Enok – tro som gjør at vi innvier oss for Gud | Med Håvard Kjøllesdal

Av og til kan kristne samlinger ligne på et minnesamvær. Der vi mimrer om barnet i krybben eller gamle vekkelser. Hvis profeten Enok hadde vært der hadde han sikkert protestert og sagt: Hold an folkens – Jesus lever! Ånden er her og vi kan ha fellesskap med han her og nå!

Jeg var 19 år da jeg ble kjæreste med hun jeg idag er gift med. Det var siste året på videregående, den våren med alle eksamenene. Men den våren handlet ikke om karakterer og vitnemål for min del.

Jeg hadde funnet jenta jeg ville dele livet med, og det eneste jeg ville når skoleklokka ringte ut, var å få mest mulig tid med henne. Fortsatt idag, snart tjue år senere er det på samme måte for meg. Når hun er i nærheten er livet godt, når vi er borte fra hverandre er det noe som mangler.

I dette Bibelkvarteret skal vi se på en troshelt som hadde det litt på samme måte med Gud. Han het Enok (eller Henok som brukes i Bibel 2011), og vi finner han først beskrevet i en slektstavle i Første Mosebok kapittel 5 hvor det står følgende:

Da Jared var 162 år, fikk han sønnen Henok(…) Da Henok var 65 år, fikk han sønnen Metusjalah. Henok vandret med Gud i 300 år etter at han hadde fått Metusjalah, og han fikk sønner og døtre. Hele Henoks levetid ble 365 år. Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham til seg. (1 Mos 5,18.21-24)

Slektstavler kan være kjedelig lesing. Det er ikke veldig mye informasjon teksten gir oss. Vi leser at han var sønn av Jared og far til Metusjalah pluss en ikke navngitt søskenflokk og at levetiden hans ble 365 år.

Når du leser slektstavlene i Bibelen er det stort sett denne typen informasjon du får. Hvem som er far og hvem som er sønn og hvor lenge de levde.

Men av og til i slektstavlene har Den hellige ånd inspirert forfatterne til å legge inn litt ekstra informasjon som kan lede til spennende åpenbaringer. Og Henok er altså en av disse unntakene i slektstavlene der vi får vite noe mer. Teksten gjentar det faktisk to ganger: Henok var en som vandret med Gud.

Generasjon følger etter generasjon, men midt inni der et sted, i sjuende generasjon etter Adam dukker det opp en som skiller seg ut. Det som gjorde han annerledes var helt enkelt dette:

Han vandret med Gud.

Ja, også var det en ting til som var annerledes.

For alle de andre i slektstavla avsluttes historien med utsagnet: så døde han. Om Adam står det: Hele Adams levetid ble 930 år. Så døde han. Om Adams sønn Set står det: Hele Sets levetid ble 912 år. Så døde han.

Men om Henok står det: Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok han til seg.

Henok var definitivt annerledes.

I Hebreerbrevet plasseres Henok inn i rekken av troshelter. Mennesker som på en særlig måte lærer oss hva sann tro er. I Hebreerbrevet 11,5-6 står det:

I tro ble Henok rykket bort uten å dø. Ingen så ham mer, for Gud hadde tatt ham til seg. Før han ble rykket bort, fikk han vitnesbyrd om at han var til glede for Gud. Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.

Den første troshelten som nevnes i Hebreerbrevet er Abel. Han som lærer oss at sann tro er preget av tilbedelse og gudsfrykt. Dette så vi nærmere på i en tidligere episode av Bibelkvarteret. Henok er etter Abel den neste i lista av troshelter.

Ifølge Hebreerbrevet lærer Henok oss at sann tro tar utgangspunkt i at Jesus lever og han ønsker at vi skal søke han.

Tro er ikke først og fremst å si seg enig i læresetninger, eller å holde fast på kristne tradisjoner, selv om dette kan være viktige ting. Nei, troen fører oss inn i en relasjon med Gud. Jesus lever og gjennom Den hellige ånd kan vi erfare hans nærvær her og nå.

Av og til kan kristne samlinger ligne på et minnesamvær. Der hovedpersonen er død og alle nære og kjære kommer sammen og deler historier og minner. Om Jesus som var barnet i krybben og tømmermann fra Nasaret. Eller historier om vekkelser i tidligere tider hvor Åndens vind skapte nytt liv og hvor tegn og under skjedde.

Hvis Henok hadde vært på et slikt kristent møte hadde det nok ikke gått lang tid til han hadde løftet hånden i protest.

Hold an folkens – Gud er ikke død. Jesus lever, Ånden er her og vi kan ha fellesskap med han her og nå. Jeg tjener ikke en død Gud, Jesus lever!

Sånn ville antageligvis Henok ha reagert. For han visste hva det ville si å leve livet sammen med en levende Gud.

Når vi leser om Henok i Hebreerbrevet finner vi også at det understrekes at han levde til glede for Gud. Før Gud tok Henok til seg, satte Gud tydelig navn på at Henok var til behag for han.

Vennskapet med Gud preget livet til Henok. Vennskapet med Gud gjorde at han ønsket å leve til Guds ære. Henok tjente en levende Gud. Han levde som Guds venn og han levde slik at Gud gledet seg over livet hans. Som en respons på Henok sin lengsel etter Gud hentet Gud han hjem til seg. Henok ble rykket bort og tatt enda dypere inn i det nære fellesskapet med Gud som han lengtet sånn etter.

Det står ikke så mye mer i Bibelen om Henok enn de to bibelstedene vi nå har lest. Men i Bibelens nest siste bok, i Judas brev, finner vi en avskrift av et profetisk budskap som Henok formidlet. Vi må ta en nærmere kikk på dette profetiske budskapet. Men før det kan det være nyttig å ha et bilde av hvilke omgivelser Henok levde i.

Henok ble født i syvende generasjon etter Adam. Han var i slektslinja til Adams sønn Set, som Adam fikk etter at Kain tok livet av Abel. Adam og Eva så på Set som en gave fra Gud, en ny begynnelse etter at Kain hadde tatt livet av Abel. Men Kain fikk også sønner. I Kains slekt ble det i syvende ledd etter Adam født en sønn som het Lamek. Lamek ble berømt for å leve etter følgende grusomme motto:

En mann dreper jeg for et sår, en gutt for en skramme. Kain skal hevnes sju ganger, men Lamek syttisju ganger.(1 Mos 4,23-24)

Lamek innførte blodhevn i sin mest grufulle utgave. Ikke bare et øye for et øye, eller en tann for en tann. Men en manns liv for et sår og en gutts liv for en skramme. Lamek og Henok levde begge i syvende generasjon etter Adam. Det var en periode i menneskets historie som var preget av hevn, ondskap, utnytting og den sterkestes rett.

Midt i dette begynt Henok å profetere om Jesu gjenkomst og dommens dag. Profetien hans kan du lese i Judas brev vers 14-15 hvor det står:

Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle og kreve hvert menneske til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle trassige ord de har rettet mot ham, disse gudløse synderne.

Henok lengtet etter den rettferdige dommen. Han lengtet etter at Gud selv skulle komme til jorda. Det var ikke bare en drøm uten rot i virkeligheten. Gud hadde vist han at dette skulle skje. En dag ville Gud selv skulle komme til jord, med engler i tusentall og holde rettferdig dom over all urett, blodhevn og ondskap.

Når vi leser om Henok får vi opplevelsen av at det er et større profetisk perspektiv over hele livet hans. Han var en rettferdig blant urettferdige. Han levde nært Gud og lengtet etter dagen Herren skulle komme. Og han ble rykket bort uten å dø.

Henok blir stående som et forbilde på den menigheten som er på jorden den dagen Jesus kommer tilbake. Fra Henok lærer vi at det å leve nært Gud, ikke bare handler om å ta vare på troen. Men det handler om innvielse for Jesus, om en lengsel etter hans gjenkomst og et folk som forbereder seg til historiens høydepunkt:

At himmel og jord skal sammenfattes i Kristus Jesus.

Menighetsfellesskap kan ha ulike styrker, enten de er gode på tradisjoner, gode på moderne lovsang, gode på barmhjertighet, gode på barnearbeid, osv. Men selv om dette er viktig og bra, er det noe dypere Jesus ser etter. Hjerter som er vendt mot han i lydighet og kjærlighet, og som tar vare på vennskapet med han. Uansett hvor mye eller lite imponerende menigheten er ytre sett.

De bibelske skriftene sammenligner forholdet mellom Gud og menigheten med relasjonen som er mellom en brudgom og bruden. Dette bildet går igjen både i det gamle og det nye testamentet. På samme måte som en jente som vokser opp, og blir en moden kvinne som begynner å forberede seg på bryllupsdagen sin, er menigheten i tiden frem mot Jesu gjenkomst i en prosess av modning, innvielse og forberedelse til sin forening med Kristus, når han kommer tilbake.

Menigheten er kalt til nærhet med Kristus. Menigheten er kalt til innvielse for Kristus, til renhet og til troskap mot han og hans ord. Apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint:

For jeg vokter dere med Guds brennende sjalusi. Jeg har lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru. Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus. (2 Kor 11,2-3)

Vi er forlovet med Kristus og vi er kalt kalt til å leve i en oppriktig hengivenhet til Han. Tiden frem mot bryllupet handler om en å være en menighet som innvier oss for Kristus og bevarer kjærligheten til han.

Apostelen Johannes skriver i Første Johannesbrev:

Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er. Enhver som har dette håp til ham, renser seg, slik Kristus er ren.(1 Joh 3,2-3)

Håpet om at vi en dag skal få se han slik han er, og bli han lik, gjør at vi renser oss fra all synd og urett. Apostelen Peter skriver i sitt andre brev at menigheten gjennom å leve hellig og gudfryktig kan være med å fremskynde Herrens dag. Når bruden er klar, kommer Jesus tilbake.

Klargjøringen handler om en menigheten som blir moden i å gjenspeile Jesu karakter, og som kler seg i hellighet og rettferd. Hengivenheten og kjærligheten til Kristus fører til en menighet som, på samme måte som Henok, får vitnesbyrdet fra Gud om at vi lever til hans behag.

Flere steder i Bibelen finner vi uttrykt at målet for Guds plan er å sammenfatte himmel og jord i Kristus. Når Guds frelsesplan er fullført vil bønnen som Jesus lærte oss å be, om at Guds rike skal komme, bli virkeliggjort.

Menighetens lengsel etter Kristus og Kristus sin lengsel etter menigheten er drivkraften og kilden til at himmel og jord en dag skal smelte fullkomment sammen. En dag skal bruden føres frem for brudgommen, og himmelen kysse jorden. På samme måte som Henok sin lengsel etter at Gud skulle komme førte til at Gud tok han til seg, vil menighetens lengsel etter Kristus føre til at Kristus kommer for bruden sin. Men når Kristus kommer tilbake, kommer hele himmelen med han, og selve bryllupet blir starten på noe helt nytt for både himmel og jord.

Vi avslutter dette studiet av Henok med de to siste versene i Bibelen.

Han som vitner om dette, sier: «Ja, jeg kommer snart.» Amen. Kom, Herre Jesus! Herren Jesu nåde være med alle! (Åp 22,20-21)

La oss være troshelter slik som Henok, som vandrer med Gud, innvier oss for han og sammen med alle de troende vokser til å bli den modne, kristuslike menigheten som kan være med å fremskynde Jesu gjenkomst.