Dilemmaet med de sekulæres livssyn
Skeptikere og sekulære humanister kan være noen av de mest krevende å snakke om livssyn med. Ofte får man inntrykk av at de føler seg fritatt fra å måtte forklare sitt eget livssyn. Mange av de synes å gå rundt med et slags diplomatisk immunitetspass i spørsmålene om moral og mening, mens de gjerne synser villig vekk om andres tro.
Noen er lite bevisste sitt eget trosbaserte verdisystem, og noen kan ikke engang begynne å formulere hva det går ut på. Det er en underlig holdning. Hva hadde de sagt om de møtte nordmenn som kom hjem fra en utenlandstur og la ut om hvor rare folk var, som ikke forstod norsk, spiste brunost på brødskiva og eller serverte risengrynsgrøt på lørdager?
De hjemvendte turistene hadde snart blitt ansett som kulturelle analfabeter. Starten på en meningsfull vurdering av andres kultur er å kunne forstå noe om sin egen. Slik er det også når det gjelder vurdering av livssyn.
Rebellen
Journalisten G.K. Chesterton ble overbevist om kristen tro mens han studerte ateisme. Han beskrev siden skeptikeren i sin bok Orthodoxy:
”Den nye rebellen i vår tid er skeptikeren. Han føler at han ikke kan stole på noe. Han kjenner ingen lojalitet, så derfor er han ingen virkelig revolusjonær. Det faktum at han tviler på alt kommer i veien for ham når han vil kritisere alle ting. For all kritikk forutsetter at man har et sett av verdier man dømmer ut fra. Men den moderne rebellen betviler nemlig ikke bare de ordningene han kritiserer, men betviler til og med den moral han bruker når han kritiserer. (…) Denne moderne revolusjonære skeptikeren er alltid engasjert i undergraving av både andres og sin egen tankegang.”
Fattig bak fasaden
Ferdigheten med å plukke ting fra hverandre og kritisere skeptisk er et farlig verktøy når det havner i hendene på ukyndige og umodne. Noen ganger kan skeptikeren være en person med en holdning som gjør ham eller henne veldig tøff i trynet, men hvor det viser seg at de har et hjerte som gråter seg i søvn hver kveld.
Les også: Gjør som Jesus – bruk argumenter (Børge Bentsen)
For noen kan ha en viss glede av å rive ned og plukke i stykker andres argumenter mens det pågår, men etterpå opplever de knagende tomhet og savn etter virkelig mening. Jesus viste flere ganger hvordan han hadde evne til å se mennesker bak den ytre fasaden. Den hellige ånd kan hjelpe oss til det samme i våre samtaler.
Alle tror noe
Alle har et livssyn, enten det er bevisst eller ubevisst. Og alle har noe de må tro er sant for seg selv, noen grunnleggende forutsetninger som i seg selv ikke kan bevises. Første steg i en samtale kan dermed være å få den andre til å fortelle hva de tenker om livet. James W. Sire har i sin bok The Universe Next Door listet opp sju spørsmål som kan brukes for å skille ulike livssyn fra hverandre. Spørsmålene er disse:
1. Hva er den grunnleggende realitet bak alt?
(Kan man vite noe om det? Er alt bare materie, eller finnes en åndelig realitet? Finnes det en Skaper?)
2. Hva er universets egentlige natur?
(Kan man vite noe om det? Er universet et lukket, selvgående og selvutviklet system, eller finnes det en Skaper utenfor?)
3. Hva er mennesket?
(Er det kun en biologisk maskin eller har det ånd? Har det et høyere mål?)
4. Hva skjer med mennesket når det dør?
(Kan vi vite noe om det? Opphører det å eksistere eller lever det videre i en annen form?)
5. Hvordan er det mulig å vite noe sikkert om tilværelsen?
(Kan man vite noe sikkert? Kan man finne objektiv sannhet? Er historien lineær eller sirkulær?)
6. Hvordan kan man vite hva som er rett og galt?
(Finnes det en gitt moral med absolutte verdier, eller er alt relativt?)
7. Hva er meningen bak menneskets historie?
(Finnes det en gitt mening, eller kun subjektiv mening eller ingen mening i det hele tatt?)
Når man ser på disse spørsmålene så skjønner man hvor vanskelig det er å komme unna med lettvinte svar. Å si ”jeg tror på vitenskapen” eller ”man kan jo ikke vite noe sikkert om noen ting” vil virke ganske tafatt i en samtale om livssyn.
Les også: I den sekulære løvehulen (Karl Johan Kjøde)
Hvis noen i en samtale sier dette siste, så kan man spørre dem: ”Mener du at du er usikker på hva du skal tro, eller mener du bokstavelig talt at ingen kan vite noen ting sikkert om noen ting?”
Lytt til Sennep-podden #37: Meningen med livet (med Håvard Kjøllesdal)
Hvis de mener det siste så er det en absolutt sannhetspåstand som de bør begrunne nærmere. Hvordan har de kommet fram til dette standpunktet? På hvilke områder gjelder det? Forstår de at det egentlig er en selvmotsigende påstand? Er det en tro det går an å leve med?
Når vi snakker om livssyn med folk som har en annen tro, så bør vi hjelpe dem til å forklare sine trosbaserte standpunkter best mulig. Kanskje vil enkelte skeptikere da oppdage at grunnlaget de selv står på er veldig tynt.
Dystert dilemma
Skeptikernes dystre dilemma er at det er ingen utgang på deres skepsis. På endestasjonen for deres tankebaner står Angsten, Fortvilelsen og Depresjonen og venter på dem. Og de eneste gjenværende passasjerene foruten dem selv er Forakten og Kynismen.
Det er nemlig umulig for en seriøs skeptiker å skulle frede sin egen verdiplattform mot samme kritiske metode som han eller hun bruker på andre. Og når man til slutt i sitt i overmot har plukket alt fra hverandre, så står det absolutt ingen ting igjen som er brukbart.
Skeptikeren ser på sitt verk, og ser bare mørke, tomhet og stillhet. Der det ikke er mening, der er det øde og tomt. Jorden var øde og tom før Gud talte sitt skapende ord.
Les også: Evolusjonslæren forandret ingenting (Arne Olav Røe)
Men da Gud talte kom det mening inn i universet. Slik er det også i våre liv. Menneskelig vitenskap og filosofi kan ikke gi tilfredsstillende mål og mening til menneskelivet, og heller ingen fast objektiv moralsk ramme for hvordan vi skal leve våre liv.
Det kan bare komme gjennom åpenbaring. Åpenbaringen er en kilde til kunnskap som er blitt avvist i vår kultur, men den må gjenoppdages. Og åpenbaring om mening, moral og sammenheng kommer fra Skaperen, og formidles gjennom de ord han har talt. Johannes skriver i innledningen til sitt evangelium at Jesus Kristus er Guds Ord, kommet til oss i kjøtt og blod. Gjennom Jesu liv og død får vi se hvem Gud er, og hva han vil.
Evangeliet
Derfor skal vi ikke skamme oss over evangeliet, skriver Paulus i brevet til romerne. Det er Guds kraft til frelse, både for jøder og grekere – det vil si både for de som søker sannhet og mening gjennom religion og de som søker det gjennom filosofi og visdom (Rom 1,16).
Gjennom Guds ord kommer mål og mening, moral, sammenheng og orden frem i lyset. Og i evangeliet åpenbares Guds kjærlighet, kraft og visdom. Det overgår alt som mennesker noen gang selv har kunnet pønske ut, anstrenge seg for å oppnå eller filosofere seg fram til.
(Opprinnelig publisert i FOLK 4-2012)
