Å vandre med Gud i ydmykhet

Arne_Olav_Roe_portrettbilde

Å vandre ydmykt med Gud er enkelt, men ikke lett. Ofte er vi blinde for vår egen hovmod og arroganse. Men, Gud møter den ydmyke, og gir oss både nåde og tilgivelse når vi innrømmer våre feil.

Kjenner du noen som liker å være sammen med folk som er stolte, arrogante eller hovmodige? Jeg kjenner ingen som liker å være sammen med sånne mennesker!

Les nyeste Tre-Enig: Evangelisering: slik ble jeg mer avslappet og frimodig (Julianne, Milka og Trygve)

Vi liker ikke å møte disse holdningene og den oppførselen de fører med seg. Det er noe inni oss som reagerer når vi møter arroganse og hovmod hos andre. Det er ikke like lett å avsløre sånne holdninger hos oss selv. Kanskje det til og med er vårt eget hovmod som blir såret når vi møter hovmod hos andre?

I den siste tiden har et ord fra profeten Mika arbeidet i meg:

Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud. (Mika 6, 8)

Profeten slår fast at Gud har gjort det kjent for alle mennesker hva han venter av oss. Når profeten setter ord på det, må vi innrømme at det er sånn det er. Vi vet hva vi bør gjøre og hvordan vi skal oppføre oss. Det er bare å være rettferdig i alt vi gjør. Det er bare å vise trofast kjærlighet i alle relasjoner. Det er bare å vandre ydmykt med vår Gud.

Et ydmykt hjerte er grobunn for alt som er rett og godt.

Jeg sier bare, ikke fordi det er enkelt å leve sånn, men for å understreke at det ikke handler om mange ofringer, regler eller bud. Det gode livet handler bare om dette: Å arbeide for sosial rettferdighet, å bry seg om folk og møte dem med miskunn og kjærlighet, og vandre ydmykt med Gud.

Det siste er en forutsetning for de to første. Et liv i rettferdighet og kjærlighet bygger på et ydmykt liv med Gud. Å være ydmyk blir ofte sett på som noe lavt, ynkelig, krypende, svakt og foraktelig. Det er lite «macho» å være ydmyk. Den kristne troen løfter likevel det å være ydmyk opp og setter det på hedersplassen. Ydmykhet er et skattkammer som rommer alle andre dyder. Et ydmykt hjerte er grobunn for alt som er rett og godt.

Mer om å vandre rett: Lydighet: en sikker oppskrift på åndelig vekst (Jon Lilienberg) 

Å være ydmyk starter hos Gud 

Hva vil det egentlig si å vandre ydmykt med Gud? For det første handler det om en relasjon mellom Gud og meg. I denne relasjonen er vi ikke likeverdige partnere. Gud er hellig, rettferdig og fullkommen. Ingenting ved oss mennesker er fullkomment. Vi er uverdige og helt avhengige av Guds nåde og miskunn.

Å vandre ydmykt med Gud er ikke å gjøre oss mindre enn vi er, men å innrømme at vi er uverdige og avhengige av Guds nåde i alle ting. Når vi har møtt en nådig Gud, vil dette vise seg i hvordan vi møter våre medmennesker.

Når vi har møtt en nådig Gud, vil dette vise seg i hvordan vi møter våre medmennesker.

Å vandre ydmykt med vår Gud, innebærer å fornedre seg selv og være villig til å innrømme vår virkelige situasjon. Vi er helt avhengige av nåde og tilgivelse. Vi trenger å lære av Jesus å være milde og ydmyke i hjertet (Matt 11,29). Å være ydmyk handler ikke i første rekke om ytre oppførsel, men om en hjerteholdning. Et ydmykt hjerte vil selvsagt gi synlige utslag i livet vårt. Vi får et ydmykt hjerte når vi lever nært Gud og vandrer med ham.

Guds ord om å være ydmyk 

Å vandre ydmykt for Gud er å bøye seg for ham (Jak 4,7), og ikke gjøre hjertet hardt sånn som Farao gjorde (2 Mos 10,3). Jesus talte om å gjøre seg selv liten og sette seg selv lavt (Matt 18,4; 23,12). Han sa at vi må si nei til oss selv og ta korset opp og følge ham, koste hva det koste vil (Luk 12,27). Det ydmyke livet er å underordne seg Gud, legge alt i hans hender og sette vår lit til ham i alt vi møter gjennom livet!

Les også: Pinsedag 365 dager i året (Arne Skagen)

De ydmyke tror at alle ting tjener til det beste for dem som elsker Gud (Rom 8,28). De tror at alt de møter kan Gud bruke til å ydmyke dem og prøve dem og se hva som bor i hjertet deres, for så å gjøre vel imot dem til slutt (5 Mos 8,2–6,16).

Gud står de stolte imot, men de ydmyke får nåde (Jak 4, 6). Hovmod fører mennesker til fall, men den ydmyke vinner ære (Ord 29 ,30). Å være ydmyk er veien til ære og framfor ære går ydmykhet (Ord 15, 33; 18, 12). Kommer hovmod, kommer skam, men de ydmyke følger visdom (Ord 11,2). Det er med andre ord klokt å være ydmyk.

Det er med andre ord klokt å være ydmyk.

Gud frelser de ydmyke, de som slår øynene ned (Job 22,29). Han tar seg av og bor hos de som er nedbøyde i ånden (Jes 57,15). Å være ydmyk er å kjenne seg hjelpeløs og fattig i ånden. Når vi er på den plassen, er himmelriket vårt (Matt 5,3). Herren hører hva de ydmyke og hjelpeløse lengter etter og han støtter deres hjerte (Sal 10,17).

Ydmyk vandring fører til nåde 

I vår postmoderne tid med mange meninger og sterkt fokus på folks individuelle opplevelser er det viktigere enn noen gang å være ydmyk. Innledningen min peker på at det ikke bare er Gud som står de stolte imot, det gjør vi mennesker også.

Det er også sånn at når folk ydmyker seg og ber om tilgivelse, er det lettere å møte dem med nåde. Folk som sliter med å innrømme feil får lite nåde. Jeg snakker fra egen erfaring. Jeg har opplevd begge deler.

Folk som sliter med å innrømme feil får lite nåde

Jeg er en av dem som opp gjennom årene ikke har hatt lett for å innrømme feil. Jeg har satt min ære i å være bibeltro, men jeg er ikke stolt over måten jeg har møtt folk som har stilt spørsmål ved meg og måten jeg har vært en leder på. I dag har jeg sorg i hjertet for at folk i møte med meg ikke har opplevd forståelse eller medfølelse, men følt at jeg gikk i forsvar og slo dem i hodet med Guds ord. Jeg er lei meg for at jeg har såret folk fordi jeg ikke har hørt hjertet deres og møtt dem med kjærlighet og nåde.

Jeg har til tider vært svært bombastisk, avvisende og lite lyttende til folk med andre meninger.

Jeg tror at undervisningen min bygger på trygg bibelsk grunn. Men når jeg ser meg tilbake er jeg ikke stolt over måten læren til tider har blitt praktisert på. Jeg har til tider vært svært bombastisk, avvisende og lite lyttende til folk med andre meninger. Jeg har dessverre vært firkantet og mer opptatt av å forsvare bibelske prinsipper (sånn som jeg har forstått dem), enn å møte folk som har et ulikt syn på ting, med respekt og forståelse.

Ydmyk vandring fører til tilgivelse 

Jeg innser i dag at en del av den motstanden jeg opplevde i tidligere tider, ikke kom på grunn av troen min, men mer på grunn av oppførselen min. Jeg var blind for mine egne feilsteg. Jeg forsto ikke at folk kunne oppleve meg hard og vanskelig. Jeg hadde lite selvinnsikt og var for stolt til å se og innrømme mine egne feilsteg. Derfor ble det noen konflikter jeg gjerne skulle ha sluppet å oppleve.

For en stund tilbake skrev jeg en artikkel i den kristne dagsavisen Dagen om å kjenne sine egne feilsteg. Jeg fikk mange gode og oppmuntrende tilbakemeldinger på den artikkelen. For en tid siden skjedde noe stort. Jeg fikk besøk av en bror jeg ikke hadde møtt på mange år. Vi skilte lag i en konflikt som var vond for oss begge for over tretti år siden. Han hadde lest artikkelen da den kom på trykk og etter et halvt år kom han for å snakke med meg om det som hadde vært vondt. 

Mer fra Erling: Kva er misjon?

I artikkelen møtte han en annen person enn den harde og firkantede personen han skilte lag med. Gud talte til ham gjennom min ydmyke artikkel. Han kom til meg som en ydmyk mann og vi fikk nåde til å sette en tykk strek over alt det vonde som hørte fortiden til. To stolte mennesker såret hverandre for tretti år siden, men nå møtte to ydmyke brødre hverandre med tilgivelse og forsoning. Å, hvor godt og vakkert det er når brødre lever i fred med hverandre!

(Artikkelen ble opprinnelig publisert på nynorsk i FOLK 3-2017)