Sørlandet!». Har det blide Sørlandet æren for verdiene mine? Nei, mine verdier kommer ut av troen og etterfølgelsen av Kristus som Herre. De naturlige valgene som kommer ut av det gjør at Guds Ord kaller meg en fremmed.
Hvorfor fremmed?
Ordet fremmed høres gjerne negativt ut. Men når Guds Ord omtaler oss kristne på denne måten er det for å vise til fruktene av den forvandlingen som Gud har gjort og gjør i oss:
«Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lystene dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet. Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede» (1 Pet 1,14-17).
Før var vi urettferdige syndere som verken hadde noe ønske om eller var i stand til å følge Guds vilje. Når er vi Guds rettferdiggjorte barn med en iboende lengsel etter å leve på en måte som ærer Gud.
Identitet og tilhørighet
Jeg er født i Kvinesdal, bosatt på Stord i nasjonen Norge. Det gir meg både en identitet og tilhørighet som norsk. I det øyeblikket jeg setter min fot utenfor Norges grenser er jeg en fremmed. Jeg har verken identitet eller tilhørighet til andre land jeg besøker.
Enten er en fremmed for livet med Gud. Eller så er en fremmed for livet uten Gud. Det hele bunner ut i hvilket rike vi har vår identitet og tilhørighet i.
To riker
Når Jesus står anklaget overfor Pilatus, spør landshøvdingen ham «Er du jødenes konge?» (Joh 18,33). Jesus svarer ham «Mitt rike er ikke av denne verden» (v.36).
Jesus kom som representant for et annet rike. Ja mer enn det: Jesus er selve kongen av Guds rike. Han kom for etablere Guds rike på jorden slik at Guds vilje kan skje her som i himmelen.
Motsetningen til Guds rike er mørkets makt. Det er et rike i opprør mot Gud. Et rike som bygger på løgn og bedrag. Jesu oppdrag var å ødelegge dette riket og gi oss frihet fra dets makt over oss.
For å kunne gjøre det måtte han «gjøre ende på djevelens gjerninger» (1 Joh 3,8). Det betyr at en maktovertakelse måtte finne sted. Ut med det gamle styre og inn med noe nytt og evig. En slik fullkommen seier vant Jesus ved sin død og oppstandelse. Han kledde «maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2,15). Etter sin oppstandelse fra de døde ble han «opphøyd til det høyeste og gitt navnet som er over alle navn» (Fil 2,9). Fra da av regjerer han som Kongenes Konge og Herrenes Herre.
Konsekvensen er at ved Jesus har Gud «….fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike» (Kol 1,13). Guds rikes grenser er åpnet for alle som gjennom tro og omvendelse bekjenner Kristus som Herre.
I det øyeblikket vi trådde inn i Guds rike skiftet vi identitet og tilhørighet. Vi gikk fra å være «fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke» med våre onde gjerninger (Kol 1,21). Til nå være fremmede for det livet vi levde uten Jesus.
Del av noe større
Når Gud fridde Israelsfolket ut av slaveriet i Egypt var han tydelig på en ting: de skulle være hellige fordi Gud er hellig (3 Mos 11,45). Det innebar at de skulle skille seg ut fra andre folk i måten de levde på. Ikke at de skulle være sære og rare. Men ved å følge Guds Ord skulle de vise Guds kjærlighet og rettferdighet i praksis.
Hebreerbrevet sier om mange av de personene vi møter gjennom bibelhistorien at de regnet seg som «fremmede og hjemløse på jorden» (Hebr 11,13). Hva var grunnen til det? De kjente ikke på noen tilhørighet til det i samfunnet som ikke representerer Gud. De identifiserte seg ikke med det som leder til et liv i opprør mot Gud (Hebr 11,10 14-16).
Det skal ikke være annerledes med oss. Vår tro følger i deres fotspor (Gal 3,6-4,7).
Selv om vi lever på jorden er vi del av noe større. Vi tilhører nå et rike som ikke er av denne verden. Vi er som ambassadører som representerer nasjonen sin boende i et annet land. Som borgere av Guds rike er det Guds lov, Guds vilje, som er styrende i våre liv. Salme 119,19 poengterer dette for oss: «Jeg er en fremmed på jorden, skjul ikke dine bud for meg» og vers 54 sier «Dine forskrifter er mine sanger hvor enn jeg holder til».
En annen måte å være fremmed på
Det er spennende å besøke andre nasjoner. Men dess lenger vekk en kommer fra Norge og Skandinavia vil en selv, og de mennesker en møter, raskt se og erfare at en er fremmed.
Språket kan være en innlysende forskjell. Men selv om en lærer seg språket vil en fortsatt kunne oppleves som en fremmed. En trenger å lære seg levemåten. For å gjøre det må en lære å tenke slik de innfødte tenker. Derfor formes vi innenfra og ut til å tenke og leve som borgere av Guds rike i den nåværende verden (Rom.12,2, Kol 1,9).
1 Peters brev 1,1 sier:
«Peter, Jesu Kristi apostel, hilser de utvalgte som lever som fremmede, spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia».
Legg merke til at han skriver til dem som lever som fremmede.
Det neste verset forteller oss at Peters hilsen er til de kristne som er spredt omkring. Det er
«… de som er utvalgt slik Gud, vår Far, på forhånd hadde bestemt, og ved Ånden innviet til å være lydige og til å bli renset ved Jesu Kristi blod» (1 Pet 1,2).
Videre i 1 Petetersbrev 2,11 får vi en konkretisering av hva Guds Ord mener med at vi skal leve som fremmede:
«Jeg formaner dere, mine kjære, som er fremmede og utlendinger: Sky lystene som kommer fra deres kjøtt og blod, og som fører krig mot sjelen» .
Synd er et resultat av at vi lar oss styre av lystene og de fristelser som kommer av det (Jak 1,13-15). Et Guds barn sier nei til synd og velger gudsfrykt i stedet (1Pet.1,14 – 17, 4,2).
Det som beskrives her handler ikke om å ta seg selv i nakken for å blir den beste utgaven av seg selv. At vi er innviet ved Ånden til å være lydige innebærer at han virker i oss på en slik måte at vi både vil og gjør Guds gode vilje (Fil 2,13).
Disse bevisste og til tider tøffe valgene gjør at vi av og til går mot strømmen av hva som er vanlig og forventet i samfunnet rundt oss. Peter poengterer det når han skriver:
«Det er nok at dere i den tiden som er gått, har levd slik hedningene vil, i utskeielser og lyster, i drikk, festing og fyll og i forkastelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg fordi dere ikke lenger løper med dem ut i denne strømmen av utskeielser, og de spotter dere» (1 Pet 4,4)
Vi har alle forskjellige erfaringer knyttet til hvordan samfunnet rundt oss tenker og reagerer på våre gudfryktige valg. Det kan av og til koste oss noe å velge annerledes. Men Guds Ord sier:
«Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer fra lystene i verden» (2 Pet 1,3-4)
Vi har fått del i guddommelig natur. Det er selve essensen i hva som gjør oss annerledes enn den vi var før. Synd er skiftet ut med Guds rettferdighet. Lydighet har tatt plassen til opprør. Tro har tatt plassen fra tvilen. Drivkraften er ikke lenger det vi kan fylles med fra samfunnet rundt oss. Gud gir oss alt vi trenger for å leve etter sannheten. Vi skal slippe å være styrt av menneskelig visdom som sier at sannheten er det hver og en måtte mene er sant for seg selv. Det er ikke meningen at vi skal være som en slags kameleon ved at vi tilpasser oss stadig nye meninger om hva som er sant og ikke sant. I stedet henter vi næring fra troens Ord (1 Tim 4,6). Summen av dette ordet er sannhet og presenterer Guds lover som varer evig (Sal 119,160).
Fremmed men ikke isolert
Jesus fikk attesten at han var «venn med tollere og syndere» (Matt 11,19). Han var en fremmed som representerte et annet rike. Men han isolerte seg ikke fra verden rundt seg. Han tok ikke etter omgivelsenes ordbruk og væremåte. Heller ikke manges gudsforståelse. Han representerte noe annet. Sannheten om Gud i ord og handling.
Filipperne 2,15 sier at når vi lever under Jesu Herredømme holder vi fast på livets ord. Det gjør at vi stråler blant våre medmennesker som «stjerner på nattehimmelen».
En slik etterfølgelse av Jesus innebærer å ta avstand fra synd i eget liv. Men ikke å isoleres eller bryte kontakten med mennesker som ikke tror på Jesus. Da måtte vi jo ha gått ut av verden (1 Kor 5,9-10). I stedet skal vi leve på en slik måte at vår tro på Kristus som Herre blir synlig gjennom våre ord og handlinger (Matt 5,13-16).
Annerledes på en positiv måte
Når Guds Ord omtaler oss som fremmede er det med et positivt fortegn. Vi representerer en annen måte å være menneske på, ved en naturlig men likevel overnaturlig måte.
Uavhengig hvor du kommer fra.
