En menighet som passer meg?

Samfunnet rundt oss forherliger individualismen: Jeg, meg og mitt, mens i bibelen bruker flertallsformer: Vår, oss og vi. Hør hvordan dette påvirker vår oppfatning av menighet i denne episoden av Bibelkvarteret med Kjartan Ørnes!

– Hvilken menighet går du i?
– Vet ikke helt. Jeg har ikke funnet noe som passer helt for den livssituasjonen jeg er i nå. Går litt rundt og sjekker ut.
Samtalen er beskrivende for mange kristne i dag. Flere sliter med å finne seg til rette og finne sin plass og funksjon. Det er en rotløshet å spore i det som skulle vært en mangfoldig hage av planter med dype røtter.

Dype røtter

Jeremia 17 vers 7–8 beskriver mennesker som trær med dype røtter

«Velsignet er den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, løvet er grønt. Det engster seg ikke i tørketider og slutter ikke å bære frukt.»

Jeg slår ikke rot ved å gå rundt omkring alene. Jeg slår rot ved å være i god jord, ta imot næring og utvikle dype røtter. Jeg trenger å bli beskjært og få nok vann og lys. Jesus bruker bildet om at vi er greinene og han er treet. Det hjelper ikke om du «finner deg selv», hvis du samtidig oppdager at du er en grein som ikke er koblet på stammen.
Under bønneuken «Bønn for Oslo» i januar for noen år siden, ble en politiker fra byrådet spurt om hva han mente var den største utfordringen for Oslo. Han svarte med å fortelle en historie:
“Vi har eksempler på mennesker som ringer til kommunen for å fortelle at naboen er ensom. De ringer og sier; Jeg har lagt merke til at naboen min er ensom. Hva har dere i kommunen tenkt å gjøre med det?”
Dessverre kan det også være sånn blant oss kristne. Mange er rotløse og andre er ensomme. Vi trenger å finne hverandre.

Samfunnet rundt oss forherliger individualismen. Jeg, meg og mitt. Jeg har rett til å føle, velge og mene det jeg vil. Det som føles godt og riktig for meg er det jeg styres av. Jeg velger mine lærere, følger mine drømmer og dyrker mine interesser – hvis det passer meg.
Denne livsfilosofien løfter frem de som er ressurssterke og priviligerte, mens de vanskeligstilte får det bare enda vanskeligere.

Hverandre

Da Jesus sendte ut sine disipler sendte han dem ut to og to. Da Peter, Tomas og Judas sviktet og tvilte på Gud, var de alene. Gud har sagt i sitt ord at det ikke er bra for oss å være alene (1 Mos 2, 18). Vi trenger hverandre. Vi trenger søsken. Det er en god ting å forplikte seg. Jeg trenger venner som jeg vet jeg kan stole på. Brødre og søstre som er der og gir meg ærlige tilbakemeldinger uten å stikke av etterpå. Et godt ord for dette er pakt. Det skaper trygghet og balanse. Jeg kan ikke drive rundt uten en klar oppfattelse av hvor jeg hører hjemme og hvem som har innblikk i livet mitt. Alle trenger ikke vite alt, men ingenting må være skjult.
Jeg trenger ikke venner og bekjente som alltid sier «bare følg hjertet ditt», eller «følg magefølelsen din». Jeg trenger søsken som sier: «Følg Jesus!» eller: «La oss se hva Bibelen sier om dette».

What’s in it for me?

Reklamen forteller meg at jeg fortjener det beste. Den raskeste telefonen og det mest effektive slankepulveret. Blir dette overført til menighetslivet får vi en forventning om at menighet bare handler om å møte mine behov og mine ønsker. Hvor finner jeg den mest relevante menigheten. Hva kan jeg få ut av menighetslivet mitt? Jeg og Jesus. Det er personlig. Jeg er en personlig kristen. Det er noe jeg har bruk for for at livet mitt skal bli bra. Jeg kommer til Gud når jeg har bruk for han. Hvis han kan hjelpe meg med noe er det jo bra. Mye av dette er viktig og bra, men det er bare delvis sannheten.

I min bibellesing møter jeg veldig mye «flertallsform». Vår, oss og vi. Jesus lærer oss å be til «vår far», ikke min. Alene vil jeg og du aldri bli det Gud tenkte i begynnelsen. Gud skapte mennesket for å få det som Bibelen beskriver som et tempel, en kropp og en brud. Et fellesskap som uttrykker Han og det han vil ha. Jesus sier det tydelig til Peter i evangeliet etter Matteus kapittel 16 vers 18. På forståelsen av at Jesus er Messias, den levende Guds sønn, vil han bygge sin menighet. Ikke min, din eller Peter sin. Menighet skal være et fellesskap av mennesker som sammen uttrykker hvem Gud er. Jeg er der for å utfylle de andre. De er der for å utfylle meg. Sammen er vi Jesu kropp. Sammen utgjør vi mysteriet Jesus Kristus. Min identitet er ikke løsrevet fra menigheten.

Alt henger sammen

Jeg tror på helhet. På et liv der alt jeg gjør skjer i det samme lyset. Lyset fra han som jeg har bekjent som Herre og Mester og som har ført livet mitt over fra mørke til lys. Fra død til liv.
Det betyr at jeg lever hele livet mitt som om han finnes. Jeg står opp og smører matpakke til barna mine – som om Gud finnes. Jeg kler på meg og handler i butikken – som om Gud finnes. Jeg går på gudstjeneste – som om Gud finnes. Jeg har en livsrytme der Gud er til stede i alt jeg er og gjør.
Jeg tror at vi alt for ofte kommer inn i en livsførsel der Gud og troen bare blir en del av ukes-programmet. Magnus Malm formulerer det godt i sin bok «Som om Gud ikke finnes»:

«Hvis kirken ikke lenger lar seg forme i respons på hvem Gud er, men som respons på hva man tror folk vil ha – da har kirken i praksis opphørt å være kirke og i stedet føyd seg inn i rekken av aktører på synlighetsmarkedet.»

Samfunnet skal ikke få definere hvem vi er. Det er Gud som har skapt oss og satt oss sammen. Jeg finner meg selv i et fellesskap og en familie der Gud er Far og vi lever i en forståelse av at han vet best. I den rammen kan jeg følge hjertet og drømmene mine, for jeg er koblet på Jesu kropp.

Hjernevask

Misforså meg rett – jeg tror vi trenger en hjernevask. Hjernevask på den måten som Paulus beskriver i brevet til romerne kapittel 12:

«Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.» (Rom 12,2)

Vi skal forvandles ved at sinnet fornyes. Det er for mye «mental svettelukt» blant kristne. Vi blir slitne i tankene våre av å ta oss selv i nakken. Av sammenligning og eget strev. Men vi kan vaske sinnet vårt og bli en «Kristi vellukt for Gud» (2 kor 2, 15). Michael Jackson synger så vakkert og politisk korrekt, om mannen i speilet, «Man in the Mirror». Han synger om å starte med oss selv. Jeg tror vi gjør lurt i å gå enda ett skritt tilbake. Starte med Gud.

Grunnfjellet

Gud er opphavet. Han er den som bærer. Han er den som skaper. Opprettholderen. Alle som har prøvd å ta seg selv i nakken vet at man ikke kommer særlig langt. Vi trenger et grunnfjell i livet som handler om at Gud er utgangspunktet. Ikke jeg. Når jeg starter med å overgi livet mitt til han, kan han få lov å jobbe med mannen som møter meg i speilet. Og sammen med mine søsken forstår jeg mer og mer av hvem jeg er og hvem Gud er. Da ser jeg hva han har for livet mitt og for familien som jeg er en del av.
For jeg går ikke først og fremst i en menighet. Jeg er ikke medlem i en interesseorganisasjon. Jeg er en del av Guds familie.
Gud hadde en plan fra begynnelsen av. Han er byggmesteren som setter individer sammen for å uttrykke mangfoldet i sin egen herlighet.

«Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» (Matt 16,18)

Det er Jesu kirke. Ikke min. Sammen med søsken finner jeg min identitet i Kristus Jesus og kan bli alt det jeg er skapt til å være.

(Teksten er tidligere publisert i bladet FOLK.)