Den moralistiske samaritan
Den beste måten å gjøre kristendom irrelevant på er å redusere den til moralisme. Skjerp deg! Vær flinkere! Folk i vår tid trenger ikke å gå i kirken for høre det. For det tyter ut overalt.
Fra tv, SoMe og blogger. Ikke et vondt ord om alle som forsøker å hjelpe andre til å ta gode valg. Men vi vet alle sammen at moralismen som regel ikke gir oss mer enn dårlig samvittighet. Den finner ikke roten til problemene.
La meg ta et eksempel. De siste årene vi fått et nytt skjellsord i det norske språket som brukes til å beskrive de som legger igjen kommentarer på internett. Nett-troll. Og det er blitt skrevet tusenvis av artikler og twitter-meldinger som fordømmer disse ”trollene”.
Les også «Kristen og feminist?» (Vera Valencia Osen)
Men disse fordømmelsene løser selvfølgelig ingen problemer. For bak hver eneste kommentar sitter det et menneske. En helt konkret person med en historie og en hverdag. Ikke nødvendigvis et ondt menneske, men et såret menneske som ikke kommer til å slutte å skrive dårlige kommentarer av at noen moraliserer og forteller dem hvor onde de er. Forandringen vil bare skje om såret helbredes.
Menneskets ondskap stikker mye dypere enn dårlig moral
For menneskets ondskap stikker mye dypere enn dårlig moral. Vi gjør ikke det onde fordi vi ikke har kunnskap om hva som er rett, men fordi vi er såret av en makt som fanger oss: synden. Å be noen som kanskje har blitt mobbet og oversett hele livet om å oppføre seg ”anstendig” kan sammenlignes med å be en som er alvorlig syk om å ”bare ta seg sammen.” Det er ikke slik det fungerer.
Et knekt ben blir ikke rett av positiv tenkning. Først når legen har satt stelt såret, satt benet tilbake på plass og lagt en beskyttende gips rundt, kan benet bli helt godt igjen.
Har du hørt Bibelkvarterets serie om evig fortapelse? (Arne Olav Røe)
Mens moralismen deler menneskeheten opp i gode og onde, moralske og umoralske, så ser den kristne troen på alle mennesker som grunnleggende gode, skapt av Gud, men likevel såret og ødelagt av synden slik at vi likevel gjør det onde.
Vi er som ham i lignelsen Jesus fortalte om den barmhjertige samaritan. Han som på vei fra byen på fjellet, Jerusalem, til Jeriko, byen som ligger 250 under havet, ble overfalt av røvere.
Mennesket er skapt for å elske slik Gud elsker.
Mennesket er skapt for å elske slik Gud elsker. Men vi ville ikke lyde ham. Vi ville heller stige ned fra vår verdighet i Jerusalem og bestemme selv, ved å gå ned mot det lave, Jeriko. Men på vei bort fra Gud, på veien fra Jerusalem til Jeriko, ble vi overfalt av røvere.
Synden dyttet oss ned i søla og fylte oss med selvforakt.
Løgnen forvirret oss, så vi ikke lenger vet hvilken vei vi skal gå.
Og djevelen stjal gleden over det gode fra oss, så vi ikke lenger har noe å gi.
Og der ligger vi. Mennesket uten Gud. Vi er ikke døde. Men vi har heller ikke det sanne livet i oss. Vi er langt mindre enn det Gud skapte oss til å bli.
Det hjelper ikke å piske en utslitt hest
Så traff det seg slik at en selvhjelpsbok kom forbi. ”Ligger du der å later deg?” stod det i boken. ”Kom deg opp! Skjerp deg!” Men det hjelper ikke å piske en utslitt hest. Problemet er større enn viljen. Moralisten måtte gå utenom.
Så kom et kurs i ”kunsten i være seg selv” dit vi var. ”Det er fint at du ligger der.” sa kurset. ”Du er god akkurat som du er.” Men mennesket hører ikke hjemme i synden og finner ikke fred i søla. Kurset i ”Kunsten å være seg selv”, måtte gå utenom.
Lytt til Sennep-podden: #67 Åndelig virkelighet og kampen i sinnet, med Per-Arne og Marie Gjerde (Siri Schnell Juvik)
Men en fremmed som var på reise, en gjest i sjelen som verken fornuften eller følelsene hadde sett før, kom også dit og så hvor han lå. Og den fremmede fikk inderlig medfølelse med ham.
I Lukas-evangeliet brukes dette ordet inderlig medfølelse bare med Jesus eller faderen i himmelen som subjekt. Lukas vil at vi skal forstå, at Samaritanen i lignelsen er Jesus selv. Jesus ble jo kalt samaritan av de som hatet ham.
Den gode samaritan er ikke en agressiv life-coach, men en god og barmhjertig lege.
Og den gode samaritan er ikke en aggressiv life-coach, men en god og barmhjertig lege. Han vet at vi ikke trenger flere krav. Vi trenger helbredelse. Så vil det gode komme automatisk. Når et ben er friskt trenger det ikke hjelp til å gå.
Derfor legger han oss forsiktig på eselet og bærer oss til herberget, inn til sykehuset, som er kirken. Han gir oss Den hellige ånd, som renser sårene våre fra verk og skitt. Gjennom evangeliets ord, sin guddommelige undervisning, binder han såret forsiktig inn for å beskytte det fra nye angrep. Og i nattverden gir han oss medisinen. Livets legemiddel.
Det kristne fellesskapet er ikke en arena for oppvise vår moralske styrke
Derfor er det ingen plass til moralisme i kirken. For vi stoler ikke på vår egen viljestyrke men på Gud, som gir oss en ny vilje til å tjene og elske ham. Det kristne fellesskapet er ikke en arena for oppvise vår moralske styrke, men et sykehus der vi kommer under behandling for hjertets hardhet. Sykehuset er godt utstyrt. Vi har alt vi trenger. Brød, vin, vann, og Guds ord. Vi må bare ta det imot, stole på prosessen og la medisinen virke. Så skal selv vi som ble overfalt av røvere finne hjertets fred.
