Fire sider ved å leve i lyset horisontal
Et hjerte som er villig til å gå til Gud for å øse ut det som er inni der, er et hjerte som er villig til å skifte perspektiv

Man kan fort tenke at det å klage, og det å leve et disippelliv, står på hver sin ende av skalaen, og at man ikke kan være misfornøyd eller negativ som kristen. Men Bibelen taler for at det å øse ut sitt hjerte har en viktig plass, og kan til og med være en tillitserklæring til Gud.

Jeg har det siste året blitt utfordret av Den hellige ånd til å øse ut hjertet mitt til Gud. Å komme med det som jeg har inni meg, ufiltrert og uredigert til han. Jeg hørte invitasjonen og ble utrolig rørt over at han ville dette. Jeg tenkte at dette skulle bli ganske lett, inntil jeg begynte. Jeg startet med friskt mot og følte jeg hadde masse som jeg ønsket å øse ut. Men utrolig kjapt ble jeg stoppet av tanker som: 

  • Men er dette viktig nok?
  • Dette er jo strengt tatt ikke så viktig
  • Åja, så du er blitt en sånn syterau du!
  • Dette er jo bare klaging
  • Fokuserer du bare på det negative, så kommer du deg ikke ut at dette mønsteret
  • Dette er bare surmuling og klaging

Jeg oppdaget at før jeg begynte å øse, ble jeg stoppet av masse argumenter som poppet opp. Dette skjedde gang på gang og jeg oppdaget at jeg stengte av kranen før jeg startet. 

I en huskirkesamling, høsten 2023, snakket vi om å glede seg i Herren alltid og å takke han alle ting. Vi kom naturlig nok inn på at dette ikke var motsetning til å øse ut hjertet sitt til han. I tiden etter samlingen ga Den hellige ånd meg denne nøkkelen. “Du må lære deg forskjellen på hva det er å øse ut hjertet ditt og hva det er å murre og klage.” 

Så jeg begynte å se nærmere på disse to og her er noe av det jeg har sett og funnet. 

I Fil 2,14 står det: “Gjør alt uten murring og misnøye.” Jeg bruker av og til Blue Letter Bible for å se på betydning av ordene som de egentlig ble skrevet. 

Murring kan forklares med å være en hemmelig debatt og en hemmelig  misnøye som ikke blir erklært høyt.  

Misnøye er å bestride. Det er tankegangen man får av å overveie ting med seg selv. Misnøyen setter spørsmålstegn med hva som er sant, men har ikke som hensikt å dele denne tvilen og komme til bunns til sannheten. Det er noe som skjer innvendig og blir ikke delt. 

La oss se på noen eksempler på dette i Bibelen. 

I 5 Mos 1, 26-27 gjengir Moses historien til israelittene så langt. I vers 26-27 står det: 

“Men dere ville ikke dra opp dit (inn i det lovede land), og dere trosset det Herren deres Gud hadde sagt. Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt og vil overgi oss i amorittenes hender og utrydde oss.”

Israelittene sitter i teltene sine og er misfornøyde med hvordan situasjonen er, de deler ikke frykten sin åpent med Gud og konsekvensen er ganske stor. Konklusjonen de ender opp med her er at Gud hater dem og vil utrydde dem. Så murringen fører til at de sitter med et feil bilde av Gud og dette skaper avstand mellom dem og Gud.

Denne hendelsen blir også nevnt i  Salme 106, vers 25: 

“De murret i teltene og hørte ikke på Herrens røst”.

(I en English Standard Version står det at de ikke adlyder Herrens røst.) 

I Lukas 5,30 står det; 

“Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?” 

Fariseerne og de skriftlærde murrer og går til disiplene, merk at de ikke går til Jesus. Igjen fører murring til avstand, de går ikke direkte til Jesus. Jesus vet via Den hellige ånd, derimot hva tankene og hjertet deres har i seg og svarer på spørsmålet. Så Gud, som er uendelig nådig, prøver å lukke avstanden mellom fariseerne, de skriftlærde og Jesus. 

Senere i Lukas 15,2 fortelles det: 

“Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.” 

Her kritiserer fariseerne og de skriftlærde det Jesus gjør. Men istedenfor å gå til Jesus og spørre han om hvorfor han gjør som han gjør, så sitter de med misnøyen for seg selv. De går glipp av hva Jesus gjør og ser ikke nåden han har med seg til oss mennesker på jorden.

I Lukas 19,7 kritiseres Jesus for at han går inn til Sakkeus. Igjen ser vi at de som murrer ikke spør Jesus hvorfor han gjør det han gjør. De murrer for seg selv og seg i mellom. Som igjen fører til at de går glipp av hvilken nåde han viser Sakkeus og hvilken nåde han har for dem. Igjen skaper det avstand mellom menneskene og Jesus. 

Jesus har i Joh 6,22-40 lagt ut om at han er brødet fra himmelen. Jødene rundt ham murrer. De begynner å snakke seg imellom at de vet hvor han kommer fra og at derfor kan han ikke si at han er sendt fra himmelen. De går ikke til han direkte og spør og viser ham hva de syns er vanskelig. Dette skaper igjen avstand. Men Den hellige ånd er nådig og viser Jesus hva hjertene deres lurer på. Han konfronterer murringen deres og svarer på det de lurer på. For en nådig Gud vi har. Gud ønsker å lukke avstanden mellom de som murrer og Jesus. 

I Johannes 6,61 ser vi at dette også skjer blant disiplene. De går ikke direkte til Jesus og forteller ham at dette er vanskelig å høre på. De murrer blant hverandre istedenfor. Igjen hjelper Den hellige ånd med å lukke avstanden som skjer pga murring. Jesus får vite at de murrer og hva de murrer om og snakker med dem om dette. 

Av de eksemplene jeg har nevnt nå, så danner det seg et bilde av hva som skjer med et hjerte som murrer. Et hjerte som murrer er ikke åpent for forslag. Når vi har murrende hjerter, er vi ikke villig til å gå gjennom ubehaget å gå direkte til Gud med det som er vanskelig å forstå eller vanskelig å høre. Et murrende hjerte mener at det har svaret, og er ute etter å kritisere. Murrende hjerter lager splid, dårlig stemning og er harde. Gang på gang ser vi at de som murrer, ikke får med seg nåden Jesus bærer med seg. Hjertet deres blir avstengt og de blir blinde for det verket Jesus gjør. Hjertene blir ulydige og løgn om hvem Gud er og hva han gjør får lov til å gro og vokse. Avstanden til Gud blir større og større jo lenger dette får pågå. Et murrende hjerte mister hele poenget med at nåden også er for dem. 

Det er viktig å poengtere at klaging ikke er et fy-ord. I Jesaja 22, 12 ser vi at Gud kaller israelittene til å klage. Så klaging og sørging har sin plass. 

Så hva er motsetningen til murring og klaging? La oss se på hva det vil si å øse ut hjertet sitt og hvilken virkning det har. 

Salme 62,9 : “Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.“

David, som har skrevet salmen, har en erfaring av hvem Gud er og at det er hos Gud sjelen hans finner ro. Det er der han kan være stille. For det er bare Gud som kan være hans klippe, hans frelse og hans vern. Han oppfordrer folk til å stole på ham og øse ut sitt hjerte for han. Virkningen av utøsingen som David gjør i salme 62, er at han finner hvilepuls, han blir stille og får ro. 

Salme 42,5-11 : 

Dette minnes jeg,
min lengsel veller fram:
Til Guds hus vandret jeg i festskaren
med jubelrop og lovsang
– en pilegrimsskare i fest.

Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel,
hvorfor er du urolig?
Jeg vil vente på Gud!
Enda en gang skal jeg prise ham,
min frelser og min Gud.

Jeg er tynget av sorg,
derfor går min tanke til deg
fra Jordan- og Hermonlandet,
fra berget Misár.

Dyp roper til dyp
i drønnet av dine fossefall.
Alle dine bølger og brenninger
skyller over meg.

Herren sender sin godhet om dagen,
sangen hans er hos meg om natten,
en bønn til mitt livs Gud.

Jeg sier til Gud, min klippe:
«Hvorfor har du glemt meg, hvorfor må jeg gå og sørge
mens fienden plager meg?»
Fiendens hån går gjennom marg og bein.
Hele dagen sier de: «Hvor er din Gud?»

I denne utøsingen syns jeg det er tydelig skille mellom følelser og sannheten. Personen får lov til å si hvordan det føles, men det får ikke lov til å bli sannheten. Sannheten blir løftet høyt opp når man øser ut. Det er en villighet til å øse ut det som er inne for å bli erstattet med sannhet. Virkningen i denne salmen er at selv om ikke svaret er umiddelbar, så finner han en ro i ventingen og et håp for hva som kommer der fremme.

Salme 102, vers 2-6+10-12:

Herre, hør min bønn,
la mitt rop nå fram til deg!

Skjul ikke ansiktet når jeg er i nød.
Vend øret til meg,
skynd deg, svar når jeg roper!

For dagene mine svinner som røyk,
knoklene brenner som ild.

Hjertet er som gress, solsvidd og visnet,
jeg har glemt å spise mitt brød.

Jeg sukker og stønner,
jeg er bare skinn og bein.

Jeg spiser aske som brød
og blander drikken min med tårer,

for du er harm og vred på meg.
Du tok meg og kastet meg bort.

Dagene mine er på hell, skyggene blir lange,
jeg visner bort som gress.

Men du, Herre, troner til evig tid,
navnet ditt varer fra slekt til slekt.

Folkeslag skal frykte Herrens navn,
alle jordens konger din herlighet.

I denne salmen slår det meg at det å øse ut hjertet sitt, setter ikke Gud av tronen sin. Han får beholde sin plass, selvom forfatteren føler seg lite hørt og alene og utslitt. Virkningen her ser ut til å bygge et håp for det som skjer der fremme. 

Salme 142:

Jeg roper høyt til Herren.
Jeg ber til Herren om nåde.

Jeg øser ut min klage
og forteller ham om min nød.

Når min ånd blir svak, kjenner du min sti.
På veien der jeg går, setter de snarer.

Vend blikket mot høyre og se:
Ingen kjennes ved meg,

jeg har ikke noe sted å flykte,
ingen bryr seg om meg.

Herre, jeg roper til deg.
Jeg sier: Du er min tilflukt,
min del i de levendes land.

Hør når jeg roper,
for jeg er fattig og hjelpeløs!
Fri meg fra dem som jager meg,
de er for sterke.

Før meg ut av fengselet
så jeg kan prise ditt navn!
De rettferdige skal samle seg om meg,
for du gjør godt mot meg.

I denne salmen er det tydelig at David vet hvem Gud er og hans posisjon. Han går til rett person for å spørre om hjelp og prøver ikke å løse problemene sine selv. Virkningen er at David ender opp i takk til Herren. David får anledning til å drepe Saul rette etter dette, men gjør det ikke. Jeg tror denne utøsingen hadde en stor innvirkning på dette.

Det å øse ut hjertet sitt, er ikke en teknikk vi kan lære. Det er en hjerteholdning som viser en tillit til Gud. Det viser en tro som står beskrevet i Hebreerne 11,6: “Uten tro (tillit) er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for (draws near to) Gud, må tro at han er til, og at han lønner den som søker Ham.”

Når vi kommer med en tro om at Gud finnes, hører oss og har svarene vi trenger- da blir måten vi øser ut hjertene våre på en tillitserklæring, det blir et intimt møte og det er å slippe Gud inn i det som er sårbart for oss. 

Siden det kan være utfordrende å slippe Gud helt inn i det mest sårbare, er det ikke alltid så pent og pyntelig måten vi gjør det på. Men heldigvis har vi en Gud som ser til hjertene våre. 1 Sam 16, 7:

“For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet.”. 

Å øse ut noe, er å tømme noe ut. Det er å tømme hjertet sitt, for å kunne fylle det med noe annet. Vi ser David gjør det ofte i salmene, han øser ut hvordan han har det og hvordan han føler det, så fyller han på igjen med Guds ord som er sannhet. Og hjertet hans blir fylt med sannheter som gir liv, mot og guts til å gå på videre. 

Et hjerte som er villig til å gå til Gud for å øse ut det som er inni der, er et hjerte som er villig til å skifte perspektiv, som er mykt nok til å formes og som er påvirkelig slik at Gud kan gjøre sitt inntrykk på det. 

Vi er så heldige at det er ikke bare vi som øser. I Joel 3,2 sier Gud at han en dag skal øse ut sin Ånd over alle mennesker. I Apg 2 får vi se dette skje. Tenk at vi har en Gud som har lyst at vi skal tømme ut det som tynger hjertene våre og vil fylle på igjen med hans sannhet og Ånd. For en god Gud og Far vi har. 

Som jeg nevnte tidligere så er ikke dette en teknikk, det er en relasjon. Jeg kan ikke få understreket dette godt nok, for å kunne øse ut- det krever at du har en relasjon med ham som har skapt deg. Han som har vevd deg sammen, han som vet hvordan du tenker og føler og hvordan du er satt sammen.  Jo nærmere du kommer Gud, jo lettere er det å øse ut til han. Så min oppfordring til deg er å bli mer og mer kjent med Gud Far. Les Bibelen, lovsyng, snakk med han, hør på undervisning, vær i et fellesskap med andre som elsker Gud. Alle disse tingene vil dra deg nærmere ham og gi en tettere relasjon til ham. Jeg lover deg, han vil aldri svikte deg.