Ateistene som ombestemte seg #4 Francis Collins

Francis Collins gjennomgikk en utrolig trosreise fra barndommens avstandsforhold til Gud, via bevisst agnostisisme, overbevist ateisme, og fram til aksept av Bibelens Gud da han var en 26 år gammel legestudent. Han er siden blitt en verdensledende vitenskapsmann innen genforskning.

Francis Collins hadde en lykkelig oppvekst med foreldre som kalte seg «fritenkere». «Gudstro var ikke noen viktig del av min barndom», skriver Collins i sin bok. «Jeg hadde en vag anelse av hva begrepet Gud betød, men mitt eget forhold til Gud var begrenset til sporadiske forsøk på å forhandle med ham om å få ting som jeg hadde veldig lyst på.»

«Gudstro var ikke noen viktig del av min barndom», skriver Collins

Da han var fjorten år ble øynene åpnet for alle de spennende metodene som ble brukt i vitenskap. Inspirert av en karismatisk kjemilærer bestemte han seg for at målet i livet skulle være å bli kjemiker. 

Senere på universitetet utviklet han en bevisst agnostisk innstilling: 

«Jeg var kommet fram til at selv om religiøs tro har ført til interessante uttrykk innen kunst og kultur, så er det ikke basert på virkelige sannheter. (…) Det er mange typer agnostikere; noen kommer fram til dette etter å ha studert bevisene nøye, andre velger å være det av bekvemmelighetshensyn – det tillater dem å unngå ubehagelige argumenter på begge sider. Jeg tilhørte helt klart den siste kategorien. Mitt ‘vet ikke’-standpunkt var mer et uttrykk for ‘jeg vil helst ikke vite’. Som ung mann med mange fristelser rundt meg så var det mer beleilig å ikke ha noen høyere makt å stå til ansvar for.»

«Mitt ‘vet ikke’-standpunkt var mer et uttrykk for ‘jeg vil helst ikke vite’.»

Collins tok etter hvert en master i kjemi ved University of Virginia, og satset deretter på en karriere som forsker. Han bestemte seg for å gjennomføre et doktorgradsprogram ved Yale innen kvantemekanikk og fysisk matematikk, inkludert fysikkens helter: Einstein, Bohr, Heisenberg og Dirac. Han skriver: 

«Jeg ble overbevist om at alt i universet kunne forklares ved hjelp av ligninger og fysiske prinsipper [og at …] ingen tenkende vitenskapsmann kunne godta muligheten for Gud uten å begå intellektuelt selvmord. Dermed endret jeg gradvis syn fra agnostisisme til ateisme. Jeg var ganske så freidig med å utfordre ethvert uttrykk for religiøs tro i mitt nærvær, og avskrev slikt som sentimentalitet og utdatert overtro.»

Collins mistet imidlertid etter hvert motivasjonen i sitt doktorgradsarbeid, og ønsket å prøve seg innen biokjemi. Der ble han oppslukt av elegansen og logikken han fant i DNA, RNA og proteinenes verden. 

Har du lest? Ateistene som ombestemte seg #3 Nancy Pearcey (Børge Bentsen)

Andre store forandringer skjedde også i livet hans. 

Han ble gift, fikk en datter og ble mer sosial. Det å gjøre noe nyttig for andre ble en viktig motivasjonsfaktor. Han hadde modnet seg, og en nyorientering var tydelig på gang i livet.

Collins tok pause i doktorgradsstudiet og ville studere medisin. Han kom inn på legestudiet ved universitetet i North Carolina, og likte seg godt. Han ble tiltalt av den intellektuelle stimuleringen, de etiske utfordringene, det menneskelige omsorgsaspektet, og det å studere den utrolige kompleksiteten i menneskekroppen. 

Cellenes DNA-koding ble etterhvert et favorittemne for Collins – et fagområde hvor han kunne kombinere den nye interessen for medisin med den gamle interessen for matematikk. 

Det å gjøre noe nyttig for andre ble en viktig motivasjonsfaktor.

Han ble forbløffet over elegansen i den menneskelige DNA-kodingen, og de mange konsekvensene som fulgte når kodingen en sjelden gang ble kopiert feil i cellene. Genetisk forskning var åpenbart et område som kunne få stor betydning for mange mennesker.

Collins ble etter hvert involvert i genetisk forskning som mange år senere skulle lede til kartleggingen av det menneskelige gen (The Human Genom Project), en milepæl for hele menneskeheten, og hvor Francis Collins ble direktør og leder.

Lytt til Bibelkvarteret: Visdom er et ord kristne bør interessere seg for (Rune Ørnes)

I praksisen på legestudiet kom han tett inn på pasientenes personlige problemer, sykdommer og bekymringer. Dette var en stor bøyg for Collins, som hadde vært lite eksponert for slike lidelser. 

«Jeg opplevde kontakten med syke og døende pasienter som nesten overveldende, og jeg strevde med å holde profesjonell avstand, og ikke bli følelsesmessig involvert slik mine instruktører advarte mot. 

Det som slo meg mest gjennom alle samtalene jeg hadde med de sengeliggende pasientene i North Carolina var den åndelige siden av det de gjennomgikk. Jeg så mange eksempler på hvordan troen på Gud ga folk en stor trøst og fred både for dette livet og det neste, på tross av de forferdelige og ofte helt uforskyldte lidelsene de gjennomgikk. 

Hvis troen bare var en psykologisk krykke, så var det i hvert fall en veldig kraftig en, tenkte jeg. Og hvis troen bare var en kulturell tradisjon, hvorfor knyttet ikke disse folkene neven sin mot alt snakket om en kjærlig og god høyere makt? 

Mitt pinligste øyeblikk var da en eldre kvinne, som led mye av en alvorlig og uhelbredelig angina, spurte meg hva jeg trodde på. Det var et naturlig spørsmål; vi hadde snakket om flere viktige temaer knyttet til liv og død, og hun hadde delt sin sterke, kristne tro med meg. 

Hvis troen bare var en psykologisk krykke, så var det i hvert fall en veldig kraftig en

Jeg kjente hvordan ansiktet rødmet da jeg stammet fram: ‘jeg er egentlig ikke sikker’. 

Hun virket tydelig overrasket, og jeg ble plutselig smertelig klar over hvordan jeg hadde flyktet vekk fra dette spørsmålet nesten hele mitt liv. Jeg hadde aldri virkelig vurdert bevisene for og imot Gud.

Dette øyeblikket plaget meg i flere dager. Så jeg ikke på meg selv som en vitenskapsmann? Er det vitenskapelig å bare trekke konklusjoner uten å vurdere dataene? Kunne det være viktigere spørsmål for menneskeheten enn ‘finnes det en Gud?’. Og her var jeg, med en kombinasjon av villet blindhet og noe som må kalles arroganse, der jeg hadde unngått å vurdere spørsmålet om Gud seriøst. 

Mine argumenter virket plutselig svært tynne, og jeg fikk følelsen av at isen under meg slo sprekker, en skremmende erkjennelse. Hvis jeg ikke lenger kunne lene meg på min ateisme, ville jeg da måtte svare for mine lyssky handlinger? Sto jeg ansvarlig overfor noen andre enn meg selv? Spørsmålet presset seg på og var blitt uunngåelig.»

Collins startet sin søkeprosess for å finne ut hva som var mest troverdig. Fra starten var han ganske sikker på at en kritisk gjennomgang av bevisene ville bekrefte hans ateistiske standpunkt. Han gjorde likevel opp med seg selv at han ville følge fakta uansett hvor de ledet. 

«Hvis jeg ikke lenger kunne lene meg på min ateisme, ville jeg da måtte svare for mine lyssky handlinger?»

Dermed startet en rask og forvirrende gjennomgang av verdens religioner. Han strevde med å finne en rasjonell basis i dem. Etter en tid besøkte han en metodistprest som bodde i samme gate for å spørre ham om kristendommen ga ham noen logisk mening. «Han lyttet tålmodig til mine forvirrede grublerier (som antagelig var ganske blasfemiske også), og gikk så til en hylle hvor tok ut en liten bok som han foreslo at jeg kunne lese», skriver Collins. Boken var ‘Mere Christianity’ av C.S. Lewis (norsk tittel: «Se det i øynene»).

«De neste dagene, etter hvert som jeg strevde med å gripe bredden og dybden i argumentene fra den legendariske Oxford-professoren, skjønte jeg at mine oppkonstruerte innvendinger mot kristen tro var på barneskolenivå. Jeg måtte åpenbart starte med blanke ark for å vurdere de store spørsmålene på nytt. 

Lewis syntes å kjenne alle mine innvendinger, selv de jeg ikke hadde klart å sette ord på ennå. Han satte dem alle på plass i løpet av en bokside eller to. Da jeg oppdaget at Lewis selv hadde vært en ateist som hadde forsøkt å motbevise kristen tro gjennom logisk tenkning, så forsto jeg også hvordan han kunne forstå min tenkning så godt.»

Les også: Ateistene som ombestemte seg #2 C.S. Lewis (Børge Bentsen)

Argumentet om moralloven (The Law of Human Nature) skulle vise seg å bli den aller viktigste spiren til tvil når det gjaldt Collins’ ateistiske tro. Han skriver: 

«Den moralloven som Lewis beskrev var en universell egenskap ved arten menneske, men likevel var det som om jeg oppdaget den for første gang. Moralloven kommer til uttrykk på hundrevis av måter uten at den som uttrykker den stopper opp og klargjør hva som egentlig er fundamentet for sine argumenter. 

Uenigheter er en del av dagliglivet. Noen ganger dreier det seg om trivielle ting som for eksempel at en kone kritiserer mannen sin for ikke å være mer vennlig mot hennes venn, eller at et barn klager, ‘det er urettferdig!’ hvis det deles ut ulike porsjoner med iskrem.»

Moralloven ligger til grunn også i forhold til jus og politikk, for eksempel i utenrikspolitikken. Ulike parter henviser til en moralsk standard når de fremmer eller kritiserer noe. Sjeldent eller aldri hører man noen si at de synes etikk er noe tull. 

Sjeldent eller aldri hører man noen si at de synes etikk er noe tull.

Collins peker videre på at denne bevisstheten om rett og galt, utviklingen av språk, selvbevissthet og evne til å forestille seg fremtiden er noe forskere ofte peker på når det gjelder hva som er særtrekk ved homo sapiens. Er dette innebygde kvaliteter i mennesket, eller bare innlært tradisjon? Noen mener det siste, og henviser til hvor forskjellige verdier ulike kulturer har. Men C.S. Lewis, som hadde studert dette spørsmålet, avviste det blankt. Og her siterer Collins selv Lewis:

«Hvis en mann ville gå inn i et bibliotek og bruke noen dager med leksikon om religioner og etikk, så ville han snart oppdage det massive samsvaret som finnes når det gjelder praktisk etikk hos mennesker. 

Fra Det babylonske hymne til Samos, fra Manus lover, De dødes bok, Analektene, stoikernes og platonikernes tekster, til de australske aboriginere og indianerne, så kan man med nærmest kjedsommelig monotoni kunne oppsummere akkurat den samme fordømmelsen av undertrykkelse, drap, forræderi, og falskhet; de samme påbud om hensyn til gamle, de yngste og de svake, og om gavmildhet, upartiskhet og ærlighet.»

Etter å ha tenkt nøye over disse tingene, konkluderte Collins med at moralloven stod i sterk konflikt med det rådende postmoderne synet som hevder at det ikke finnes noe absolutt rett eller galt, og at alle etiske valg er relative. Dette virket slett ikke overbevisende på Collins, og heller ikke at moralloven skulle være kulturelt betinget eller et resultat av evolusjon. 

Etter å ha tenkt nøye over disse tingene, konkluderte Collins med at moralloven stod i sterk konflikt med det rådende postmoderne synet…

Samvittigheten synes jo ofte å virke tvert imot trangen til egen overlevelse og vinning. Hva kunne være opphavet til moralloven hvis den verken var et kulturfenomen eller et biprodukt av evolusjon.

Collins siterer igjen C.S. Lewis: 

«Hvis det fantes en moralsk makt utenfor universet, så kunne den ikke vise seg som en gjenstand inne i universet – like lite som en arkitekt kunne vise seg som en vegg, en trapp eller en peis i huset. Den eneste måten vi kunne forvente at en slik makt ga seg til kjenne på var inni oss selv, som en påvirkning eller et bud som ville forsøke å få oss til å oppføre oss på en bestemt måte. Og det er akkurat det vi finner.»

Da Collins ble kjent med dette argumentet i en alder av 26 år, ble han forbløffet over hvor logisk og klart det var. 

«Plutselig trådte moralloven klart fram i bevisstheten, og kastet for første gang sitt blendende lys på min barnslige ateisme. Hvordan skulle jeg forklare dette? Så denne Gud meg nå? Og hvis ja, hvilken Gud? Var det en deistisk Gud som oppfant fysikk og matematikk, startet universet for rundt 14 milliarder år siden, og så trakk seg tilbake til viktigere saker, slik Einstein trodde. 

Nei, denne Gud, hvis jeg skulle forstå ham i det hele tatt, måtte være en teistisk Gud, som ønsket en eller annen form for relasjon med mennesker, sine spesielle skapninger, og som derfor har etterlatt et glimt av seg selv i oss. Dette kunne være Abrahams Gud, men ikke Einsteins Gud.»

Collins begynte nå også å bli oppmerksom på sin egen tilkortkommenhet i forhold til Guds hellighet og rettferd. Gud ville være fullkomment god og rettferdig, og dermed hate urett og ondskap. Collins hadde ingen grunn til å regne med at Gud ville være ettergivende og snill. 

Agnostisisme, som før hadde vært en slags alternativ trygg havn, fremsto nå som en åpenbart feig løsning.

Motstridende følelser meldte seg: På den ene siden en glede over oppdagelsen av en god, personlig og intelligent mening bak universet, og på den andre siden uro over sin egen moralske situasjon i lys av dette.

Collins lot søkingen lede ham til et personlig valg. 

«Jeg hadde startet denne reisen med intellektuell utforskning for å få bekreftet min ateisme. Den lå nå i ruiner etter at argumentet fra moralloven (og flere andre argumenter) hadde tvunget meg til å innrømme sannsynligheten for en Gud. 

Agnostisisme, som før hadde vært en slags alternativ trygg havn, fremsto nå som en åpenbart feig løsning. Å tro på Gud syntes nå mer rasjonelt enn å ikke tro. Det ble også klart for meg at vitenskap, tross sin store evne til å avdekke mysteriene i den naturlige verden, aldri kunne løse spørsmålet om Gud. 

Hvis Gud eksisterer, så må han være utenfor den naturlige verden, og vitenskapens instrumenter hjelper derfor ikke når det gjelder å bli kjent med ham. Ved å se på mitt eget hjerte skjønte jeg dessuten at gudsbevisene måtte komme fra en annen retning. Den endelige avgjørelsen ville måtte baseres på tillit, ikke endelige bevis. 

Selv om jeg fortsatt var usikker og spørrende i forhold til veien videre, så måtte jeg nå innrømme at jeg var kommet til en terskel der jeg måtte velge. Jeg måtte akseptere et åndelig livssyn, og at Gud eksisterte. Det var et dilemma. Både å vende tilbake og å fortsette virket umulig.»

Collins mannet seg opp, og tok spranget. 

Francis Collins (1950-) er en anerkjent forskningsleder innen genetikk. Han er lege, og har vært leder for USAs nasjonale helseinstitutt (The National Institutes of Health) gjennom 12 år. Han var også direktør for «The Human Genom Project», verdens største prosjekt innen genforskning, og har vært rådgiver for tre amerikanske presidenter.

Collins har skrevet flere bøker innen vitenskap, medisin og livssyn. Boken hans om «The Language of God: A Scientist Presents Evidence for Belief» (2006) kom på New York Times’ bestselgerliste. I boken beskriver han hvordan han som en voksen endret syn fra ateisme til tro på en Skaper gjennom sin faglige innsikt, sin kontakt med pasienter og sin refleksjon omkring livets spørsmål. Denne artikkelen er basert på denne boken.

Om serien: Artikkelserien handler om kjente ateister som begynte å tvile på sine standpunkter og ble overbeviste teister. Eksempler er C.S. Lewis, Antony Flew og Nancy Pearcey. Det siste eksempelet i denne serien er Francis Collins.