Det er forskjell på tro, og Abel sin tro var den typen tro Gud ville ha.

Abel er en inspirasjon for oss alle til å leve i tro. Slik at sentrum i livet vårt blir å gi Gud det han har bedt om. Ifølge Gud taler blodet hans enda fra jorden om hva gudsfrykt og sann tilbedelse er.

Du skal ikke tro, du skal vite. Tro kan du gjøre i kirka.

Dette var mottoet til sjefen min på sommerjobben jeg hadde i studietida.

Du skal ikke tro, du skal vite.

Denne måten å forstå tro på er utbredt i samfunnet rundt oss. Å ha en tro blir satt opp mot å vite noe for sikkert. Men tro i bibelsk forstand handler ikke om at du er usikker på noe. Tvert i mot, Bibelen sin definisjon av tro er slik:

Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees. (Hebr 11,1)

Tro handler altså om å være sikker på håpet og overbevist om det vi ikke ser.

Tro er er en gave fra Gud som gjør at det i hjertet til de kristne er en overbevisning om det de håper på. Når Gud gir tro, så vet du at du er et Guds barn, du vet at du er tilgitt, du vet at du hører hjemme hos Gud og har en fremtid med han. Så troen gir oss en overbevisning i hjertet. Du bare vet at du vet at du vet at det Gud sier er sant.

I flere engelske oversettelser brukes ordet substance om denne sikkerheten om håpet. «Faith is the substance of things hoped for» sier den engelske King James oversettelsen. Troen er ikke bare en overbevisning i hjertet, men troen gir oss altså del i realiteten, eller substansen i det kristne håpet. Vi kan si at troen tar tak i håpet og lar oss begynne å erfare her og nå at håpet er sant.

Vi har for eksempel et håp om at Gud en dag skal gjøre slutt på all sykdom og lidelse. Troen gjør at vi ber til Gud og erfarer at Gud helbreder syke idag. Vi har et håp om at Guds kjærlighet en dag skal prege skal prege alle ekteskap, familier, byer og nasjoner.

Troen gjør at vi går til Gud slik at han kan prege livene våre med sin kjærlighet i dag. Troen gjør håpet om til erfaring. Troen gjør det usynlige synlig. Når vi har tro begynner vi å leve ut fra en ny overbevisning, og når vi lever slik, erfarer vi at det vi tror på fungerer.

I fortsettelsen av kapittel 11 er fortellingen om de ulike trosheltene i Bibelen, og hvordan troen gjorde at de erfarte at livet med Gud førte til et nytt liv, i lydighet mot Gud, hvor Guds kraft virket i hverdagen deres og de både erfarte velsignelsen og lidelsen som hører med til det kristne livet.

Den første troshelten vi introduseres for er Abel. La oss se på hva han lærer oss om sann tro. Vi leser fra vers 4 i Hebreerne 11:

I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Fordi Abel trodde, fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, det vitnet Gud om da han ofret. Og med sin tro taler han ennå etter sin død.

Kain og Abel var de to første sønnene til Adam og Eva. I Første Mosebok kapittel 4 leser vi om de to brødrene. Kain, som var eldst, ble jordbruker. Abel ble sauegjeter. Begge brødrene var opplært til at de skulle ofre til Gud.

I bibelteksten står det:

Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar fram for Herren et offer av åkerens grøde. Også Abel bar fram et offer, av de førstefødte dyrene fra småfeet og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og offeret hans, men på Kain og hans offer så han ikke med velvilje. Da ble Kain brennende harm og så ned.

Kain gav Gud en gave fra det han hadde dyrket, og Abel gav Gud de førstefødte lammene i saueflokken. Begge brødrene gav altså Gud en gave. Men bibelen forteller oss at når Abel ofret så anerkjente Gud troen hans, mens Kain sitt offer, ble ikke likt av Gud.

Når vi leser historien om offeret er det lett å tenke at det er Gud som er kjip her. Kain hadde tross alt også gitt Gud en gave. Hvorfor gjør Gud forskjell på de to brødrene? Hvorfor brydde han seg ikke om Kain sin gave? Hadde ikke begge to like gode intensjoner med gaven sin?

Hvorfor var offeret til Abel bedre enn Kain sitt? Kain gjorde det jo i beste mening. Det er tydelig at Kain blir både såra og misunnelig når Gud ikke bryr seg om offeret hans, mens Abel sitt offer blir tatt imot med glede.

Sympatien med Kain er en parallell til måten mange forholder seg til Gud på i Norge idag. I samtaler med mennesker som ikke er kristne hører jeg ofte ting som: «Jeg er ikke noe bedre eller verre enn andre mennesker, så hvis Gud er rettferdig vil han nok passe på at det går bra med meg til slutt.»

Eller andre som sier: «Jeg har min tro og du har din tro, det er ikke slik at en tro er bedre enn en annen.»

Men gjennom historien om Abel så lærer vi faktisk nettopp det. Det er forskjell på tro, og Abel sin tro var den typen tro Gud ville ha.

Men hva var det med Abel sin tro som berørte Guds hjerte og som fikk Gud til å erklære Abel rettferdig? For å forstå dette trenger vi å se historien i en litt større sammenheng og forstå betydningen av hva en offergave er.

Gjennom Det gamle testamentet møter vi mange fortellinger og instruksjoner om offer. Vi leser om Noah som etter flommen bygde alter og ofret av dyrene til Gud. Abraham, Isak og Jakob var alle gudfryktige menn som bygde alter og ofret til Herren.

Når Moses kommer inn i historien og prestetjenesten og loven blir innført får ofringene en enda mer sentral plass. I historien om utvandringen av Egypt blir alle familiefedre i Israel bedt om å ofre et lam og ta blodet av det og stryke på dørkarmen på huset sitt som et tegn for at de skulle bli spart for den straffedommen som kom over Egypt, hvor alle førstefødte sønner i hjem som ikke hadde blodet strøket på dørstokken mistet livet.

I alle instruksjonene om offer som er beskrevet i Moseloven, er det Gud som definerer hva slags offer han vil ha. Han forbød for eksempel menneskeoffer, som jo var en vanlig skikk i kulturene i de omkringliggende nasjonene. Han forbød også å komme med offerdyr som var syke, eller skadet. Offeret skulle være av de beste dyrene. I noen av ofringene skulle prestene spise av offerkjøttet, men blodet og fettet skulle de ikke røre. Det var hellig for Herren. Spiste de av det skulle de miste tjenesten sin og støtes ut av folket.

I loven er det spesifikke offer knyttet til ulike dager, høytider og renselsesritualer. Offeret handlet ikke først og fremst om mennesker som gav det de ville til Gud. Det handlet om å gi Gud det Gud hadde bedt om. Om å innrette livet sitt etter Guds vilje, og om å sette han først i alle ting.

Å ofre på riktig måte var et uttrykk for sann gudsfrykt. Å ofre feil var et uttrykk for å forakte Gud.

Når vi går tilbake til Abel, er det denne tanken om offeret som ligger til grunn. Kapittelet før historien om Kain og Abel handler om syndefallet, der leser vi også om hvordan Gud selv slakter dyr og kler Adam og Eva med skinnene for å dekke over skammen deres. Antageligvis var det fra denne erfaringen Adam lærte sønnene sine å ofre til Herren. Gud ønsket et offerlam, og fettet på dyret hørte Herren til.

Abel gjorde et valg for livet. Han ønsket å gi Gud det Gud ville ha, og hele livet hans var innrettet for å leve til Guds ære, og gi Gud det offeret Gud ville ha. Å være sauegjeter var et uttrykk for Abels gudsfrykt og tilbedelse.

Abel levde ikke for seg selv. Han var ikke en som bare gjorde så godt han kunne og håpet Gud var fornøyd. Nei han lot Guds vilje få førsteplassen i livet og levde i ærefrykt for Gud. Gjennom måten Abel innrettet livet sitt for å tilbe Gud, gjenkjente Gud den troen han ser etter hos alle mennesker, og talte ut over Abel sitt liv at han var erklært rettferdig av Gud.

Når jeg var 16 år oppdaget jeg denne sannheten om at Gud hadde gjort Jesus til Herre over alle ting. Jeg oppdaget at jeg hadde gått min egen vei, og trengte å gi Jesus den førsteplassen han skulle ha i livet mitt. Det forandret på forholdet mitt både til Gud og til Bibelen.

Gudsfrykt og tilbedelse endrer fokuset vårt. Vi oppdager at vi er skapt for Gud, det er ikke Gud som er til for oss. Når vi leser Bibelen begynner vi å se etter hva det er Gud ønsker.

Vi oppdager at Jesus døde for våre synder, slik at Gud kunne få et folk som er hans egen eiendom. Som tilhører han, og er skapt til pris og ære for hans navn.

Vi oppdager at Gud som er Far har en plan for sin Sønn, Kristus, at han skal få en menighet som er for han, som en brud er for brudgommen. Pyntet for han, med en kjærlighet som gjør at hun er satt til side for han. Hellig for han, og en medarbeider med han for all evighet.

Vi oppdager at Far og Sønnen har en plan for Ånden om å bygge et tempel i verden, av levende menneskesteiner, som er et sted hvor Ånden er velkommen og hvor kan bo og bringe mennesker inn i fellesskapet med Gud.

Når vi stiller spørsmålet om hva Gud vil ha, oppdager vi at han har en plan for oss til å være menn og kvinner skapt i hans bilde. Gud har en plan for ekteskapet og familielivet. Ekteskapet er en tanke fra Guds hjerte hvor hans bilde blir uttrykt for barna som vokser opp, gjennom en mann og en kvinne som lever ut trofast kjærlighet, gjennom å elske, respektere og underordne seg hverandre.

Vi oppdager at å bruke livet sitt til arbeidsliv, politikk, musikk og kultur er måter å ære Gud med livene våre. Fordi alt Gud har skapt har en iboende hensikt om å bringe ære til hans navn. Vi er skapt til å være mennesker som lever med Kristus som sentrum for livet.

Fordi han var en tilbeder møtte Abel motstand fra Kain, som ville leve livet på sin egen måte, og ha en gud som passet inn i hans eget selvsentrerte liv. Den rettferdige Abel var en provokasjon for Kain sitt ønske om å ha gud på sin egen måte. Sann gudsfrykt har til alle tider provosert de som vil ha en religiøs kirke med en liten gud som passer i vårt bilde.

Abel er en inspirasjon for oss alle til å leve i tro på en slik måte at sentrum i livet vårt er å gi Gud det han har bedt om. Og ifølge Gud taler blodet hans enda fra jorden om hva gudsfrykt og sann tilbedelse er.