Bønnekjempen som hyllet Jesusbarnet

Nå er snart julefeiringa i gang. For de som feirer kristen jul går tankene oftest tilbake til kongen som kom som et barn i krybben. Men advent og jul handler ikke bare om kongen som kom, men også om at den samme kongen en dag skal komme tilbake. I dette bibelkvarteret vil jeg se nærmere på en av de litt mer ukjente personene i juleevangeliet, nemlig bønnemannen Simeon, og hva han lærer oss om å vente på kongen.

Det har slått meg de siste gangene jeg har lest juleevangeliet hvor sentralt forbønn og den profetiske tjenesten er i det som skjer rundt Jesu fødsel. Og hvordan dette virker sammen. Det er profetord, bønner og lovsanger på hver side i fortellingen. Både Matteus og Lukas beskriver hvordan eldgamle profetord går i oppfyllelse når Jesus blir født. Men vi finner ikke bare slike gamle profetier. Vi leser om engler som blir sendt både til den ene og den andre med ord om kongen som skal bli født. Og om foreldrene til døperen Johannes, Elisabeth og Sakarja, som blir fylt av Guds ånd og taler profetiske ord om frelserkongen. Og Maria som synger en Ånds inspirert lovsang som respons på profetordet fra Elisabeth. Og innimellom det som skjer med disse hovedaktørene i fortellingen, peker Lukas også på noen veldig enkle bønnefolk i sitt evangelium. Det er enken Anna, som nå er 84 år og som har levd et langt liv i bønn og faste. Lukas forteller oss at hun er en profet og at når Jesus barnet blir båret til tempelet, så begynner hun å tale profetisk om barnet til alle som er der. Om at babyen de ser er frihetens konge, som de har ventet på.

Også møter vi en bønnemann som heter Simeon. La oss lese hva Lukas skriver om Simeon. Vi leser fra Lukas 2, 25-32:

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»

Simeon hadde levd et liv i bønn til Gud mens han ventet på frelseren, Israels trøst. Han hadde et bønneliv som var fokusert rundt de profetiske løftene om frelseren. Og mens han hadde lest de gamle profetiene og bedt til Gud, så hadde den Hellige Ånd hvisket i hjertet hans: Simeon, du skal få leve helt til du ser dette barnet komme som profetene har talt om. Du skal få se Herrens salvede med egne øyne.

Tenk for et bønneliv. Tenk for en forventning. Og tenk at Gud bruker slike bønnefolk til å bringe sin plan fremover. Bønn får ting til å skje.

Simeon var ikke den første som ba til Gud om at løftene om Messias måtte oppfylles. Før han hadde det levd gudfryktige mennesker som både talte profetisk om at Messias skulle komme, og som bad til Gud om at det skulle skje. Vi leser om Moses som taler om at det skal komme en profet, som han selv, som skal lede folket. Og om David som profeterer om at det i hans slekt skal komme en konge som skal sitte på Guds trone. Og om Jeremia og Jesaja og Daniel og Mika og alle de andre profetene som ser Herrens salvede og ber om at Guds rike skal komme til jord. Alle disse profetordene skapte en forventning hos de gudfryktige i landet som drev dem til bønn. Og dette vedvarende forbønnsarbeidet gjennom generasjoner var med og banet vei for at det Gud hadde talt om at skulle skje, ble oppfylt.

Lukas skriver at Simeon ventet på Israels trøst. Tiden han levde i var en mørk tid. De var et undertrykt folk og det brutale Romerske imperiet styrte området gjennom rå militærmakt. Langs gatene inn mot byen hang korsfestede mennesker til spott og spe. I byporten satt tollerne og krevde inn penger for den Romerske makten. Å være et fritt folk i sitt eget land var bare et fjernt minne. I folket var det en lengsel om at Gud skulle komme å oppfylle løftene sine om en frelser. Profetene hadde talt om en konge som skulle sette dem fri, en hyrde som skulle komme å samle dem til et fritt folk under Guds styre.  Denne frelseren var det folket ventet på.

Før den kristne julehøytiden er det en tid som kalles advent. Advent er ventetiden, tiden hvor vi venter på frelseren som kommer. I våre dager er det ikke mange som tenker over dette skillet. Julen har for mange blitt en lang periode med tente lys og gløgg og pakker som varer fra desember begynner til rakettene fyres av på nyttårsaften. Men egentlig er advent en sentral del av den kristne troen. Og på mange måter representerer Simeon adventen i julefortellingen. Han hadde ventet og bedt et helt liv om at frelseren skulle komme. Når Lukas skulle beskrive hva Simeon ventet på brukte han uttrykket Israels trøst. Det skulle komme en mann som var en Trøsteren med stor T. Det er et spesielt uttrykk. Mange av profetene hadde talt om at Gud skulle komme å trøste folket sitt. Men Simeon ventet altså på en som hadde navnet Israels trøst. Han skulle ikke bare trøste, han skulle selv være trøsten.

Når vi leser gjennom bibelhistorien møter vi et annet barn som hadde det navnet. Fortellingen om dette barnet finner vi i et av de første kapitlene i bibelen.

I Adams slekt, av etterkommerne til Adams sønn Set levde det en mann som het Lamek. Lamek var blant de rettferdige, de som søkte Gud. Men tiden han levde i var mørk. Det var en tid preget av hat og hevn. Bibelteksten beskriver det som en tid hvor menneskenes ondskap var stor på jorden, hvor alt de ville og planla var ondt dagen lang. Ondskapen var så tung å bære at Gud selv angret at han hadde skapt menneskene.

I denne tiden levde Lamek, og han lengtet og bad om frelse fra Gud. Og i en alder av 182 år fikk han en sønn. Og når han holdt han i armene sine, talte Gud til han om at det var frelseren han holdt i hendene. Lamek kalte barnet Noah, som betyr hvile og trøst. Og han sa: dette barnet skal trøste oss i alt vårt strev på denne forbannede jorda. Gutten som Lamek holdt i armene ble født inn i en mørk tid, men ble mannen som berget verden fra dommen og flommen og sørget for at jorden fikk en helt ny start. Noah var født i den gamle verden, men brakte menneskeslekten inn i en ny verden på den andre siden av dommen.

Og når den gamle Simeon kom til tempelet den dagen og tok Jesus barnet i armene sine, var det som om tankene hans gikk tilbake til Lamek og Noah. Han ventet ikke bare på en konge som David, eller en hyrde og profet som Moses, men han ventet på det barnet som var trøsteren. Det barnet som kunne bringe verden ut av mørket og forbannelsen og lidelsen og gi alt det skapte en helt ny start. Simeon lengtet ikke bare etter en ny konge for Israel, men han ventet på det barnet som kunne komme og gi hele verden en ny start.

Og selv om Jesus gjennom sin død og oppstandelse tok et oppgjør med forbannelsen, mørket og synden som ødelegger verden, lever vi enda i advent. Simeon fikk holde Israels trøst i armene sine. Han kunne si at hans øyne hadde sett Guds frelse, men fortsatt venter vi sammen med Simeon på at den salvede kongen skal komme tilbake og nyskape verden, at han skal la lyset flomme over jorda og utrydde all synd og ondskap som holder verden i mørket. Det åndsfylte folket har en dyp lengsel i sitt hjerte om at Kristus, brudgommen skal skal komme tilbake og gjøre alle ting nye. Julefortellingen handler ikke bare om det som har skjedd, men advent lærer oss å være et folk som ber og lengter etter at Kristus skal komme tilbake.

Hvem vet, kanskje er vi den vente – generasjonen som kan være med å se det profetiske håpet oppfylt i vår tid. Slik Simeon fikk oppleve å holde frelseren i armene sine, kan vi være med å be om at vi skal få være den generasjonen som lever når kongen kommer tilbake!

Med dette vll jeg ønske deg en riktig god julefeiring! Kongen som ble født i en stall, skal komme tilbake i makt og herlighet. Du har god grunn til å feire!