Er evangeliene troverdige?

Alle må sette seg inn i fakta før de tar stilling til hva de skal mene om Jesus. Mange eksperter kommer fram til at evangeliene er troverdige historiske kilder.

Tenk deg at du er etterforsker, og forsøker å finne ut hva som virkelig skjedde i en ulykke eller en forbrytelse. Du gjør undersøkelser på stedet, du intervjuer så mange øyenvitner som mulig, du forsøker å se sammenhenger og du sjekker fakta. Å kartlegge detaljer omkring en historisk hendelse krever lignende nøyaktighet, systematikk og innlevelse. Mange som har etterforsket evangeliene blitt overbevist om at tekstene er autentiske og pålitelige. En av grunnene handler om forekomsten av tilfeldige sammentreff. Det ene vitnet kommer med opplysninger som tilfeldig utdyper andre vitners uttalelser. Summen av utsagnene gir et tredimensjonalt bilde, et helhetsinntrykk, av hva som har skjedd.

Cold Case Christianity

Cold-case etterforskeren og FBI-veteranen J. Warner Wallace beskriver i sin bok «Cold Case Christianity» hvordan han gjennom jobben i FBI forsøker å danne seg et bilde av en kriminalsak ved å lytte svært nøye til hva vitner sier om det de har sett og hørt. «Sjeldent har enkeltvitner sett alle detaljer, så jeg må selv sette sammen det de sier», sier han. «Det neste vitnet fyller inn tomrommene i observasjonene til det første vitnet. Derfor er det så viktig å holde vitnene fra hverandre før de intervjues. Sannferdige og pålitelige vitneutsagn er aldri fullstendig parallelle og identiske; det er snakk om ulike biter av det samme puslespillet som direkte eller indirekte bekrefter og utfyller hverandre inntil man har en forståelse for hva som egentlig har skjedd.»

Da jeg først leste gjennom evangeliene med et profesjonelt, granskende blikk og sammenlignet vitneutsagnene med hverandre, ble jeg slått av hvordan fremstillingene støttet hverandre.

Wallace var i mange år skeptisk til Bibelens fremstillinger, uten at han selv hadde studert dem. Da han senere ville granske Det nye testamentet ved å bruke sin kompetanse som etterforsker, kom han fram til en uventet konklusjon. Han skrev:

Da jeg først leste gjennom evangeliene med et profesjonelt, granskende blikk og sammenlignet vitneutsagnene med hverandre, ble jeg slått av hvordan fremstillingene støttet hverandre. Vitneforklaringene passet sammen slik jeg var vant med at uavhengige vitneutsagn gjør. Når en av evangelistene beskrev en hendelse og utelot enkelte detaljer som reiste spørsmål, så fikk jeg disse spørsmålene besvart av en annen evangelist, ofte tilfeldig og indirekte. Denne gjensidige sammenhengen mellom manuskriptene kunne forklares på én av to måter: Enten satt forfatterne sammen og kokte i hop en svært utspekulert løgn som ville være vanskelig å avsløre, eller så ble tekstene skrevet av øyenvitner som på hver sine måter beskrev hendelser som virkelig skjedde. (1)

Wallace ble overbevist om det siste. Han konkluderte med at tekstene var troverdige, og erkjennelsen forandret hele hans syn på Jesus og evangeliene.

Eksempler fra evangelistenes egne rapporter

Første eksempel er når Johannes rapporterte fra bryllupet i Kana: «Det stod seks vannkar av stein der» (Joh 2,6-7). De viste seg å være tomme, og opplysningen reiser et spørsmål; hvorfor var vannkarene tomme midt under festen? De hadde jo dessuten mangel på vin. Var festen så dårlig planlagt? En annen evangelist, Markus, kommer tilfeldigvis med en viktig opplysning i en helt annen sammenheng (Mark 7,1-5): Fariseerne og jødene spiste ikke noe før de hadde vasket hendene. Steinkarene med vann ble altså antagelig brukt til håndvask før måltidet, derfor var de blitt tomme.

Senere beskrev Johannes hva som hendte da de spiste det siste påskemåltidet sammen med Jesus. Plutselig reiste Jesus seg, ordnet vann i et vaskefat og begynte å vaske disiplenes føtter (Joh 13,4-5). Hvorfor gjorde han det akkurat da? Nå er det Lukas som utfyller bildet; disiplene hadde akkurat kranglet om hvem som var den største (Luk 22,24-27). Det var i denne situasjonen Jesus demonstrerte for dem hva han var ute etter – at de skulle tjene hverandre, ikke konkurrere om posisjoner.

Måten Matteus, Markus, Lukas og Johannes utfyller hverandre på gir tekstene stor troverdighet.

Ifølge Johannes sa Jesus til Peter: «Skulle jeg ikke tømme det begeret min far har gitt meg?» (Joh 18,11). Vi får ingen nærmere forklaring av Johannes hva Jesus mente. Matteus, Markus og Lukas beskrev imidlertid den større sammenhengen i sine evangelier (Matt 26,39-42). Jesus hadde nemlig akkurat kjempet i bønn i forhold til denne saken, og nå var han sikker på hva han måtte gjøre – han måtte drikke det lidelsens beger som Far hadde satt foran ham. Dette samspillet mellom evangeliene er en selvfølge bare hvis man forutsetter at de rapporterer om ting som faktisk skjedde.

Senere i Johannesevangeliet kommer spørsmålet «er du jødenes konge?» – et spørsmål som Pilatus ser ut til å ta ut av løse luften (Joh 18,33). Men Lukas forklarer bakgrunnen for spørsmålet i sitt evangelium. Anklagerne hadde nemlig fortalt Pilatus at Jesus hadde utgitt seg for å være Messias, en konge. (Luk 21,1-3)

Johannes skrev til slutt historien om da Jesus spurte Peter «elsker du meg mer enn disse?». Hva var bakgrunnen for spørsmålet? Matteus og Markus gir oss forklaringen. Peter hadde nemlig tidligere sagt: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det.» (Matt 26,33). Underforstått hadde altså Peter tidligere sagt at han elsket Jesus mer enn de andre. Likevel hadde motet sviktet så han fornektet Jesus. Jesus stilte spørsmålet like mange ganger som Peter hadde fornektet ham.

Eksemplene gjengitt her er bare et svært lite utvalg av det som finnes. Mange bibellesere er så vant til å se dette samsvaret at de ikke tenker over betydningen. Måten Matteus, Markus, Lukas og Johannes utfyller hverandre på gir tekstene stor troverdighet. Konsistensen i det de skriver, kombinert med de tilfeldige bekreftelsene og utfyllende opplysningene, danner nemlig et sterkt indre bevis på historisiteten i evangeliene. Det som beskrives skjedde faktisk, det er ikke oppdiktet.

Tilfeldig samsvar styrker troverdigheten

Historiker og forfatter Lydia McGrew har skrevet en bok om fenomenet med tilfeldig samsvar i Bibelen. Hun sier:

Tilfeldige kommentarer, hentydninger og utelatelser skrevet av ulike forfattere passer sammen som bitene i et puslespill – ulikt det man finner i oppdiktede tekster eller legender som har grodd frem lenge etter at begivenhetene skjedde. Sammentreff som dette er typiske for ekte øyenvitner som forteller noe om hendelser som virkelig har skjedd. (2)

Historisk-kritisk metode bekrefter Bibelens troverdighet

Jurist og historiker John Warwick Montgomery konkluderte i sin bok «History, Law and Christianity»:

Hva kan en historiker vite om Jesus Kristus? Man kan først og fremst vite at Det nye testamentet gir et pålitelig og nøyaktig portrett av ham, og at dette portrettet ikke kan rasjonaliseres vekk av snusfornuft, filosofisk forutinntatthet eller litteraturkritisk manøvrering. (…) Nedtegnelsene i NT er så godt dokumenterte at å avvise dem som upålitelige vil måtte innebære total skepsis mot alt av historie og litteratur i den klassiske verden. Vi vet at Det nye testamentets bøker inneholder øyenvitnebeskrivelser av Jesu liv og ord, og at dette ble sirkulert omkring på en tid hvor både tilhengere og motstandere som hadde kjent Jesus fortsatt var i live og dermed var i stand til å korrigere overdrevne, unøyaktige eller ubegrunnede beskrivelser av ham. (…) Dette avhenger på ingen måte av teologi. Det hviler utelukkende på historisk forskning og den type metoder vi alle bruker, enten vi er kristne, rasjonalister, agnostikere eller tibetanske munker, når vi skal analysere historiske data. (3)

Det man ikke vet har man vondt av

I filmen Sunset Limited av Cormac McCarthy, ble en desillusjonert, ateistisk filosofiprofessor konfrontert med spørsmålet: Hvilken bok er den viktigste i verden? Han innrømmet at det må være Bibelen. Han regnet seg fram til at han må ha lest rundt 4000 bøker i sin karriere, men aldri Bibelen – selv om han altså mente at det var den viktigste. Hvorfor forsømte han den? Han hadde ikke noe godt svar. Et uvillig og herdet hjerte stod i veien for et smart hode og en oppdagelse som kunne gitt livet mening.

Med tanke på hva som står på spill hvis Jesu budskap er sant, så kan det hevdes at det er både ufornuftig og uansvarlig ikke å forsøke å forstå hva Bibelen sier, og gjøre seg opp sin egen mening.

Bibelen er mer tilgjengelig enn noen gang. Enhver nordmann som ønsker det kan lett skaffe seg bøkenes bok og gjøre seg opp en mening om innholdet. Boken har vært en uvurderlig kraft i verdensutviklingen, og særlig de siste 2000 år. Norge og Europa ville aldri vært der vi er idag uten den. Med tanke på hva som står på spill hvis Jesu budskap er sant, så kan det hevdes at det er både ufornuftig og uansvarlig ikke å forsøke å forstå hva Bibelen sier, og gjøre seg opp sin egen mening. Det finnes ingen grunner, verken historisk eller rasjonelt, til å forsømme bekjentskapet med Bibelen. Så god lesning!

Noter:
(1) Wallace, J. Warner. “Cold-Case Christianity: A Homicide Detective Investigates the Claims of the Gospels” (Kindle Locations 3025-3033). David C. Cook. Kindle Edition.

(2) McGrew, Lydia. “Hidden In Plain View: Undesigned Coincidences in the Gospels and Acts” (Kindle Locations 268-271). DeWard Publishing Company, Ltd.. Kindle Edition.

(3) Montgomery, John Warwick. History, Law and Christianity: A Vigorous, Convincing Presentation of the Evidence for a Historical Jesus (Kindle Locations 442-449). New Reformation Press. Kindle Edition.