Evig fortapelse #2 Gode nyheter for forfulgte og undertrykte

Mange stiller kritiske spørsmål rundt dette med fortapelse. Hvordan kan en god Gud sende mennesker i evig pine? Og er ikke dette snakket om helvete skadelig, når det skaper så mye frykt og uro blant folk?

Jeg tror at for å kunne svare på dette må vi å ta et skritt tilbake: Hvorfor er fortapelse i hele tatt et tema i Bibelen? Og hvor kommer dette med frelse inn i bildet? Det handler andre episode om.

For å forstå noe av dette er vi nødt til å «skru av autopiloten» ved å tolke Bibelen ved med moderne og sekulære briller. Vi må innse at Bibelen er skrevet for mennesker til alle tider og til alle kulturer, og at den sier noe viktig om noe vi ikke nødvendigvis tenker så mye på med vestlig tankegang.

For et av de store temaene i Bibelen er: Hvor er Gud i møte med ondskap, urett, overgrep og grov maktmisbruk? Ser Gud mellom fingrene på at de sterkeste misbruker sin makt? Lar Gud forfølgelse, maktmisbruk og urett bare passere, så lenge du har riktig religiøs tilhørighet?

Og svaret er et rungende nei: Gud skal dømme verden med fullkommen rettferdighet.

Forestill deg en indisk kristen pastor hvor familien blir trakassert, truet, banket opp og huset brent ned av indiske hindufundamentalister. Politiet gjør ingenting for å gripe inn, og de kriminelle blir aldri stilt til ansvar av myndighetene. Gir det mening da for pastoren å tro på en «snill og nådig» Gud som ikke vil stille disse til ansvar for det de har gjort? Nei, det avler et behov for rettferdighet, gjengjeldelse og oppreisning. Og det finnes millioner av lignende eksempler i verdenshistorien – hvor mennesker ikke har fått oppreisning og rettferdighet for den uretten som har blitt gjort mot dem.

Vi kristne pleier jo å si at Guds ord er skrevet for oss. Da må vi huske på at «oss» også inkluderer ikke-vestlige kristne som lever i forfølgelser og vanskeligheter vi i Vesten ikke erfarer i like stor grad.

Historisk sett er det svært vanlig at kristne eller andre religiøse minoriteter blir forfulgt og trakassert. Ytringsfriheten og trosfriheten vi har her i Norge, er relativt uvanlig i historisk sammenheng.

Hvorfor bruker jeg dette eksempelet? Jo, under slike forhold som med den indiske pastoren vil budskapet om en rettferdig Gud ha langt mer sentral betydning i folks liv. Det budskapet representerer en trøst og et håp som gjør at de som krenkes motiveres til å avstå fra berettiget hevn, og overlate den til Gud i stedet. De som krenkes stoler heller på at Gud vil hevne all urett som blir begått.

I Åpenbaringsboken 6,9-11 ser vi et eksempel på dette synet:

Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd. De ropte med høy røst: «Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?» Da fikk hver av dem en hvit kappe, og det ble sagt dem at de skulle holde seg i ro ennå en liten stund, til tallet på de medtjenere og søsken som skulle bli drept som dem, var fullt.

Bibelens ord om dom og fortapelse er ment å besvare viktige spørsmål i tilværelsen. 

Det kristne håpet forutsetter at Gud er mektig nok til å gjennomskue synd, skjulte motiver, lettvinte bortforklaringer, kamuflert selvgodhet, religiøse bekjenner uten reelt innhold. At Gud ikke har integritet til å se mellom fingrene på at de sterke og mektige får spillerom til å utnytte og undertrykke andre. 

Teolog og forfatter Chris Morgan er inne på noe av dette i Hell under Fire. Han skriver:

For de bibelske forfatterne var det slik at fortapelse ikke stilte, men besvarte spørsmålene rundt Guds rettferdighet.

Han påpeker at apostlene brukte læren om fortapelsen til å trøste de troende som led forfølgelse og gjennomgikk grov ondskap. (2 Tess 1,5-11; 2 Pet 2; Åp 6,10)

Tilbake til norsk og vestlig kontekst: Vi snakker mye på Guds kjærlighet og nåde. Gud elsker deg, Gud er glad i deg, og han har en god plan for livet ditt. Og dette tror vi på, og det er knallviktig. Men forkynnelsen i NT har mer å si i tillegg. Den har en større kontekst og et mer kollektivt fokus:

Gud er opptatt av verden, og hvordan verden bør se ut.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. (Joh 3,16-17)

Men verden er ikke som den burde vært. Det har vært – og er fremdeles – krig, sult, sykdom, skjevfordeling, maktmisbruk og korrupsjon, osv. Selv om det – for eksempel gjennom FNs bærekraftmål – gjøres veldig mye for å heve levestandarden og sørge for grunnleggende rettigheter, dukker det stadig opp nye eksempler på utspekulert ondskap og kyniske overgrep og maktmisbruk.

Vi vet at voldtekt brukes for å ramme befolkningen i flere borgerkriger. Kina bruker teknologi til å overvåke minoritetsgrupper og diskriminere disse. Og vi hører stadig om mobbing, og mer trusler og hets her i Norge også.

I møte med denne lidelsen, ondskapen og urettferdigheten, forkynner Bibelen et budskap som spesielt de fattige, svake, krenkede og marginaliserte blir glad for å høre:

Gud garanterer for rettferdighet.

Gud garanterer for et endelig oppgjør.

Gud garanterer for at han vil gjennomskue dårlige bortforklaringer, falskhet, dobbeltmoral, religiøst hykleri og alt som kvalifiserer for å kalles «urett».

Budskapet om Guds rettferdighet er derfor godt nytt for de som reelt sett lider under forfølgelse, skjevfordeling og overgrep, fordi Gud tar deres parti.

Da er det slik at Gud påtar seg rollen som den som skal hevne den uretten de har møtt, slik at de selv skal slippe å hevne seg. Både profetenes forkynnelse i GT og Jesu og apostlenes forkynnelse i NT fungerer som advarsler til de som er velstående, selvsikre og egoistiske. Ved å lytte til forkynnelsen om den kommende Guds dom får de mulighet til å vende om fra synd, og leve et liv i omvendelse og rettferdighet.

OK, tenker du kanskje. La oss si at Gud skal dømme verden med fullkommen rettferdighet. Hvordan i all verden skal ha klare det?

Jeg selv foretrekker jo bli forstått i lys av dagsformen min og intensjonene mine, og ikke bare ut fra de handlingene jeg gjør – eller unnlater å gjøre.

Men familiefaren som driver med narkotikahandel på andre siden av jorden og indirekte påfører mange norske ungdommer rusproblemer, men som kanskje tar seg av sine syke foreldre, driver et botilbud for foreldreløse barn og går til nattverd i kirken med familien sin hver søndag, hvordan vil jeg at Gud skal dømme han?

Hvordan klarer Gud i hele tatt å navigere i mine intensjoner, dine intensjoner, mine forutsetninger, dine forutsetninger, mine handlinger, dine handlinger – og aggregere dette opp ut fra at det bor milliarder av mennesker på denne planeten som behandler hverandre bra og dårlig?

Det er to ting jeg vil fram til:

For det første: For oss mennesker i denne tilværelsen er det umulig å dømme enkeltpersoner med fullkommen rettferdighet. Vi vet ikke nok om hverandre. Du er nødt til å være Gud for å kunne dømme alle mennesker på en rettferdig måte.

For det andre:

Skal Gud dømme oss etter det vi har gjort, har ingen av oss en sjanse.

Men hvis Gud dømmer oss etter det han har gjort gjennom Jesu død på korset, har alle en sjanse.

For når Gud tok et generaloppgjør med all synd, hykleri, urett og ondskap i denne verden, valgte han å ta straffen selv, gjennom Jesu død på korset.

Det endret spillereglene i Guds rettferdige dom over verden, og gjør at vi trenger å ta innover oss et gammelt og klisjepreget ord i Bibelen, men som er verdens mest frigjørende ord:

Frelse.

Frelse er en av de aller viktigste ordene i hele Bibelen. Og det er et sånt begrep vi hører så ofte både i kristen forkynnelse og kristne sanger at vi lett glemmer hva det opprinnelig dreier seg om.

Det er noe overdramatisk med assosiasjonene begrepet har idag. Jeg tar meg selv i å ikke bruke de ordene om meg selv engang. Kristen og troende ja – men frelst?

Jeg tror dessverre begrepet er i ferd med viskes ut av vokabularet og bevisstheten vårt. Det er ikke uproblematisk. Alle nøkkelordene i Bibelen står nemlig i fare for å bli misbrukt og feiltolket når de løsrives fra sammenhengen som ga dem mening. Det gjelder også et sånt ord som frelse.

Så hva menes egentlig med frelse?

Å bli frelst kommer av det å bli frihalset. Den gangen det var slaver i Norge, hadde de jernklaver om halsen. Men når de ble frigitt eller løslatt, ble de “frihalset”, eller frelst.

De fleste kjenner til at frelse handler om det Jesus gjorde for oss for 2000 år siden på Golgata. Den dagen vi tar et valg om å tro og bekjenne Jesus som Herre, blir vi tilgitt – altså frelst. Og at frelse har med framtiden å gjøre: vi har et håp om frelse og evig liv med Gud, i motsetning til å gå fortapt.

Ser vi på det greske ordet (soteria), leder det oss inn på det å bli gjort hel. Eller å la seg berges eller la seg reddes fra det som ødelegger.

Og akkurat det er det nyttig å dvele ved. For frelse handler ikke bare om fortiden eller framtiden, men også om nåtiden. Frelse er noe vi vokser i, skriver Peter (1 Pet 2,1-2). Arbeid på deres frelse, skriver Paulus (Fil 2,12).

Frelse er altså en prosess. Som starter allerede nå. Gjennom troen og dåpen blir Jesus en del av våre liv. Ånden hjelper oss til å leve mer og mer slik Gud vil (det vi kaller helliggjørelse).

Når det foregår veiarbeid, settes det opp skilting om at veiarbeid pågår. På samme måte kan vi tenke oss et skilt over våre liv, merket “FRELSE PÅGÅR”. En frelse hvor Gud får jobbe i dypet av vår identitet, og som vårt liv som Jesu etterfølgere bygger på.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1,8-9)

Når jeg inviterer Jesus til å være frelser og herre, skjer det et mirakel: Hans historie blir en del av min egen historie. Jeg ser mitt eget liv i et nytt lys ved at Jesus døde for min synd.

Da trenger jeg ikke lenger å forsvare meg. Sammenligne med andre. Dvele ved om jeg er god nok. Frykte at noen gjennomskuer mine svake sider. Eller dyrke fiendebilder av dem med andre meninger. Jeg kan spille med åpne kort, for livet mitt bygger uansett ikke på det jeg selv har gjort, men på det Jesus har gjort.

Denne realismen finner du igjen i Bibelens forståelse av frelse. Frelse innebærer å være ærlig og snakke sant om livet. Med å legge vekk selvbedraget og bortforklaringer som peker på alle andre.

Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes; den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet. (Ord 28,13)

Så frelse er motsatsen til fortapelse, som er temaet i denne serien. Gud vil at vi skal bli frelst, og ikke gå fortapt. Men det er viktig å få fram at dette gjelder mer enn bare hva som skjer med oss etter døden. Det Bibelen sier om frelse og fortapelse overskrider skillet mellom fortid, nåtid og framtid.

Frelse er altså at livet tar en annen retning enn ødeleggelse. Vekk fra synd og alle destruktive krefter som bryter oss ned og frarøver oss livet fra Gud, og til et liv i troen på Jesus Kristus.

Da går jeg fra å være et offer for alt som skjer rundt meg, til å bli myndiggjort som menneske skapt i Guds bilde.

Da går jeg fra å være fordømt og avskrive meg selv til at Gud gir meg en ny selvrespekt og verdighet i lys av det han har gjort for meg i Kristus Jesus.

Da går jeg fra å gjemme meg og føle meg til bry for andre, til at jeg blir trygg på at det er greit at jeg tar litt plass i andre menneskers liv.

Frelse er altså myndiggjøring. Frelse er at Gud gir oss en ny identitet. Gud helbreder verdigheten og selvrespekten vår, slik at vi kan forvandles innenfra og møte verden med en større ro og trygghet. Slik frelser evangeliet oss å tenke annerledes om oss selv og vår plass i verden.

Det er derfor det er så viktig å fylle seg med Guds ord og la det bli en integrert del av hvordan vi tenker og snakker om oss selv. Jesus sier:

Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. (Joh 8,31-32)

Ved å bli i Guds ord vil vi kjenne sannheten som setter oss fri. Da går vi på veien som leder til et helt og integrert liv, framfor å følge den veien som leder til selvbedrag, ødeleggelse og fortapelse (se 2 Pet 2,1-3; 3,16; 1 Tim 6,9).