Bør jeg forsvare troen i kommentarfeltene?
Vi spør Alette, Bjørn Are og Håkon: Bør jeg forsvare troen i kommentarfeltene?
Tre:enig?
Tre:enig? er den nye spalten på Sennep.net hvor vi spør tre personer i ulike livssituasjoner hvordan de takler en gitt problemstilling eller spørsmål.
Alette (37), Høgskolelektor NLA
Ja! Når Gud leier til det.
Nokre gongar synes eg kommentarfelt er meir spanande enn sjølve artikkelen, då dette gjev meg innblikk i kva som lear seg i tankane til folk. Når det så kjem kommentarar som er retta mot den kristne trua vår, då ber eg Gud om visdom til om eg skal forsvara eller la liggja. Ofte let eg det liggja.
Då eg skreiv «helsing kristen fysikar» i ein tråd om astronomiforsking i ei gruppe full av ateistar eksploderte det og eg fekk spørsmål om alt frå jomfrufødsel til korleis Jesus kunne gå på vatnet, innimellom harselas om kor dum eg var som hadde slik ei overtru. Då valde eg å oversjå dei nedlatande kommentarane og svara roleg på det andre.
Dei par dagane denne tråden sto på ba eg mykje. Eg bad Gud rettleia om kva eg skulle svara, eg bad for dei 4-5 som var aktive i diskusjonen og for resten av lesarane. For sjølv om han som skriv at han lurar på korleis «eventyrene i bibelen stemmer overens med fysikkens lover», kanskje ikkje er mottakeleg for svaret mitt, så er det sannsynleg at nokre av dei fleire tusen andre i gruppa er det. Slik kan eg vera ei viktig stemme inn i eit elles einsidig ekkokammer. Kanskje har mange av desse aldri høyrd fornuftige argument for tru. Då vil eg gjerne vera ei som gjev dei nettopp dette – for om mogleg å berga ein einaste.
Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! (2 Tim 4,2)
Bjørn Are (62), rådgiver i Tankesmien Skaperkraft
Roper noen høyt og sint til meg på bussen, er det ikke sikkert jeg roper tilbake. Om jeg bør svare, avhenger både av hva som blir sagt, hvor det blir sagt og hvordan. Samtidig kan det være viktig av andre grunner enn jeg tror.
På en fest for noen år siden begynte en kollega med klar promille å si at Jesus ikke hadde eksistert. Jeg valgte å svare med argumenter fra historikere jeg nylig hadde lest. Han roet seg, uten å si seg enig. Etterpå kom en annen kollega bort: «Jeg er imponert over at du holdt deg så rolig! Og svarte så godt!»
Det er uklart hvem jeg møter i kommentarfelt. Noen er mest seriøse, andre mest sinte. Noen har sikkert drukket. Det er uansett flere som leser enn skriver. Bibelen oppfordrer oss til alltid å være «klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier», samtidig som det legges til at vi bør gjøre det ydmykt (1. Peter 3.15-16).
For å si det forsiktig er alltid ganske ofte, men trenger ikke bety lange utredninger. Uansett er det viktig at vi tenker på tilhørerne, altså vår neste. Min erfaring er at det nytter.
Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. (2 Kor 10, 4-5)
Håkon (22), Student og deskmedarbeider i Sennep
I kommentarfelt føles det av og til som om monolog på monolog kritiserer det jeg har bygd identiteten og livet mitt på. Jeg kan ofte bli såret, sint, og lei meg av å lese det folk tilsynelatende bare slenger ut.
Når jeg ser disse er det første jeg tenker på å argumentere imot dem, komme med apologetiske argumenter og bruke masse tid og energi på å forklare hvorfor de tar feil. Å, om de bare kunne forstå ting og se det slik som jeg gjør, da kunne de endelig møtt Jesus!
Men, i de øyeblikkene blir jeg som regel minnet på hva Jesus faktisk har kalt oss til: å møte hverandre med kjærlighet. Det er fort gjort å glemme når man sitter på hver sin side av skjermen, og man kan gå glipp av det mellommenneskelige.
Jeg må også stoppe opp og tenke over hvem eller hva jeg egentlig prøver å forsvare: Gud, eller meg selv og min egen stolthet?
Min erfaring er at gode argumenter sjeldent vinner hjertet deres, mens kjærlighet alltid har noe for seg.
Det betyr ikke at man skal la all kritikk mot tro stå uimotsagt. Men da må man også invitere Den hellige ånd, og forsikre seg om at det man skriver er i og av kjærlighet. Kanskje kan den paragrafen du skrev byttes ut med en invitasjon til kaffe og samtale i stedet?
Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert. (Jud 1,3)
TIL REFLEKSJON (ALENE eller i GRUPPER)
- Les og mediter over disse versene:
- 1. Peter 3,15
- Judas 1, 3
- Titus 1, 9
- Hvor går grensen for når du bør, og ikke bør argumentere?
- Hva kan vi gjøre for å forberede oss på å forsvare tro?
