Evig fortapelse #3 Handler dypest sett om hvem Gud er

I den tredje episoden snakker vi mer om hva fortapelse egentlig er for noe, slik Bibelen framstiller det. Jeg skal først oppsummere de viktigste tingene Bibelen sier, før jeg kommer inn på hovedpoenget mitt, nemlig at fortapelse dypest sett handler om hvem Gud er.

Men først: Det er i hovedsak tre begreper brukes om hverandre for å omtale fortapelsen: Evig fortapelse, straff og helvete. Paulus skriver i Andre Tessalonikerbrev dette:

2 Tess 1,7-9 Slik blir det når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine mektige engler i flammende ild og straffer dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium.  Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt

Og Hebreerbrevet kapittel 10 omtaler også det samme:

(…) Forferdelig er det vi da har i vente: Dommen og Guds brennende iver skal fortære dem som står ham imot. (…) Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde. Og videre: Herren skal dømme sitt folk. Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud!

Vi ser at fortapelsen settes i sammenheng med når Jesus skal holde dom over verden.

I Matteusevangeliet kapittel 25 snakker Jesus om at Menneskesønnen sitter på tronen, og at alle folkeslag samles foran han. Han kommer til å skille sauene og geitene fra hverandre.

Sauer og geiter ser jo ganske like ut på avstand, men på nært hold ser du at noe er annerledes. På samme måte er det ikke så stort forskjell på mennesker ytre sett, men Gud ser til hjertet og er i stand til å skille ut hvem som tilhører han, og hvem som i sitt hjerte har avvist Gud og det han vil med verden.

I Johannes kapittel 3,20 står det:

Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.

Jesus sier at dommen handler om hvordan folk stiller seg til hvem han er. Han kommer å skape en verden hvor lyset seirer over mørket – hvor sannhet, ærlighet og rettferdighet overvinner løgn, urett og ondskap.

Videre ser vi at fortapelsen i utgangspunktet er forberedt for djevelen og alle hans engler.

Johannes Åpenbaring kapittel 20 skildrer hvordan djevelen og alle hans engler kastes i den evige ildsjøen. Når Gud skal dømme himmel og jord, er djevelen den første som skal dømmes. Hans opprør mot Gud, og hvordan det har forplantet seg i menneskeheten og verden slik vi kjenner den, har forårsaker så mye smerte og elendighet at han fortjener å bli straffet for dette.

Men det som egentlig er det store spørsmålet er jo hvordan ting blir for de menneskene som går fortapt. Hva ligger bak all den dramatiske ordbruken, de sterke advarslene og de dystre scenariene Bibelen tegner?

Bibelen bruker altså litt forskjellige metaforer for å beskrive fortapelse.

Det brukes begreper som ødeleggelse, mørke, ild – og det å trekke seg unna Gud.

Allerede her ser vi at dette er billedlige metaforer for fortapelse som en åndelig tilstand, snarere at det må tolkes materielt og fysisk. Mørke og ild er jo to fenomener som egentlig utelukker hverandre.

Og her kommer vi til kjernen av det jeg har lyst til å si noe om, nemlig at fortapelse dypest sett handler om hvem Gud er.

I boka Hell under Fire mener Chris Morgan at fortapelsen slik de omtales i Det nye testamentet kan deles inn i tre hovedtema:

•       Evig straff (punishment)
•       Evig ødeleggelse (destruction)
•       Evig utestengelse (banishment)

Det er for så vidt en grei måte å dele inn tematikken på, men jeg mener at tematikken går enda dypere. Det handler dypest sett om hvem Gud er. To bibelvers setter oss på sporet:

«For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud.» (5 Mos 4,24)

«For vår Gud er en fortærende ild.» (Hebr 12,29)

Guds ild er et gjennomgående tema i Bibelen, og det beskrives som om det er en del av Guds vesen og hvem han er. Gud er en fortærende ild, på engelsk «consuming fire». En altoppslukende ild, altså.

For å repetere noen linjer i bibelhistorien:

•       Gud åpenbarte seg gjennom en brennende busk for Moses (2 Mos 3,2).
•       Guds herlighetssky (shekinah) fulgte Israel i ørkenen, og så ut som en ild (4 Mos 9,16).
•       Esekiel så en visjon av Gud som en ild (Esek 1,1-4).
•       Ifølge Johannes Døperen kom Jesus for å døpe mennesker med hellig ånd og ild (Matt 3,11).

Ilden symboliserer både Guds dom som både renser og frelser, og den symboliserer hans storhet og makt.

Hans dom over verden skjer altså gjennom ild, noe bibelhistorien har mange eksempler på:

•   Dommen over Sodoma og Gomorra (1 Mos 19,24).
•       Israels ørkenvandring (4 Mos 11,1-2).
•       Elia befalte Guds ild over Ahasjas sendebud (2 Kong 1,10).
•       Disiplene anså også ilden som Guds måte å dømme på (Luk 9,54).

I Andre Petersbrev kapittel 3 ser vi hvordan domshandlingen i storflommen skjedde gjennom vann (v.6), mens den kommende dommen skjer ved ilden (v.7,10-13), hvor den nyskapte himmel og jord fødes fram gjennom ilden. Ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er (1 Kor 3,13).

Men Guds ild tjener også en annen funksjon. På pinsedag ble disiplene fylt av Den hellige ånd (Apg 2,3). Det å bli døpt i Den hellige ånd omtales også sammen med å bli fylt av ild (se Matt 3,11; Luk 3,16).

Jesus sier også i evangeliene:

•       Hvert menneske skal saltes med ild (Mark 9,49).
•       Ild er jeg kommet for å kaste på jorden (Luk 12,49)

Det er mange detaljer her, men det jeg vil fram til er:

Guds ild setter alle mennesker i brann, men i to diametrale retninger.

Den tenner alle Jesu etterfølgere i brann ved Den hellige ånds ild, men ilden rammer også de som avviser Jesus og havner under dommen.

Gud er en fortærende ild, og det bør ha avgjørende betydning for vår tolkning av fortapelse.

Hvordan ser egentlig verden ut til slutt når alt Gud har tenkt er fullført? Et svar på dette finner vi i Første Korinterbrev kapittel 15:

Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden. (…) Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.

Til slutt skal altså Gud være alt i alle. Det Bibelen sier om fortapelsen må altså passe inn i et slikt bilde.

Men når det snakkes om fortapelsen, blir det ofte brukt bilder som om at fortapelse er å være uten Gud.

Begrepsbruken «å være uten Gud» eller «uten forbindelse med Gud» lett leder oss til å tenke at fortapelsen er et fravær av Gud eller å slippe unna Gud, som en slags separasjonisme.

Jeg oppfatter dette til å være en utbredt måte å snakke om fortapelsen på. I en meningsmåling i en kristen Facebook-gruppe fikk dette synet på fortapelsen flest stemmer av deltakerne.

Jeg stiller spørsmålstegn ved en slik måte å skildre fortapelsen på av tre årsaker:

• Skriften bruker blant annet begreper som at Gud skal være alt i alle (1 Kor 15,28), og at dommen er å falle i den levende Guds hender (Hebr 10,31). Det kolliderer med at fortapelse er å være borte fra Gud.
• Det er logisk umulig for en allmektig og allestedsnærværende Gud å skape et sted eller tilstand hvor han selv ikke kan finnes.
• Det å snakke om fortapelse som et sted borte fra Gud blir i sin virkning eller konsekvens ganske så unnvikende til det svært dramatiske språket NT bruker om fortapelsen.

I stedet må vi rette blikket tilbake på det jeg nettopp leste fra Første Korinterbrev, nemlig at Gud vil ende opp med å være alt i alle.

Gud er og vil være overalt.

Ingen krok av Guds nyskapte verden vil mangle hans sterke nærvær.

Tyngden av Guds tilstedeværelse vil merkes av absolutt alle mennesker etter den store oppstandelsen fra de døde.

Et slikt syn virker til å ha et visst rotfeste hos enkelte evangeliske teologer og forfattere. Et eksempel er R.C. Sproul, en sentral reformert teolog som tror på Bibelen. Han sier:

Å være adskilt fra Gud i all evighet er ingen trussel for grenseoverskridende mennesker. Det den ugudelige ønsker seg aller mest, er å være adskilt fra Gud. Problemet deres i helvete er ikke adskillelse fra Gud, men at Guds nærvær vil være en plage og pine for dem. De vil lære han å kjenne som den altoppslukende ilden.

Men et slikt syn på fortapelsen finner vi aller klarest hos den ortodokse kirke, som jeg refererte til i en tidligere episode. Dette er et utdrag fra en offisiell uttalelse fra den ortodokse kirke i USA:

For de som elsker Herren, vil hans nærvær utgjøre den fullkomne glede, paradis og evig liv. For de som hater Herren, vil det samme nærværet være den endelige pine, helvete og evig død. Virkeligheten både for de frelste og de fortapte vil være den samme når Kristus kommer i sin herlighet, sammen med alle sine engler, slik at Gud kan være alt i alle (1 Kor 15,28).

Wikipedia gjengir den ortodokse læren om fortapelsen slik:

Enkelte ortodokse kristne tror at himmel og helvete er erfaringer av Guds nærvær i rettferd og kjærlighet. Det er umulig å tenke seg noe skapt sted hvor Gud er fullstendig fraværende, heller ikke er helvete som en metafysisk adskillelse fra Gud. Et uttrykk for østkirkens lære er at helvete og himmel er to dimensjoner av Guds intensiverende nærvær, og at dette nærværet erfares enten som pine eller paradis – avhengig av den åndelige tilstanden til personen idet Gud kommer nær.

Den toneangivende gresk-ortodokse teologen John Romanides (1927-2001) kommer med følgende spissformulering:

Gud selv er både himmel og helvete, lønn og straff. Alle mennesker er skapt for å se Gud slik han er i sin herlighet. Hvorvidt Gud vil utgjøre himmel eller helvete, lønn eller straff, avhenger av vår respons til Guds kjærlighet og vår transformasjon fra en selvsentrert tilstand til å bli likedannet med Gud i hans uselviske kjærlighet. (hentet fra Wikipedia).

Dette er ganske ukjente perspektiver for oss i den vestlige delen av kirken. Mens i østlig kristendom, som også har lest og praktisert Guds ord i 2000 år, er det altså mer vanlig å tenke at himmel eller helvete som to dimensjoner ved at Guds nærvær fyller jorden.

En tankegang som bryter markant med den folkelige oppfatningen av himmel – jord – helvete nærmest som tre nivåer, hvor altså Gud befinner seg i himmelen og er fraværende i helvete.

Finner vi så støtte i Bibelen for at Guds nærvær skal fylle jorden? Det harmonerer iallefall godt med Habakkuk 2,14, hvor vi finner utsagnet om at “jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet slik vannet dekker havbunnen.” Vi finner også et lignende perspektiv i Jesaja 11 også.

La oss derfor samle trådene her. Min påstand er at vi – i måten vi tenker og snakker om fortapelsen på – har en slags tendens til å isolere det Bibelen sier om fortapelse til noe fremmedartet, rart og noe som i liten grad harmonerer med en kjærlig og god Gud. At det er fravær av Gud, og være uten Gud.

Men jeg mener altså Bibelen gir grunnlag for det motsatte: At Guds rensende ild og dom er fullt integrert i Guds natur og vesen. Og at nettopp dette er gode nyheter for alle som lider under skjevfordeling, utnyttelse og overgrep.

Hvor blir det så plass til Jesu død og oppstandelse i dette, tenker du kanskje? 

Jesu død og oppstandelse er fullt integrert i resten av det Bibelen sier om Guds dom. Det er verken uttrykk for at Gud endrer mening eller avdramatiserer dommen over all synd og urett – og sier at “det er ikke så farlig”.

Nei, Jesu korsfestelse er straffen for vår synd og våre misgjerninger. Gud selv ble – gjennom Jesus Kristus – dømt og straffet. Slik rekker Gud ut hånden til hele menneskeheten med et tilbud om nåde og forsoning (Ef 2,1-10; Kol 2,13-15; 2 Kor 5,18-21). Men det er sentralt i forkynnelsen av evangeliet at alle mennesker innser at Jesus lot seg dømme fordi vi har krenket Gud og andre mennesker, og fordi han elsker oss så høyt at han ikke ville la oss forbli slaver under synden og døden.

Og oppstandelsen setter retning for framtiden vår. Døden har ikke siste ordet lenger. Det vil komme noe mer. Den gir håp om at vi også skal få oppleve den samme oppstandelsen som Jesus demonstrerte. Den viser at den dommen over synden som ble gjennomført på Golgata er gjeldende – fordi døden har blitt fradømt sin makt over oss. Alle som er i Kristus, har en dom over livene sine som heter “Dømt til oppstandelse og herlighet i Kristus”. Med det utgangspunktet kaller Jesus oss til å gjøre han til Herre og Frelser i våre liv.