En integrert tro – å vandre for Guds ansikt

Arne_Olav_Roe_portrettbilde

For en stund tilbake snakket jeg med en annen forelder i nærmiljøet der jeg bor.
Han spurte hva jeg jobbet med. Når han hørte at jeg jobbet i kristent arbeid, svarte han:
– Så du er en som har en sterk tro?
– Nja, det vet jeg ikke. Men jeg ønsker å ha en integrert tro, svarte jeg.

Det er best om troen henger sammen med hele livet vårt. At troen smelter sammen med meg som menneske, og viser seg i hvordan jeg lever. Det motsatte av dette er jo en fragmentert tro, hvor troen er noe som leves ut i kristne miljøer, mens den kobles ut når jeg omgås ikkekristne.

Det å ha en integrert tro henger sammen med ønsket om at livene våre skal ha mening og sammenheng. At våre liv inngår i en større historie, og at de betyr noe for oss selv og andre.

Hørt siste Sennep-pod? #84 Jeg ville følge Jesus, og jeg ville ruse meg – om skam – med Stein-Ove Auset (Siri Schnell Juvik)

Innenfor kristendommen er det mange områder som kan oppleves meningsfulle og viktige: Forkynne Ordet, diakonalt arbeid, misjon, hjelpe fattige, og videre. Mange kjenner jo til at enkelte får et kall til å bli misjonær.

Men når Paulus kommenterer vårt kall og utvelgelse, lister han ikke opp alle de oppgavene vi umiddelbart tenker på. Han løfter perspektivet et hakk opp:

I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. (Ef 1,4)

Vi er altså først og fremst utvalgt til å stå for Guds ansikt. Kallet vårt er å leve i fellesskap med Gud (1 Kor 1,9). Essensen i en kristen livsholdning er å vandre for Guds ansikt, med fokus på å leve til ære for Gud. Uansett hvilke konkrete oppgaver vi trives med og drives av.

Sånn umiddelbart er det fort gjort å tenke at: Ja, dette handler sikkert om bønn og lovprisning. Da blir det et spørsmål om man trives i bønne- og lovsangsmøter, eller opplever det langdrygt og kjedelig. En sånn feilaktig oppfatning vil redusere Guds kall til noe mindre enn tiltenkt. For selv om bønn og lovprisning definitivt hører med til vårt kall som kristne, er kallet mye større og altomfattende enn som så. 

Alt vi gjør er åndelig, fordi det skjer foran Guds ansikt.

Åndelig vs. uåndelig

Augustin skrev om uttrykket «Coram Deo», som er latinsk og betyr «foran Gud». Det betyr å erklære Guds nærvær i alle aspekter av livet, og at alt i ens liv utspiller seg foran Guds ansikt. 

En utbredt holdning i vår tid er at vi rangerer ting i livet som åndelig eller uåndelig. Å bruke tid i bønn, Guds ord og være ansatt i kristent arbeid vurderes ofte som mer åndelig enn å hjelpe til med praktiske oppgaver, eller ha en jobb utenfor kirken.

Men et sånt motsetningsforhold bygger på feil premisser.

Nyeste Tre:Enig?: Dette har barna mine lært meg om Guds rike (Amund, Maria og Christian)

For vi er alle kalt til å vandre for Guds ansikt. Det gjør at alt vi gjør er åndelig, fordi det skjer foran Guds ansikt. 

Når Paulus formaner slaver, endrer han perspektivet deres:

Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere som helhjertet gjør Guds vilje. Gjør tjeneste med et villig sinn; det er Herren og ikke mennesker dere tjener. (Ef 6,6-7)

Holdningen gjelder oss alle, enten vi er arbeidsgivere eller arbeidstakere, foreldre eller barn, ledere eller underordnede: Det vi gjør, gjør vi egentlig for Herren.

Det betyr at alt arbeid er dypest sett åndelig. Du kan jobbe med finans, utdanning, forskning, bygg og anlegg – og tjene Herren med det. Å vandre for Guds ansikt gjør at vanlige håndverksyrker er like åndelige som å være evangelist. Begge deler handler om å leve i Guds kall og vandre for hans ansikt i alt man møter.

Å leve slik er et vitnesbyrd om at Kristus er stått opp og at han er i gang med å forandre verden.

Det løfter opp ydmykhet og integritet til en kjerneverdi for oss (Sal 11,7). Da blir det viktig at Guds ord former samvittigheten og prinsippene sine, slik at vi er konsistente og rettskafne uansett hvilke mennesker vi møter i vår vei. 

Det betyr å leve i bønn for arbeidsplassen og for kollegene dine. Det betyr å ikke bare gjengjelde godt med godt og ondt med ondt slik folk flest gjør (Matt 5,46-47), men å leve rettskaffent og ledet av Ånden. Å leve slik er et vitnesbyrd om at Kristus er stått opp og at han er i gang med å forandre verden.

Nytt konsept i Alvorspraten! #65 – De syv dødssyndene og menneskets beste venn (Kjartan, Jon og Miriam)

En rød tråd i Bibelen

Uttrykket «å leve for Herrens ansikt» nevnes ofte i Bibelen. Det tilfører en viktig nyanse i vår forståelse av hva vi er skapt for.

Da Gud kalte Abraham og stiftet pakt med han, påla han Abraham:

Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt, vær hel i din ferd. (1 Mos 17,1)

Senere i fortellingen ser vi at Abraham sa om seg selv: For Herrens ansikt har jeg levd (1 Mos 24,40). For Abraham var det å leve for Guds ansikt en livsholdning i alt han sto overfor i livet. Det står ikke i motsetning til at han møtte mange mennesker og situasjoner, men alt dette foregikk samtidig som han levde for Herren.

Det å leve for Herrens ansikt betyr ikke at man er perfekt eller unngår å gjøre feil.

Det samme uttrykket finner vi igjen flere steder i Davids salmer, for eksempel:

Mange sier: Hvem kan gi oss lykke? La lyset fra ditt ansikt skinne over oss, Herre! Du gir meg større glede i hjertet enn andre får av korn og vin i overflod. (Sal 4,7-8)

Rettferdig er Herren, han elsker rettferdige gjerninger. De oppriktige får se hans ansikt. (Sal 11,7)

Men frikjent skal jeg få se ditt ansikt. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av deg. (Sal 17,15)

For du har berget mitt liv fra døden (…) så jeg kan vandre for Guds ansikt i livets lys (Sal 56,14)

For David var Herren hans kilde til både lykke, frihet og ekte liv. Å leve for hans ansikt var synonymt med å leve med integritet og oppriktighet.

Historien viser at både Abraham og David falt i synd og feighet. Det å leve for Herrens ansikt betyr ikke at man er perfekt eller unngår å gjøre feil. Det handler om å ha en innstilling av å leve med integritet og ydmykhet, og leve oppgjort og ta ansvar for de feiltrinn som begås, slik at rettferdigheten holdes oppe.

Mer fra Arne Olav: Serie om Skam i Bibelen #1 I begynnelsen var skammen

Daniel var en gudfryktig mann som vandret for Guds ansikt. Når han fikk høre om det nye påbudet om å ikke tilbe noen andre enn kongen, gikk han hjem som vanlig, åpnet lukene til takkammeret sitt, og ba til Gud «slik han alltid hadde gjort» (Dan 6,11). Selv trusselen om løvehulen endret ikke Daniels innstilling. Å leve for Herrens ansikt betyr at dramatiske endringer rundt oss egentlig ikke forandrer på det viktigste, nemlig fokuset på å leve for Herren.

Hele det kristne framtidshåpet i Bibelen henger uløselig sammen med et liv foran Herrens ansikt. Det er selve hensikten og målet med vår tilværelse, og retningen for livene våre. Jesaja profeterte:

For slik den nye himmel og den nye jord som jeg skaper, alltid skal bestå for mitt ansikt, sier Herren, slik skal også deres ætt og navn bestå (…) skal alle mennesker komme og tilbe for mitt ansikt (Jes 66,22-23).

Selv om Gud er alle menneskers dommer, har han vist oss sin store nåde og kjærlighet gjennom Jesus Kristus. Når dette åpenbares for oss, blir ikke frykten for dom og straff altoverskyggende, men Guds godhet gjør at det å leve til ære for Gud utvikles til vårt høyeste ønske og mål i livet. Han har sett alt vi har sagt og gjort, og likevel tilbyr han oss sin frelse og velsignelse. Derfor tar en integrert tro alltid utgangspunkt i hva Gud gjør, ikke hva vi får til:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred! (4 Mos 6,24-26)

I medgang og motgang

Ære fra mennesker vil jeg ikke ha. (…) Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud? (Joh 5,41.44)

Her konfronterer Jesus en av de mest utbredte motivene de fleste av oss kjenner på. Nemlig ønsket om å bli anerkjent, likt og ansett av våre medmennesker. Et motiv som gjør at vi lett båndlegger og kamuflerer troen vår (Joh 12,42-43).

Guds godhet gjør at det å leve til ære for Gud utvikles til vårt høyeste ønske og mål i livet

For det er vanlig å tenke at det å bli likt og anerkjent av andre gir større muligheter. Dører åpnes, enten det gjelder jobb, verv eller oppgaver. Mens tap av anseelse reduserer mulighetene ned til at det er kun én som dypest sett kan åpne dører for deg: Herren.

Selv om det er hyggelig å bli sett og anerkjent av andre, blir det mindre viktig når fokuset rettes mot Kristus (Fil 3,7-9). Da blir det viktigere å ære Gud i alt vi møter, enn å vurdere alt som hender innenfor et selvrealiseringsparadigme hvor jeg selv er i sentrum. For hvis begjæret etter å bli lagt merke til av andre styrer oss, er vi sårbare. 

Da tøyles begjæret etter andres oppmerksomhet og ære. Det blir viktigere å leve med integritet, framfor å hige etter menneskelig anerkjennelse. 

Å vandre for Guds ansikt er både himmelsk og jordnært, fordi det innebærer både å be og arbeide for at nåden, sannheten og rettferdigheten skal vinne fram i den verdenen som Gud har skapt.