Evig fortapelse #1 Platon satte oss på feil spor

Tror du virkelig at jeg havner i helvete når jeg dør? Det spørsmålet fikk jeg mot meg av en medsoldat når jeg var i militæret, da han fant ut at jeg var en kristen som ba og leste i Bibelen.

Situasjonen har brent seg fast i minnet mitt for alltid. Både fordi det var ubehagelig, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av denne situasjonen uten å tape ansikt.

Veldig mange kristne syns spørsmålet om helvete er vanskelig. Inntrykket mitt er at det snakkes lite om det i mange kristne miljøer i Norge. Jeg har heller ikke særlig lyst til å snakke om det, for å være ærlig. Jeg vet at mange har blitt skremt av sterke skildringer om helvete. Jeg syns det er et ubehagelig og alvorlig tema selv også.

Men samtidig så er det et tema det sies veldig mye om Bibelen, og faktisk enda mer i Det nye testamentet enn i Det gamle. Det visste du kanskje ikke. Det er faktisk Jesus som er aller mest ivrig på å advare mot helvete eller fortapelse. Han snakker oftere om det enn gamletestamentets forfattere og apostlene. Det står så mye om det at det er vanskelig å avvise det som uviktig eller irrelevant, uten å samtidig avvise de mer populære sannhetene i Bibelen om frelse, nåde og oppstandelse.

Høsten 2020 fikk jeg anledning til å sette av en del tid på å studere dette emnet på egen hånd. Jeg leste en del teologi og avhandlinger med ulike syn, og prøvde å forstå mer av dette med fortapelsen og alle de vanskelige spørsmålene ved det.

Så jeg har bestemt for å lage en serie her på Sennep.

Jeg vil prøve å forklare hvordan det er mulig å tro på det Bibelen sier om to utganger på livet, om evig fortapelse, og hvordan jeg vil svare på noen av de vanskelige spørsmålene folk vi møter har om dette.

Og så vil jeg prøve å være ærlig med de spørsmålene hvor vi ikke har fullgode svar, og der jeg selv fremdeles er i stand til å forstå dette. Jeg vil også kommentere dette med annihilasjonisme, som er et syn på endetiden en økende del konservative kristne i Norge omfavner, samt berøre universalisme kort.

Men først vil jeg starte med å bruke noen minutter på å gi et innblikk i hva nordmenn flest tenker om helvete.

Mange av de som har levd en stund i Norge kjenner til navnet Ole Hallesby. Han var teolog og bedehushøvding, og hadde en kjent radiopreken på NRK i 1953 hvor han skildret helvete på en voldsom måte. Det skapte en stor debatt, og mange kristne syntes også at han gikk for langt i å skremme folk. Etter det har nyere generasjoner kristne nedtonet fokuset på helvete i forkynnelsen, de såkalte svovelpredikantene fra gamle dager er så å si borte fra bedehusene og frikirkene.

Januar 2020 skrev Vårt Land om en KIFO-undersøkelse fra 2019 om nordmenns syn på livet etter døden. De skrev at 48,7 % tror ikke på et liv etter døden, altså nesten halvparten av de som bor i Norge, og den gruppen har vokst ganske mye de siste årene. Færre og færre tror på et liv etter døden, de fleste nordmenn er mer opptatt av livet før døden.

41,7 % i Norge tror på et liv etter døden, men blant dem svarer mange at de er usikre på hva de skal tenke og tro på livet etterpå. Kanskje fordi det snakkes lite om det i kristne miljøer, jeg vet ikke. Et fåtall svarer at de enten tror på frelse og fortapelse, reinkarnasjon eller universalisme, altså at alle blir frelst uansett om de tror eller ikke.

Innenfor frikirke-Norge tror 56 % på livets to utganger, mens tallet er 23 % i Den norske kirke. Så det betyr at selv i menigheter som forkynner at Bibelen er Guds ord, er det mange som tviler på dette med helvete.

Hvorfor er det sånn?

Jeg har innimellom hørt undervisning om evig fortapelse gjennom årene. Mitt inntrykk er at de som underviser er klare og tydelige på det Guds ord sier, og har satt seg godt inn i bibelversene som sier noe om det. Det jeg har savnet, er å snakke om sammenhengen eller konteksten som bibeltekstene står i.

Bibelen er jo skrevet for 2000-3000 år siden, i en annen kultur, annet språk, osv. Og bibeltekstene har jo blitt til i en bestemt kulturell kontekst, hvor avsender og mottaker var ganske like kulturelt og språklig sett.

Og her sitter vi 2000 år etterpå og skal prøve å forstå tekstene. Så dersom vi løsriver bibeltekstene fra sammenhengen som opprinnelig ga dem mening – og gjorde dem til et frigjørende budskap for de som hørte dem – står kristendommen i fare for å framstå som utdatert, meningsløs og i verste fall menneskefiendtlig.

Sånn er det også med det Bibelen sier om fortapelse. Jeg tror det Bibelen sier er sant, relevant og frigjørende også i vår tid. Men vi må gjøre jobben med å leve oss inn i bibelteksten, la dem jobbe i oss, slik at vi kan forstå hvorfor dette var så viktig for Jesus, både den gang og i vår tid.

Så i denne serien er jeg på jakt etter å forstå dette slik at det Bibelen sier om fortapelse er noe vi kan stå for med frimodighet, og at ikke vi trenger å grue oss for at folk skal spørre oss om dette.

Når det snakkes om dette, bruker vi ord som helvete, fortapelse, dødsriket. Og det er ikke alltid så lett for oss å skille mellom dem.

• Dødsriket kommer fra hades (gresk) eller sheol (hebr), og er i Bibelen et foreløpig oppholdssted både for rettferdige og urettferdige. Det er det som brukes oftest i GT. Det er altså ikke helvete.
• Helvete kommer fra det hebraiske ordet gehenna. Det er et begrep Jesus bruker en del, spesielt i Matteus. Og det er et bilde Jesus bruker for å beskrive den endelige dommen, og når folk hørte det Jesus sa, gikk tankene deres til et søppelbrenningssted utenfor Jerusalem i Ben-Hinnomdalen, som ble kalt Gehenna.

Fortapelse er det begrepet jeg vil bruke (gresk apoleia, hebraisk abadon). Det er et fryktelig vrient ord, fordi det har så mange nyanser i seg, og det oversettes til mange forskjellige ord i norske bibler. Det kan blant annet bety å tape, å miste, å gjøre ende på, å gå til grunne, å ødelegge.

Vi skal komme tilbake til dette med fortapelse etter hvert i serien.

Jeg nevnte tidligere dette med at kontekst er viktig. Og hva er den mest utbredte ideen folk flest har av helvete?

Jo, det er jo karikeringen av en slags mytisk underverden full av mørke, ild og røyk, hvor Satan er en slags avdelingsleder. Mange har laget både useriøse og seriøse framstillinger av dette gjennom årene innen kunst og kulturlivet.

Helvete forstås som den totale motsatsen til å havne i himmelen, hvor Gud og englene befinner seg i en slags ensformig tilværelse på skyene. Og at etter livet på jorden sendes sjelen vår i en av disse sfærene, slik at verden ender opp med å være tredelt: himmel – helvete – og livet på jorden.

Men stemmer denne forestillingen egentlig med det som står i Bibelen?

En som mener noe om det, er den anerkjente britiske teologen og forfatteren N.T. Wright. Han kritiserer forestillingen av helvete både innen protestantisk og katolsk kristendom.

Hans poeng er at forestillingen om himmel og helvete, hvor den udødelige sjelen vår sendes oppover eller nedover er inspirert av Platons filosofi, og ikke fra Det nye testamentet. Han hevder at forestillingen ble utbredt og alminneliggjort gjennom katolisismens Europa og kjente kunstnerne i middelalderen som Michelangelo, Hieronymus Bosch og Dantes verk «Den guddommelige komedie».

En annen som er inne på det samme som NT Wright er professor Reidar Hvalvik ved Menighetsfakultet. I et intervju i Vårt Land for noen år siden sa han: – I stor grad har billedkunsten skapt våre forestillinger om fortapelsen. Du finner ikke noe belegg i Bibelen for djevler som piner folk.

Hvis N.T. Wright er uenig i karikaturen av helvete, hva mener han da i stedet? Jo, hans poeng er at hovedfokuset i det verdensbildet Bibelen gir oss, og som preger både jødedommen og kristendommen, handler om en nyskapt himmel og jord.

Hva betyr det? Jo, det betyr at det sentrale framtidshåpet i Det nye testamentet er rettet mot jorden. Gud skal ikke evakuere oss til en slags åndelig og ikkejordisk tilværelse. Nei, Gud har en plan for denne verden. Han skal nyskape himmel og jord. Han skal fornye skaperverket slik at det blir slik han opprinnelig planla, før synden rammet verden. Jesu oppstandelse er vendepunktet i denne nyskapelsen, og etter det vil Guds rike bres ut mer og mer helt til Jesus kommer tilbake, og himmel og jord blir sammenvevd og forent under Jesu herredømme.

Så han mener at vårt syn på fortapelsen må ses i lys av dette. Han kommenterer videre at den østlige og ortodokse kirken i større grad har beholdt det opprinnelige jødisk-kristne synet på fortapelsen, sammenlignet med utviklingen i vesten. Hva de ortodokse lærer, kommer jeg inn på senere.