Abraham – tro som lengter etter Guds by

Er det mulig å høre til et sted du aldri har vært? Abraham erfarte det. Han brøt opp fra hjembyen sin og vandret i lyset av Guds evige by – et sted du også er invitert til å bo allerede i dag.

Fra tid til annen er jeg på reisefot ute i den store verden. Det er fascinerende å erfare at samme hvor jeg er på kloden, så møter jeg søsken i Kristus, som jeg kjenner tilhørighet til. Jeg finner igjen den samme gleden, den samme troen, den samme freden, den samme tryggheten hos Kristus og den samme kilden hos Ånden. I dette bibelkvarteret skal vi se på troshelten Abraham. Og jeg tror faktisk Abraham viser oss noe om hvorfor vi som kristne kan erfare tilhørighet til hverandre, på tvers av språk, kultur og landegrenser. 

Byliv

La oss starte med å lese teksten om Abraham i Hebreerne 11,8-10:

I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til et land som han skulle få til odel og eie. Han drog av sted uten å vite hvor han kom hen. I tro levde han som innflytter i det landet Gud hadde lovt ham. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. For han ventet på byen med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper.

Forleden dag snakket jeg med en eldre dame som fortalte meg at hun hadde vokst opp som byjente. Sitt voksne liv hadde hun derimot bodd på landet, før hun nå de siste årene igjen flyttet tilbake til byen. Hun sa til meg: egentlig så har jeg alltid vært et bymenneske. Jeg har aldri funnet meg helt til rette på bygda. På bygda er tempoet lavere. Men i byen skjer det noe hele tiden. 
Er du først vant til bylivets rytme, kan det være vanskelig å få det ut av kroppen.

Troshelten Abraham var et bymenneske. Ikke bare vokste han opp i en by, men han brukte hele livet sitt for å finne den byen Gud hadde vist ham. Etter at han brøt opp fra hjembyen sin, levde Abraham som nomade og bodde i telt. Men Hebreerbrevet forteller oss at han hadde en lengsel i hjertet etter Guds by, den himmelske byen. 

Tro er å se

Å leve i tro, er å leve styrt av det usynlige. Tro er å styre livet etter de usynlige realitetene Gud har vist oss. I Hebreerbrevet lærer vi at trosheltene så to konkrete ting. De så den himmelske byen, og de så Kristus. Både Kristus og byen var usynlige realiteter, som styrte livene deres, og som gjorde at de tjente Guds plan i sin generasjon. 

Byen i Bibelen

På en måte så kan vi si at forståelsen av den himmelske byen, som Abraham så, utvikler seg gjennom de bibelske tekstene. Det første sentrale uttrykket for denne byen, finner vi under kong David sitt styre. David gjorde Jerusalem til stedet for sitt kongsstyre. Jerusalem ble sentrum for kongedømmet Israel. Og under sønnen hans, kong Salomo, ble tempelet bygd i Jerusalem. Byen ble ikke bare sete for kongetronen, men det ble også stedet for Guds nærvær. Gjennom tempelet kom Guds nærvær i hjertet av byen og i hjertet av nasjonen. 

David skriver mye i salmene om byen Sion, og både gjennom salmene og profetene, tales det om Jerusalem som Guds by. Profetene beskriver byen på Sion fjellet med tempelet og feiringene og høytidene som et samlingspunkt for nasjonen Israel. 

Samtidig merker vi at det også er en profetisk visjon i beskrivelsene av byen. De beskriver en by som har Gud som byggmester og skaper. Profetene skjønner at det er et jordisk Jerusalem, men at det samtidig finnes en himmelsk by, en evighetsby, som er sentral i Guds plan for verden. 

I det nye testamentet utvikles forståelsen av Guds by videre. Paulus skriver i Galaterbrevet om det jordiske Jerusalem og om det himmelske Jerusalem, og om hvordan det himmelske Jerusalem som er der oppe er en by som bringer frihet og liv. Han etablerer i klartekst at Jerusalem har vært en jordisk representasjon, men at det finnes en himmelsk by. Og at Kristus tar oss inn i denne himmelske byen. 

I Hebreerbrevet leser vi om himmelbyen, som vi har kommet til i Kristus.

Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. (Hebr 12, 22-23) 

Den himmelske byen som vi har blitt født inn i, gjennom Kristus, er et sted for fellesskap med Gud, det er stedet hvor englene står for Guds ansikt, og det er samlingspunktet for menigheten av de som er født på ny, og som har fått navnene sine oppskrevet i himmelen. Å komme inn den himmelske byen handler altså om å komme inn i det nye fellesskapet med Gud og engler og gjenfødte mennesker. Byen som vi har kommet inn i gjennom Kristus, er det fellesskapet som Gud bygger idag, og som han har bygget gjennom generasjoner før oss, og som varer helt inn i evigheten.

Guds by og menigheten

I den siste boken i Bibelen, i Johannes åpenbaring, er det vakre skildringer av den himmelske byen. Det starter med at Johannes får beskjed om at han skal bli med og se Lammets brud. Lammet er Kristus og bruden til lammet er menigheten. Men når Johannes får se bruden så ser han hverken et lam eller en brud, men en himmelsk by. Så vi forstår at menigheten og byen henger sammen. Den menigheten Gud bygger på jorden har sin kilde i den himmelske byen. Fellesskapet i himmelen er nært knyttet sammen med fellesskapet på jorden. Når vi bygger menighet på jorden, er vi medarbeidere med Gud i å bygge den himmelske byen. Og samtidig er det slik at alt sant menighetsliv har kildene sine i himmelen hos Kristus. 

Det er noen sider ved denne byen som vi trenger å legge merke til.
Salme 87 er en sang om Guds by. Det er en kort, men viktig, salme. De tre siste versene er slik:

For om Sion heter det: «Hver og en er født her.» Den høyeste selv har grunnfestet byen. Herren skriver opp folkene og teller dem: «Alle er de født her.» De danser og synger: «Alle mine kilder er i deg.»(Salme 87,5-7)

Født inn i byen

Så salmisten sier at det finnes en by som du må bli født inn i. Du kan ikke snike deg inn i skjul, eller bryte deg inn med makt. Det er samme hvem du er eller hvor du kommer fra. Skal du komme inn i byen, må du bli født inn i den.
Jesus underviser om dette med å bli født på ny. Ifølge Jesus kan ingen komme inn i Guds rike uten å bli født på ny av vann og ånd. Han snakker om å bli født ovenfra, ifra Gud. Å bli en del av Guds by skjer ikke gjennom medlemskap i en kristen organisasjon, eller gjennom å delta på kristne aktiviteter. Skal du inn i byen må det skje et mirakel. Du må bli født av Gud og bli fylt av hans liv. Når dette skjer er det ikke bare du som kommer inn i byen. Men byens liv kommer også inn i deg. Du får himmelens liv i hjertet og begynner å leve i fellesskapet med din himmelske far.

En by med faste grunnvoller

Videre så leser vi om byen at den er grunnfestet av Gud. Guds by er ikke grunnfestet på jorden, men i himmelen. På jorden har vi mange typer fellesskap. Store fellesskap som verdensdeler, nasjoner og byer. Og mindre fellesskap som nærmiljø, slekter og familier. Men alt som er på jorden har i seg noe sårbart og midlertidig. Nasjoner reiser seg og faller igjen. Slekter og familier er stadig i forandring. 

Men de som har funnet et hjem i Guds by, har kommet til en by med faste grunnvoller. Om hele verden ramler sammen, er vi fortsatt trygge hos Gud. Om vi mister alle som står oss nær, har vi fortsatt et hjem i den himmelske byen. Når vi leser skildringene av Guds by i Bibelen, så beskrives den som en by med murer og porter. Fellesskapet Gud bygger er et sted for vern og beskyttelse. 

Paulus skriver i brevet til Filipperne at gjennom å legge alle ting fram for Gud i bønn, så vil Guds fred bevare hjertet vårt og tankene våre hos Kristus. Det er en beskyttelse i fellesskapet med Gud. Men beskyttelsen i byen handler også om å erfare at vi har kristne søsken som ber for oss, oppmuntrer oss, taler tro til oss, og står sammen med oss når livet er utfordrende. Vi erfarer vernet i den himmelske byen gjennom å leve menighetsliv på jorden.

Byens kilder

Det siste vi legger merke til i salmen er at byens folk danser og synger sangen: Alle mine kilder er i deg. Det er en vakker skildring. Den himmelske byen er preget av fred, glede, dans og sang. Folk i utrygge byer danser ikke. Men bak trygge murer, er det lyd av fest og glede og frihet. Det er en himmelsk stemning i den himmelske byen. Å oppdage at vi kan ha kildene våre i byen hos Gud forandrer oss. Vi er et folk som lever på jorden men som har kildene i den himmelske byen. Eller sagt på en annen måte, vi henter livet vårt fra byen, og vi bærer med oss byens liv inn i verden.

Midt i en urolig verden fins det et folk som har fått et hjem i en by med faste grunnvoller. De har fått hjemmet sitt i himmelen, og selv om verden rundt dem er urolig, er det ikke omstendighetene som definerer dem. De har ikke tryggheten sin på jorda, men i himmelen. De øser av frelseskildene hos Gud, de øser av kildene med fred hos Kristus, de øser av bekken med liv, glede, tro, og framtidshåp som de finner foran Guds trone. 

Det folket som er født inn i byen, lever i et uavbrutt fellesskap med Gud, der han blir kilden deres, der han blir fundamentet for livet deres, og der han blir bymuren som verner dem,

Innledningsvis delte jeg om at når jeg besøker ulike nasjoner, så møter jeg søsken i Kristus, som jeg kjenner meg hjemme hos. Jeg tror dette henger sammen med det nye livet vi har fått i gave fra Gud. Vi hører sammen fordi vi er født inn i den samme byen. Troshelten Abraham lengtet etter denne byen. Det styrte livet hans. Ved tro har vi kommet inn i byen som Abraham ventet på. Vi er et folk som er født inn i en himmelsk by. Og ved tro kan vi leve ut det himmelske livet på jorda, sammen med alle tror.