Ateistene som ombestemte seg #2 C.S. Lewis

Clive Staples Lewis (1898-1963) var professor i litteratur i Oxford, og foreleste særlig i Oxford og Cambridge. Han skrev flere en rekke innflytelsesrike bøker som Mere Christianity, Surprised by Joy og Narniabøkene. 

Har du lest forrige artikkel i serien? Ateistene som ombestemte seg #1 Antony Flew

C.S. Lewis ble født i Belfast i Nord-Irland i 1898. Farens slekt var fra Wales, men faren selv var oppvokst i Belfast og jobbet som advokat i byen. Han var en engasjert, sentimental og velmenende brumlebasse. Moren var en irsk prestedatter, litteraturinteressert og med utdanning i matematikk, og var en positiv, varm og fornuftig kvinne som Clive Lewis elsket høyt. 

Han beskrev seg selv som en litt lubben gutt, med litt stive tommelledd, og at han var ganske introvert. Han var derfor ikke glad i sport, noe som gjorde livet til et helvete på kostskolene, der jungelens lov hersket mellom guttene. Han hadde ellers en livlig fantasi. 

Lytt til Sennep-podden: #70 Kan man være kristen og individualist? Med Arne Olav Røe og Håvard Kjøllesdal (Siri Schnell Juvik)

Clive trivdes aller best når han fikk være i fred alene med sine bøker, eller leke sammen med sin tre år eldre bror. De hadde en felles interesser for fantasiuniverser, og broren var hans eneste ordentlige venn mens de var barn. Clive utviklet en sofistikert verden med oppdressede dyr som hadde tydelige menneskelige trekk og personligheter, og han tegnet bra. Broren var «den unge raja» av India, og opptatt av skip, jernbaner og militære slag.  

Clive trivdes aller best når han fikk være i fred alene med sine bøker, eller leke sammen med sin tre år eldre bror.

Han vokste opp i et religiøst sett ganske avslappet hjem hvor han lærte aftenbønn og gikk i kirken, men ikke noe ut over det folk flest tok for å være vanlig folkeskikk. Han skriver at han ikke husker å ha hatt noen spesiell interesse for religion i oppveksten, eller noen religiøse opplevelser. 

Intellektuell tvil og ateisme

Lewis forlot sin tro på Gud da han var omtrent 13 år gammel. Det skjedde faktisk i en god periode i livet hans. Han hadde akkurat begynt på en kostskole han likte, og som var helt forskjellig fra det marerittet som hans tidligere kostskole hadde vært. Rektoren var en god lærer og en god mann, og Lewis fikk virkelige venner. Bestyreren der var en humørfylt og omsorgsfull kvinne.

Han utviklet en økende intellektuell tvil. Et argument som han fant overbevisende var «Hvis Gud har skapt verden, hvorfor er den så skjør og full av feil?» Han fikk også forbilder som var ateister.

Et argument som han fant overbevisende var «Hvis Gud har skapt verden, hvorfor er den så skjør og full av feil?»

Lewis gikk fra kristendom til ateisme, og fortsatte en vandring gjennom flere faser med ulike livssyn og fascinasjoner. Han snublet etter hvert over bøker av kristne forfattere, for eksempel
G.K. Chesterton.

Oppgjøret med ateismen

Lewis studerte flere filosofiske retninger og religioner i sin søking etter sannheten, og panteisme var et trossystem som hadde fascinerte ham, men som han etterhvert forkastet. Han skrev:

Panteister tror at Gud på en måte besjeler universet slik du besjeler din kropp; at universet nesten er Gud, slik at hvis universet ikke eksisterte så ville heller ikke Gud eksistere, og alt du finner i universet er en del av Gud. 

Den kristne tanken er helt forskjellig. De tror at Gud oppfant og laget universet – slik en mann lager et bilde eller et musikkstykke. Maleren er ikke selv et bilde, og dør ikke om maleriet blir ødelagt. Man kan si at «han har lagt mye av seg selv inn i det», men man mener da bare at det som er vakkert eller interessant med bildet har kommet fra hodet hans. Hans evner er ikke i bildet slik man mener at det er i hodet eller hendene.

Hvis du tenker at forskjellen mellom godt og ondt ikke er så viktig, så er det enkelt å si at alt i denne verden er en del av Gud.

Jeg antar at du ser hvordan dette kan illustrere forskjellen mellom hva panteister og kristne tror. Hvis du tenker at forskjellen mellom godt og ondt ikke er så viktig, så er det enkelt å si at alt i denne verden er en del av Gud. 

Men hvis du tenker at noe er virkelig ondt, og at Gud er virkelig god, så kan du ikke snakke på den måten. Da må man tenke at Gud er forskjellig fra verden, og at enkelte ting som skjer står i motsetning til Guds vilje. Konfrontert med kreft eller en slum kan panteisten si at «hvis du bare kunne se det fra et guddommelig synspunkt, så vil du se at dette også er Gud». 

Den kristne vil da svare: «for noe fordømt sludder!». 

For kristendommen er en kjempende religion. 

Den tenker at Gud skapte verden. At rom og tid, varme og kulde, alle farger og smaker, alle dyr og grønnsaker, er ting som Gud laget etter sitt eget hode slik et menneske kan skape en fortelling. 

Den kristne vil da svare: «for noe fordømt sludder!»

Men den tenker også at en god del har gått feil med verden som Gud har laget, og at Gud insisterer, og insisterer veldig høylytt på, at vi skal sette ting i rett stand igjen. Samtidig reiser dette et stort spørsmål – selvsagt. Hvis en god Gud skapte verden, hvorfor har det da gått galt? 

I mange år nektet jeg å høre på det kristne svaret på dette spørsmålet, for jeg følte at ‘uansett hva du sier og hvor gode argumenter du har, er det ikke mye enklere å bare si at verden ikke er skapt av en intelligent kraft? Er ikke alle argumentene bare et forsøk på å bortforklare det innlysende?’ 

Men så skjønte jeg at dette kastet meg inn i et nytt dilemma. Mitt argument mot Gud var at universet virket så grusomt og urettferdig. Men hvor fikk jeg denne ideen om rettferdig og urettferdig ifra? Et menneske kaller ikke en linje for krokete uten å ha en oppfatning av hva en rett linje er. Hva sammenlignet jeg universet med når jeg kalte det for urettferdig. Hvis verden var dårlig og meningsløs fra A til Å, hvorfor skulle da jeg, som jo var en del av det hele, reagere så sterkt imot det? 

Et menneske kaller ikke en linje for krokete uten å ha en oppfatning av hva en rett linje er.

En mann føler seg våt når han faller i vannet fordi han ikke er et sjødyr, mens en fisk ville ikke føle seg våt. Jeg kunne selvsagt gitt opp ideen om rettferdighet og kalt det for min egen, private ide. Men da ville samtidig mitt argument mot Gud falle sammen – argumentet som baserte seg på at urettferdigheten i verden var noe virkelig, ikke bare noe jeg tilfeldigvis ikke likte.”

Så idet jeg forsøkte å bevise at Gud ikke eksisterte og at virkeligheten var meningsløs, så måtte jeg forutsette at en del av virkeligheten, nemlig min ide om rettferdighet, var full av mening. 

Konklusjonen ble at ateisme var for enkelt. Hvis hele universet er meningsløst, så ville vi ikke kunne ha funnet det ut, på samme måte som at hvis lys ikke hadde eksistert, så heller ingen skapninger med øyne, og vi ville aldri funnet ut at universet var mørkt. Mørke ville vært et ord uten mening. (Mere Christianity, s. 36-39).

Lewis forlot panteisme og ateisme som livssyn, og kom fram til at han var en teist – en som tror at det finnes en skaper eller gud. 

Den gamle pliktfølelsen meldte seg igjen. Så snart han ble teist begynte han å gå i den lokale kirken på søndager, og i universitetskapellet i ukedagene. Ikke fordi han trodde på kristendommen, og heller ikke fordi han mente at kristendom og teisme var nesten det samme, men mest fordi han ville heise et intellektuelt flagg på en måte ingen kunne misforstå. 

Les også: Kjære Gud – gi meg barn som smeller med døra (Håvard Kjøllesdal)

Men det stoppet ikke der. Han fikk ikke være i fred med sin allmenne aksept av at det fantes en Skaper, noe fortsatte å trekke på ham. Del to av hans trosreise skjedde i løpet av en kjøretur til dyrehagen i Whipsnade en morgen i strålende sol. 

Men det er en annen historie.

Kilder brukt i teksten

• Lewis, C. S.. “Mere Christianity” og “Surprised By Joy” (C.S. Lewis Signature Classics). HarperCollins. Kindle Edition.

Om serien: Artikkelserien handler om kjente ateister som begynte å tvile på sine standpunkter og ble overbeviste teister. Eksempler er C.S. Lewis, Antony Flew og Nancy Pearcey. Andremann ut er C.S. Lewis