Både endel muslimer og sekulære er skeptiske til evangeliene. Er tekstene troverdige, eller har de blitt endret i ettertid for å passe til den teologien kirkelederne ønsket å skape?

Jeg lener meg over glassplaten og studerer det eldgamle manuskriptet som ligger 20–30 centimeter fra ansiktet mitt, Codex Sinaiticus. Det snart 1700 år gamle håndskrevne nytestamentet er en vakker bok, med store, hvite, blanke ark og perfekt håndskrift i fire snorrette kolonner.

Jeg er i British Library i London for å se på det eldste komplette nytestamentet som er funnet. Hvem som helst kan gå inn her, gratis. Ingen vakter ser ut til å passe på klenodiet. En gang på 300-tallet skrev en mester i gresk språk og skrivekunst disse bibeltekstene på kostbart pergament. Det er dyrebart; man regner med at skinn fra 360 dyr måtte til for å skaffe nok til hele boken. I 1844 fant en bibelforsker manuskriptet i et kloster ved foten av Sinai-fjellet, derav navnet. Codex Sinaiticus havnet siden i Russland, og i 1933 ble det kjøpt av britene for 100.000 pund, en utrolig formue. Nå lå det for mine øyne i London. Skulle ønske jeg kunne lese gresk!

Bibelen er den teksten fra antikken som er best dokumentert.

Bibelen har ikke forandret seg

Det var bøkene til den norske bibelforskeren Hans Johan Sagrusten som inspirerte meg til å oppsøke British Library. Bøkene hans gir et spennende innblikk i bibelmanuskriptenes og tekstforskningens utrolige verden. Da Codex Sinaiticus ble funnet var forventningene store til at man skulle få svar på viktige spørsmål om hvordan bibeltekstene hadde utviklet seg. Mange trodde at bibeltekstene var blitt endret og utviklet opp gjennom historien. En populær teori var for eksempel at det hadde skjedd en omfattende revisjon under den romerske keiseren Konstantin. Spenningsforfatteren Dan Brown gjorde denne konspirasjonsteorien berømt gjennom sin roman Da Vinci-koden. Men nye funn har slått beina under denne påstanden. De eldste manuskriptene viser at tekstene var akkurat de samme både før og etter Konstantin. Bibelen er den teksten fra antikken som er overlegent best dokumentert når det gjelder autentisitet, altså at tekstene er slik den opprinnelig ble skrevet.

En mengde andre tekstfunn har bekreftet det samme: Tekstene er slik de var fra begynnelsen av. Professor Craig Evans, en av verdens ledende eksperter på bibelmanuskripter, konkluderer slik:

Vi har en signifikant mengde med materiale fra starten av 200-tallet, helt tilbake til 100-tallet, kanskje 130-140 e.Kr. Vi finner ingen overraskelser; teksten er stabil og konsistent. Hver gang vi finner et nytt fragment, er det den samme historien: Teksten er den samme. Ikke bare kristne, men også ikke-kristne som arbeider innen gresk og klassisk litteratur, anerkjenner dette: Det greske nytestamentet er svært godt bevart, og har en svært stabil tekst.

Stadig nye skriftfunn

Noen tror at tiden for manuskriptfunn er over, men det stemmer ikke. Flere nye manuskriptfunn er gjort i de senere år, både nedgravd i jorda, i fjellhuler, i klostre og i nedstøvede arkiver. Noen ganger dukker manuskripter opp blant antikvitetshandlere. I Egypt har man gravd i årtusengamle søppelfyllinger og funnet mengder med ulike typer manuskripter. Gamle graver inneholder av og til papyrusmasker, og noen ganger viser maskene seg å inneholde tekst. De er rett og slett laget av resirkulert papyrus. Bibeltekster er også funnet på disse. Etter hvert har man registrert tusenvis av bibelavsnitt og tekstfragmenter på gresk, latin, koptisk, arabisk, syrisk, gotisk, armensk, og andre gamle språk. Man vet mer om bibeltekstenes historie og spredning i dag. Kopiering, oversetting og spredning av bibeltekster foregikk i stor skala allerede fra de første århundrene. Hver kopi av evangeliene måtte håndskrives med stor tålmodighet. Likevel er variasjonen mellom manuskriptene bemerkelsesverdig liten. Tekstene er de samme.

Innholdet og meningen er den samme.

Verdens største puslespill

Kanskje verdens største puslespill finnes i det såkalte «papyrus-rommet» i Sackler Library, en del av Universitetsbiblioteket i Oxford. Her er verdens største samling av upubliserte papyrus-funn, og det meste skriver seg fra Egypt. Veggene er fylt av skap fra gulv til tak, og i hver hylle er det bunker med avispapir som ble brukt for å legges imellom lagene av papyrus. Kanskje er det en halv million papyrusfragmenter der inne. Selv om det meste har ligget lagret siden begynnelsen av 1900–tallet, så er kun 5 % av manuskriptene tydet. Bare rundt 1 % har vært publisert. Hele 54 av i alt 127 papyrusmanuskripter fra Det nye testamentet kommer herfra.

Mange små variasjoner, ingen viktige avvik

Manuskriptene har svært mange små variasjoner, og noen skeptikere gjør et nummer av dette. Den berømte agnostiske bibelforskeren Bart D. Ehrman tar opp dette, og han nevner tallet 400.000 varianter. Likevel advarer han mot å hoppe til konklusjoner. Grunnen til det høye tallet er jo det utrolig store antallet manuskripter man sitter med. Med 20.000 manuskripter snakker vi om et gjennomsnitt på bare 20 avvik! Det er lite når man tenker på hvor store manuskriptene er. En variant vil som regel dreie om en skrivefeil, bruk av et synonym, en annen ordstilling, annen tegnsetting, og slikt – altså ikke noe som endrer innholdet eller budskapet.

De eldste manuskriptene veier tyngst.

I tusen år foregikk kopierings- og oversettingsarbeidet av Det nye testamentet i to adskilte språksoner i verden; østkirken holdt seg til det greske språket mens vestkirken brukte latin. Etter så lang tid skulle man tro at tekstene hadde vokst fra hverandre, men det har de ikke. Tross de mange små, språklige variantene er innholdet og meningen den samme. Teksten har holdt seg forbløffende konsistent og stabil gjennom hele historien, og man kan ane hvordan Gud har beskyttet sitt skrevne ord til oss på en fantastisk måte. De få variantene i manuskriptene som betyr noe omtales i vår bibel med egne fotnoter. To av de viktigste eksemplene er lang og kort avslutning i Markus-evangeliet, og historien om kvinnen som ble tatt for ekteskapsbrudd i Johannes-evangeliet kapittel 8 – i de eldste manuskriptene mangler denne historien.

Den vitenskapelige Bibelen

Tyskland har vært langt fremme når det gjelder skriftforskning de siste århundrene. Barbara og Kurt Aland er et berømt forskerpar som på 1980-tallet utviklet en metode for å sammenligne manuskripter. De identifiserte 1000 teststeder, typiske bibelvers der manuskriptene skilte seg fra hverandre. Metoden har vært en stor suksess, og manuskriptene får på denne måten sitt eget fingeravtrykk. Man kan lettere kan se slektskap mellom manuskriptene, hvilke oversettingstradisjoner og miljøer de kommer fra, og om de bidrar med noe nytt.

Ordlyden i evangeliene er slik de opprinnelig ble skrevet.

«Novum Testamentum Graece» kalles den vitenskapelige Bibelen som holder seg til den greske grunnteksten. Boken utgis av et institutt i Münster i Tyskland, og regnes som den mest nøyaktige gjengivelsen av hvordan de opprinnelige tekstene må ha sett ut. Arbeidet er basert på studier av nærmere 6000 manuskriptfunn hvorav noen går helt tilbake til det første århundret. Hver gang et nytt manuskript oppdages analyseres manuskriptets fingeravtrykk, og det vurderes om det er grunn til å gjøre endringer i den vitenskapelige utgaven. De eldste manuskriptene veier selvsagt tyngst.

Over hundre år med forskning og vurdering av nye tekstfunn viser at bibelteksten holder seg forbløffende konsistent. Verdens fremste bibelforskere gir oss ingen grunn til å tvile på at ordlyden i evangeliene er slik de opprinnelig ble skrevet. Bibelforskningen viser at evangeliene er troverdige. Det bør muslimer eller skeptikere få vite.

(Teksten ble opprinnelig publisert i FOLK 4-2017).

Kilder:

  • www.codexsinaiticus.org
  • Hans Johan Sagrusten: «Det store puslespillet». Verbum Forlag 2014.
  • Hans Johan Sagrusten: «Det store puslespillet II». Verbum Forlag 2016.

Les også: