Fremtredende teologer i vår tid hevder at Gud forandrer seg i takt med samfunnet. De hevder at Guds ordninger ikke er evige, men nyskapes hele tiden. Stemmer dette? Eller er det et uttrykk for en oppkonstruert kristendom?

Kristendommen har alltid vært utfordret av avvikende lære, det som kalles heresi, falsk lære eller vranglære. Heresi betyr «skoleretning» eller «parti», og kan derfor brukes om større læresystemer som bryter med Bibelen.

Man kan lage en ganske lang liste med eksempler på falsk lære bare ved å lese i Det nye testamentet. Jødene presset kristne med sine tradisjoner og meninger, og grekerne forsøkte å påvirke med sine filosofiske systemer. Argumentene gikk på at man måtte bli en omskåret jøde og holde Moseloven før man kunne bli en gyldig kristen (1), at det ikke fantes noen oppstandelse (2), eller at Jesu gjenkomst allerede var skjedd (3). Dessuten var noen overdrevent opptatt med slektstavler og myter (4), mens andre igjen forsøkte å trekke andre med seg i okkulte retninger med begreper som «erkjennelse» og «Satans dybder» (5).

Falsk lære provoserer oss til å finne ut hva som faktisk er sant.

Oppgjør med falsk lære

Både apostlene og kirkefedre brukte mye tid på å ta oppgjør med falsk lære og å vise hva Bibelen faktisk sa, gjennom systematisk forklaring og undervisning. I dag føler man nesten ubehag ved å påstå at andre tar feil; man føler press fra relativismen i vår kultur.

Heresi er imidlertid noe man må regne med stadig å måtte forholde seg til og å arbeide aktivt imot – slik som lakselus for oppdretterne eller ugress i åkeren for bonden. Man må ta jobben med å analysere problemet, sette fingeren på det i presise ordelag og påvise feil. Og det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Falsk lære provoserer oss til å finne ut hva som faktisk er sant. Tenk alt vi ville gått glipp av om ikke apostlene og kirkefedrene hadde kjempet hardt for en rett og sunn bibelsk lære!

Nye og gamle heresier

Heresi har kommet i mange varianter opp gjennom historien og har fått store tilhengerskarer. Mormonere og Jehovas vitner er store bevegelser med henholdsvis tretten og åtte millioner medlemmer. På Filippinene har bevegelsen «Iglesia Ni Christo» tiltrukket seg en tilhengerskare på 2,5 millioner medlemmer, og den sies å ha det dobbelte på verdensbasis. Hovedtankene i flere av disse heresiene kan spores tilbake til antikken og er kjent under navn som for eksempel gnostisisme (materien er ond), arianisme (Kristus er ikke Gud), doketisme (Kristus var ikke et menneske), panteisme (alt er Gud), panenteisme (Gud forandrer seg) eller deisme (Gud har trukket seg tilbake).

I Norge har vi de siste årene fått en ny trend innenfor liberalteologi som hevder at Gud forandrer seg med tidene. Tankene har kommet til uttrykk gjennom den siste folkekirke- og kjønnsdebatten.

Professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, Hallgeir Elstad, tok i avisen Vårt Land i august 2015 til orde for at Bibelen er blitt for gammel i enkelte spørsmål. Man må ta hensyn til at verden er i stadig forandring. Å holde fast på ekteskapssynet fra Paulus’ tid eller Luthers tid virker urimelig og undertrykkende, mener professoren. Guds ordninger er ikke evige, for «Gud skaper hele tiden». Ordningene nyskapes, også ekteskapsordningen. Skaperen fornyer seg seg altså med tidene, og det samme gjør tydeligvis Den hellige ånd.

Sturla Stålsett i Åpen Folkekirke argumenterte i den forbindelse for at samkjønnet vigsel i kirken handler om å være åpen for at «Ånden taler til menigheten» gjennom levd liv og ny kunnskap i troens lys. Tanken synes å være at Ånden leder oss vekk fra Bibelens begrensninger. At Gud skulle forandre seg med tidene og skifte mening nærmest for å være politisk korrekt er en klart ubibelsk og falsk kristendom – i den grad dette fremstilles som kristendom. Elstad og Stålsett representerer en fremvoksende heresi som kalles panenteisme, åpen teisme eller prosessteologi.

Kristen teisme er ikke bare en religion, men et komplett verdensbilde.

Endrer Gud mening - sitatbilde

Prosessteologi

Prosessteologien er relativt ny, og er knyttet til blant annet Charles Hartshorne (1897–2000). Tankesystemet er inspirert av blant andre Hegel og Darwin, og er et forsøk på å forene ånd og evolusjon. Man tenker seg at Gud er knyttet til verden slik et menneskes sjel er knyttet til kroppen – både Gud og den fysiske verden utvikler seg i en kontinuerlig, gjensidig prosess. Tankesystemet forsøker å forene både naturvitenskapens harde fakta, åndelig eksistens og dermed religiøsitet, samt menneskelig fri vilje og humanisme i en skiftende verden. Gud, natur og menneske danser på et vis sammen og påvirker hverandre.

Prosessteologi har flere alvorlige problemer ved seg. Det største problemet er at Gud i denne modellen er en ren konstruksjon – en gud skapt i menneskers bilde. Bibelens Gud er som kjent allmektig og allvitende Skaper og Far. Gud skapte ex nihilo, fra ingenting, og er selv evig, uskapt, uavhengig, uforanderlig, transcendent og samtidig immanent i Kristus som Logos og Herre.

Verden er Guds verden.

Gud holder universet oppe med sitt ord og er alle steder. Gud er personlig, moralsk, rasjonell og relasjonell, eneste livgiver, lovgiver, eier, dommer og frelser. Det underlige er at på tross av prosessteologiens totalt ubibelske og ikkekristne gudsbilde, er denne teologiske heresien blitt mottatt med økende interesse i flere kristne miljøer (6).

Den tredje reformasjon

Prosessteologien er de siste årene videreutviklet av amerikanske filosofer og teologer (7). Heresien passer som hånd i hanske for bevegelsen som vil ha aksept for det nye synet på kjønn og samliv. Tankestrømningene innenfor liberal prosessteologi, kulturrelativisme og kjønnsliberalisme flyter sammen og gjør trenden dominerende: Mennesket står i sentrum, og Gud er blitt et ord uten definert innhold.

I USA snakkes det om en ny reformasjon – en voksende bevegelse av troende i ulike organisasjoner over hele verden som ønsker å arbeide for full aksept av homofili og transseksualitet i kristne sammenhenger. De arrangerer seminarer og kurs for å studere Bibelen, utforme argumenter og øve seg i å debattere. De vil undervise om seksuell orientering og kjønnsidentitet i menigheter og kirker, og besvare de vanlige teologiske innvendingene for å overbevise folk om sitt syn (8). Man må forvente at presset på bibeltro kristne vil øke, og at vi derfor bør studere Jesu’ og apostlenes eksempel og ruste seg til åndskamp.

Veien til et godt liv og en bedre verden er omvendelse fra selviskhet til å leve for Skaperen.

Rett lære på dagsorden

Menigheter som vil bevare Skriftene som læremessig norm må sette saken på dagsorden. Hva sier Bibelen konkret om de aktuelle spørsmålene? Hva går de liberalteologiske argumentene ut på? Hvordan kan man møte dem?

Menighetene bør søke Gud for en mer effektiv misjonsstrategi på hjemmebane. Hvordan kan Bibelens budskap kommuniseres i vår kultur? Hvordan kan evangeliet om Guds rike flettes inn i alle sektorer, alle sammenhenger og alle aspekter av offentlig og privat liv?

Verden er Guds verden. Kristen teisme er ikke bare en religion, men et komplett verdensbilde. Passivisme er åpenbart en grøft man kan gå i, men det er også reaksjonisme. Den kristne kirke bør ikke bli en motbevegelse mot en bestemt gruppe mennesker eller en bestemt type synd. Man bør ikke være styrt av fobier, antipatier eller reaksjoner.

Kristne skal være lys og salt. Kristne er ambassadører for en altomfattende, rasjonell og troverdig sannhet som får praktisk betydning på alle områder: At vi er skapt i Guds bilde til mann og kvinne med en bestemt hensikt – vi er ikke et foreløpig resultat av blind evolusjon.

Det menneskelige hovedproblem er en løsrevet moralsk autonomi og gudløshet, ikke arv og miljø eller klassekamp.

Veien til et godt liv og en bedre verden er omvendelse fra selviskhet til å leve for Skaperen, som har alle rettigheter.

Sann selvrealisering ligger i et liv i tjeneste for ham som ga oss livet og deretter forløste oss – et liv i kjærlighet og lojalitet til Kristus, verdens Lys, sannheten, veien, livet.

Skaperen elsker verden og har åpnet en vei ut av et destruktivt og meningsløst liv med fatale konsekvenser for evigheten. Dette er det kristne budskapet, og det forener alle aspekter av virkeligheten: Ånd, kosmos, menneskelig identitet og bevissthet, fri vilje og verdighet, relasjoner, moral og mening.

Relaterte lenker:

Noter:

(1) Gal 1,6–9; 3,1; 4,9; 5,7–12
(2) 1 Kor 15,12
(3) 2 Tess 2,1–4; 2 Tim 2,18; 4,3
(4) 1 Tim 1,3–7; 4,1, 6,3; 20
(5) Åp 2,14–15; 24
(6) Nancey Pearcey: «Total Truth», Crossway Books 2005, side 233–236.
(7) Norman L. Geisler: «When Skeptics Ask», Baker Books 2013, side 42–43
(8) Stand to Reason: «Solid Ground» (July/August 2015), «The Reformation That the Church Doesn’t Need».

Ordforklaringer:

Heresi: Kjetteri, vranglære. (Motsatt: Ortodoksi.)

Relativisme: Filosofisk syn som hevder at det ikke eksisterer noen objektiv, absolutt sannhet, men at alt er avhengig av øyet som ser og språket man bruker.

Kulturrelativisme: Perspektiv der verdier i et samfunn kun gir mening i den kulturen de er oppstått i.

Mormonere: Religiøs sekt som startet i USA i 1830. Ser på seg selv som kristne, men har en avvikende lære om Jesus og mye annet og ser i praksis på Mormons bok som viktigere enn Bibelen.

Jehovas vitner: En annen religiøs sekt som startet i USA, og som bruker sin egen oversettelse og tolkning av Bibelen. Lærer blant annet at Jesus ikke er Guds Sønn, men skapt.

Iglesia Ni Christo: Filippinsk trossamfunn, «Kristi Menighet«, som lærer at Jesus er skapt og dermed ikke Guds Sønn i noen virkelig betydning.

Liberalteologi: Bred teologisk retning som forsøker å gjøre kristendommen akseptabel for moderne mennesker, blant annet ved å forklare religion som et rent menneskelig fenomen (sosiologisk, psykologisk og sosialantropologisk).

Panenteisme (også kalt åpen teisme eller prosess-teologi): Tanken om at Gud, og dermed Guds ord og bud, utvikler og forandrer seg i en pågående prosess.

Transcendent: Filosofisk begrep, brukes om noe som ligger utenfor eller «over» verden, det oversanselige. Gud er transcendent, han står over og utenfor skaperverket. (Motsatt: immanent.)

Immanent: Filosofisk begrep som betyr «iboende». Gud er immanent – nær, deltagende, til stede og iboende, først og fremst i Kristus, men også hos den troende som lever under og i Kristus.

Logos: Gresk ord for «ord», som i filosofien også betegnet verdens evige struktur. Logos betyr ord i betydningen rasjonell mening, visdom, intelligens, informasjon. Guds ord er Logos, Gud skaper gjennom å tale, og ordet han taler er identisk med ham selv (jfr. Johannes 1,1).

Gnostisisme: Religiøs og filosofisk retning som ser på materien (den fysiske verden) som ond. Kroppen er et fengsel, og frelse består i i frigjøre seg gjennom å tilegne seg spesiell og skjult kunnskap.

Arianisme: Teologisk retning som lærer at Kristus ikke Gud, men skapt. Jehovas Vitner og Iglesia Ni Christo er eksempler på denne læreretningen.

Doketisme: Teologisk standpunkt som hevder at Jesus Kristus bare tilsynelatende var et menneske.

Panteisme: Filosofisk og religiøs lære som hevder at Gud er alt og alt er Gud. Eks: Hinduisme og Buddhisme.

Deisme: Filosofi som mener at Gud har skapt alt, men siden trukket seg tilbake og overlatt verden til seg selv.

Kjønnsliberalisme: En postmoderne ideologi som hevder at kjønn (mann/kvinne) er en sosial og språklig konstruksjon, og at mennesker må frigjøre seg fra slike faste båser og kjønnsrolleforventninger.

Passivisme: Å forholde seg passiv, nekte å ta opp kampen aktivt – man håper å vinne frem ved å vise en negativ holdning eller å nekte å samarbeide.

Reaksjonisme: Å komme med motreaksjoner på noe andre gjør, istedenfor å positivt forklare sitt eget syn.

Teisme: Filosofisk og religiøs oppfatning som regner med en personlig gud som står utenfor verden, men er aktiv i den likevel. (Motsatt: panteisme.)

Fobi: En irrasjonell, intens og vedvarende frykt for bestemte ting, for eksempel slanger, høyder, trange rom etc.

Antipati: Negativ instilling, motvilje, uvilje eller forakt for noen.

Moralsk autonomi: Å ville avgjøre selv hva som er rett og galt eller godt og ondt, og ikke bøye seg for noen moralsk autoritet, for eksempel Gud.

Kosmos: Begrep med gresk opprinnelse. Brukes om det fysiske universet, (den ordnede) verden med alt den består av. (Motsatt: Kaos.)