Evig fortapelse #4 Pine, utslettelse eller universalisme?

Det spørsmålet som har fått størst oppmerksomhet i kristne miljøer med et tradisjonelt og konservativt bibelsyn de siste tiårene, er dette med hvor lenge straffen for de fortapte vil vare. I denne siste episoden skal jeg snakke om evig pine, utslettelse eller universalisme.

Det har eksistert tre syn på dette i kirkehistorien:

Det tradisjonelle og vanligste synet i kirkehistorien er det vi kan kalle evig pine: At fortapelsen er evig, en tidløs og uendelig tilværelse, hvor de fortapte lider straffen for sin synd i møte med den hellige Gud. De som mener dette, vil legge vekt på de skriftstedene som omtaler evigheten på denne måten, spesielt ut fra Johannes Åpenbaring i Bibelen.

Så har vi et syn som har fått økt tilslutning de siste årene blant flere toneangivende kristne, nemlig utslettelse, eller annihilasjonisme. De legger vekt på at den måten å snakke om fortapelsen på som brukes oftest i Bibelen, er ødeleggelse, altså «perishing» på engelsk. Mens versene som omtaler «pine» eller «torment» på engelsk, er langt færre.

Så de gjør et poeng ut av at udødelighet og en evigvarende tilværelse etter oppstandelsen ikke gjelder alle, men at den er betinget av at man er født på ny. Så mennesker som er født på ny, får del i det evige livet. Er man ikke født på ny, vil man opphøre å eksistere etter fortapelsen, slik asken ligger igjen etter at bålet er brent opp. Derav brukes begrepet utslettelse – i motsetning til en evigvarende og uendelig pine i fortapelsen.

Dette er et syn i framvekst. Den evangelikale teologen John Stott står for dette, og flere fremtredende konservative kristne har tilsluttet seg dette synet, blant annet Preston Sprinkle, som står bak podkasten «Theology in the raw».

Det tredje synet er kristen universalisme. Det finnes flere varianter av universalisme (blant annet de som sier at alle veier fører til Gud), her snakker vi altså om kristen universalisme som forutsetter og bygger på Jesu frelsesverk på Golgata. Det er et syn flere kjente teologer  i det tjuende århundret står for, sånn som Jürgen Moltmann og Karl Barth.

Kristen universalisme forbindes med et teologisk begrep som kalles apokastastis panton – som på gresk betyr alle tings gjenopprettelse (Apg 3,21). Så universalisme innebærer at alle ting gjenopprettes, også alle menneskers relasjon til Gud. De vil legge vekt på vers som for eksempel: Hver tunge (ikke bare de kristne…) skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, som det står i Filipperbrevet. Og “Gud skal bli alt i alle” som det står i Første Korinterbrev.

Kort fortalt innebærer det at det ligger i sakens natur at Kristi seier over synd er nødt til å være total. Og dersom store deler av verden avviser han, og han tvinges til å dømme mennesker til fortapelse, vil ikke triumfen være særlig imponerende, tvert imot så vil det være et nederlag for Gud og hans plan for verden.

Derfor legger de kristne universalistene vekt på de versene, spesielt Første Korinterbrev 15, som sier at alle mennesker til slutt bøyer seg for Jesus og innrømmer at han er Herre og Frelser. Det betyr at de som foreløpig ikke har vendt om til Jesus, kommer til å ombestemme seg når de etter oppstandelsen innser at de har tatt feil.

Universalister vil derfor legge vekt på at det Bibelen sier om helvete primært handler om korreksjon og renselse for å gjøre mennesket i stand til å velge Gud. De vil altså forstå helvete som midlertidig og betinget, mens Guds kjærlighet og totale seier er det evige og varige.

Jeg skal kort kommentere mitt syn på dette litt senere, men la meg først ta en liten omvei rundt en underliggende problemstilling som er viktige for å forstå dette.

Det gjelder menneskets frie vilje.

Noe av grunnen til at det tradisjonelle synet på evig pine har lavere tilslutning blant unge kristne i Vesten, handler om at en evigvarende pine i fortapelsen oppfattes som altfor strengt og urettferdig. At straffen – altså en evigvarende og uendelig pine – er uforholdsmessig streng i forhold til ugjerningen som er gjort. Eksempelvis en snill og velmenende person som ikke bekjente seg som en kristen, men som levde så godt han kunne – da er det vanskelig å akseptere at vedkommende skal ende opp med en uendelig straff han ikke slipper fri fra.

Den amerikanske teologen Clay Jones diskuterer dette i boka «Why does God allow evil». Hans poeng er at evig adskillelse fra Gud kun gir mening dersom de som går fortapt av sin egen frie vilje nekter å vende om, selv i evigheten.

Jones påstår at ingen kommer til å gå fortapt på grunn av mangel på informasjon. Hovedgrunnen til fortapelse er forherdete hjerter (Joh 12,40; Hebr 3,13; Ef 5,18; 2 Kor 3,14). Og forherdelsen starter her og nå i livet, og den starter i det små.

C.S. Lewis er også inne på dette i boka The Great Divorce:

Helvete begynner med en mørk stemning. Du ser den ikke som en del av deg selv, og kanskje kritiserer du den. Men i en mørkere stund vil den stemningen bli en del av den fordi du omfavner den. Du kan vende deg bort fra den og komme deg vekk. Men det vil komme en dag hvor du ikke kan gjøre det lenger. Da vil det ikke være noe selvbevissthet igjen hos deg til å kritisere denne stemningen, eller å nyte den, men den vil fortsette i det uendelige som en maskin.

De katolske apologetene Peter Kreeft og Ronald Tacelli er inne på det samme:

Helvete begynner i dette livet slik himmelen gjør det, såkornet er plantet her. De hellige vil si at de alltid har vært i himmelen likesom de fordømte vil alltid si at de har vært i helvete.

Karikaturen av en Gud som sender smarte, selvstendige og oppegående mennesker til helvete, er langt fra det bildet Bibelen tegner.

Helvete handler snarere om et gedigent selvbedrag. Hvor vi tror at vi klarer oss uten Gud, eller at Gud vil gi seg i møte med mine unnskyldninger og velmenende intensjoner.

Eller at vi går oss fast i våre feilforestillinger om Gud, framfor å slippe til Den hellige ånd og la han åpenbare for oss gjennom Ordet hvem Gud er.

I bibelsk språk kalles dette altså forherdelse. Det er et uttrykk for at fortapelsen er noe som vokser fram i oss og fortrenger det gudsbildet vi er skapt til å bære. Som regel uten at vi forstår det selv. Som vokser i oss over tid, som gjør at vi ikke lenger vil si ja til Jesus og hans ord på samme måte som før. Forherdelse handler ikke om at vi er sympatiske og snille mot de som er snille mot oss, men det handler om å la Jesus få sette retning for oss, både når livet er godt og når livet er vanskelig.

Å være skapt i Guds bilde handler om å leve ut den hjerteholdningen og den menneskeligheten Gud har lagt ned i oss, som synden korrumperer i oss, men som gjenopprettes når vi blir født av Gud.

Gudsbildet vi er ment å bære handler om den selvoppofrende kjærligheten, barmhjertigheten, nåden, trofastheten og godheten som Gud selv rommer. Den er fraværende hos dem som avviser Gud og gudsbildet han har skapt oss med.

Den kristne filosofen Dallas Willard hevder at de som går fortapt vil bli så fastlåste i deres selvopptatthet og fornektelse av Gud at de ønsker han lengst mulig bort.

Det er utenkelig for dem å foretrekke en himmel i Guds nærvær, de vil søke et påskudd for å rettferdiggjøre å velge sin egen vei. Selv om Guds invitasjon står ved lag. Willard spissformulerer det slik:

Jeg er overbevist om at Gud vil slippe alle inn i himmelen – som er i stand til å utstå den.

En del vil uansett foretrekke å slippe himmelen, noe C.S. Lewis framstiller slik:

Helvetes porter er låst fra innsiden.

Og når vi først er inne på C.S. Lewis – her er noen flere relevante sitater av han:

Til slutt vil det være kun to typer mennesker. De som sier til Gud: «din vilje skje», og de som hører Gud si til dem: «din vilje skje». Alle som er i helvete har valgt det selv. Uten muligheten til å velge, kunne det ikke vært noe helvete.

Det er riktig å si at de rene av hjertet skal se Gud. For det er bare de rene av hjertet som ønsker det

Selv om fri vilje muliggjør ondskap, er det også det eneste som gjør kjærlighet, godhet og glede verdt å lengte etter.

Det er selvfølgelig en ekstrem spissformulering å si at alle velger helvete selv, slik CS Lewis sier. Men poenget er at Gud er i stand til å dømme alle mennesker fullkomment rettferdig, og gjennomskue alle våre unnskyldninger og bortforklaringer på hvorfor vi ikke valgte å følge Gud. Og jeg stiller derfor spørsmålet om forherdelse og pine på et eller annet vis sammen eller glir inn i hverandre? Jeg har ikke svaret, men jeg stiller meg selv spørsmålet.

Evig fortapelse er en straff fra Gud. Samtidig kan det like godt beskrives som at Gud tar menneskers valg på alvor, og lar det bli som vi selv ønsker. Robert Peterson understreker også dette paradokset i Hell under Fire.

Så hvis vi skal prøve å trekke trådene sammen, kan vi si det slik:

Helvete er derfor en tilstand av det å holde fast på sin fornektelse og avvisning av Gud, og forherdes slik at denne tilstanden sementeres i evigheten, selv om vi etter oppstandelsen står opp med den egenskapen av å ha en fri vilje.

Helvete er altså en tragisk skjebne hvor det neppe mangler gode intensjoner, sympatiske unnskyldninger og kreative bortforklaringer. Men hvor innrømmelsene uteblir, og oppgjøret med harde hjerter, bitterhet, egoisme og avgudsdyrkelse likevel mangler. Det har ikke Gud integritet til å overse.

Gud kjenner våre hjerter, og hans lys vil avsløre hva som egentlig bor i oss av holdninger som kanskje ikke kommer så godt fram i mer komfortable situasjoner.

Og for de som nekter å vende om er det utenkelig å gi opp det de setter høyest i livet for å velge et liv i forsakelse, tro og tilbedelse av Gud. Selv etter de endrete betingelsene som oppstandelsen og dommen vil gi oss, vil himmelen være en uutholdelig tanke.

Tilbake til det med evig pine, annihilasjonisme og kristen universalisme, som da er det spørsmålet som oftest kommer på agendaen når kristne diskuterer helvete.

Og dette er vanskelig. Det er vanskelig å være totalt avvisende til noen av synene, siden vi på denne siden av evigheten ikke kan forstå fullt ut hvordan evigheten vil fortone seg. Det er som å se inn i tåka. Kommer evigheten til å være en tilstand hvor tid ikke eksisterer? Hvor vi lever i en uendelig tilstand hvor det ikke er mulig å dø? Jesus sier mer eller mindre dette i Lukas kapittel 20 i diskusjonen med saddukeerne. Både Jesus og apostlenes undervisning gir oss et visst innblikk i dette, uten at vi ser hele bildet fra denne siden av tilværelsen.

Og alle tre synene bruker Bibelen, og vektlegger ulike ting for å komme fram til ulik konklusjon. 

La oss starte med universalisme. På en måte kan vi gjerne håpe at universalisme stemmer, siden det er det mest optimistiske synet: Alle blir frelst. Men jeg syns det er vanskelig å få det til å stemme overens med det som står i Bibelen, det underslår menneskets frie og ansvarlige valg, og alle advarslene i Det nye testamentet om dom og fortapelse. Og det virker ikke som at Guds frelsende nåde kan annullere det standpunktet mennesker tar når de hører evangeliet, isåfall ville det gjøre kristen misjon langt på vei unødvendig og irrelevant. Jesus sier jo selv at Gud ga sin enbårne sønn for at hver den som tror på Han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Så det er en betingelse her: troen på Jesus. Kan en slik tro vokse fram etter døden og oppstandelsen? Jeg tror ikke det er grunnlag i Guds ord for å konkludere med det (se Hebr 9,27f).

Annihilasjonisme er et syn jeg har respekt for. De som står for dette synet har jobbet grundig med Guds ord og begrunner synet sitt på Ordet. Grunnen til at jeg likevel stiller meg tvilende (ikke avvisende) til annihilasjonisme, fordi jeg syns de reduserer de teologiske begrepene «evig» og «ødeleggelse» til noe vi kan forstå og forklare mer enn det er grunnlag for i bibeltekstene.

Et viktig spørsmål rundt dette handler om begrepet evighet. Har evighet med kun tid å gjøre? Eller er det noe mer, noe større enn bare en dimensjon hvor vi er utenfor tiden? 

Evighet er kanskje det vanskeligste ordet å begripe i Bibelen. Det blir ikke enklere av å studere det på grunnteksten, fordi det oversettes ulikt gjennom Bibelen. I den greske grunnteksten til NT er jo adjektivet aionios som vanligvis oversettes med evig. Men det svarer til substantivet aion, som ofte oversettes med tidsalder, tider, og enkelte ganger evighet eller andre ord. Judas brev vers 25 inneholder ordet “aion” i flertall to ganger, den ene gangen oversettes det tider, den andre gangen evigheter.

Jeg anser evigheten som noe mer enn bare en tidsepoke, det er en kvalitet i Gud. Gud er evig (Jes 40,28; Sal 90,2; Jes 9,6) Derfor kan vi si at evighet er en kvalitet innlemmet i Guds karakter og vesen. Evighet er altså et kvalitativt begrep som handler om Gud, mer enn bare at noe varer i en uendelig tidsperiode, for å prøve å si det litt forenklet. Det gjør det til noe mer enn et spørsmål om tid. 

Dette er komplisert, jeg forstår ikke dybden i dette selv engang, men jeg syns annihilasjonismen tenderer til å redusere spørsmålet om evighet til noe mer rasjonelt og forståelig enn Bibelens forfattere gjør.

Enten vi snakker om evig liv, evig død, evig pine, så er alt dette primært åndelige og teologiske begreper som finner sin rette forståelse i lys av Gud og hans vesen. Det er en fare for at vi reduserer disse åndelige ordene i jakten på å forstå mest mulig av hva som ligger i det transcendente.

Samtidig har annihilasjonistene noen gode spørsmål og innvendinger til det tradisjonelle synet på evig bevisst pine. Så spørsmålet mitt gjelder ikke kritikken deres mot evig pine i direkte forstand, men jeg er mer usikker på om de egentlig forstår evig pine slik Bibelens forfattere egentlig ville fram til.

Selv om jeg må ingen måtte kommer til bunns i dette spørsmålet, har jeg foreløpig konkludert med tre ting:

1. Jeg tror vi i vår vestlige og sekulære kultur primært trenger å begrunne hvorfor er det bra å tro at det finnes en Gud som er fullkomment rettferdig, og har makt og autoritet til å dømme all urett, ondskap og maktmisbruk – da spesielt der hvor de som står bak det ikke blir stilt til ansvar for ugjerningene deres. Det er et godt og befriende budskap til de som forfølges og marginaliseres rundt omkring i verden, og en advarsel til alle som tar seg tilrette på bekostning av andre.
2. Jesu død og oppstandelse skaper et nytt omdreiningspunkt i spørsmålet om evigheten. Det handler ikke lenger om hva du lykkes eller mislykkes med, om du har god eller dårlig karma – om du er litt bedre eller like god som alle andre. Alt dette er uvesentlig for Gud. Spørsmålet er om du ønsker velkommen den forsoningen Gud tilbyr gjennom Jesu død og oppstandelse.
3. Av de ulike synene vil jeg si at det tradisjonelle synet på fortapelse, evig pine, rommer de perspektivene jeg henter fra den ortodokse tradisjonen om at himmel og helvete er erfaringer av Guds nærvær i rettferd og kjærlighet. Ut fra det jeg ser i Bibelen syns jeg det er mest nærliggende synet, selv om det er mange ubesvarte spørsmål innenfor dette perspektivet også.

Likevel – hvorvidt Bibelen forkynner evig pine, utslettelse eller universalisme er ikke det mest sentrale spørsmålet vi bør snakke om.

Det mest sentrale er at Gud har skapt verden med en god plan, Jesus har seiret over synd, død og ondskap, og triumfen hans vil bli total. Gud vil seire. Det betyr at sannheten og rettferdigheten vil seire til slutt, uansett hvor dystert og mørkt det ser ut. Uansett hvor fortvilet du kan bli over hvor mye urett, løgn og ondskap vi ser rundt oss, så vet vi at Gud vil sørge for en dom over alt dette.

Det kristne håpet gjør det umulig å se for seg en framtid hvor Gud er fjernet og borte fra menneskeheten. Nei, det kristne håpet er at Gud skal legge alle fiender under Kristus sine føtter, og Gud skal være alt i alle, slik Paulus utbroderer i Første Korinterbrev kapittel 15.

Det er nettopp derfor at Jesu død på korset er en total game changer. For uten dette, hadde ingen av oss hatt en sjanse i møte med den hellige Gud. Men på grunn av Jesu død på korset, har vi alle en sjanse til at Gud i sin kjærlighet vil frelse oss og vise oss nåde, og gi oss et nytt liv i Jesus Kristus og en ny kraft og et nytt hjerte i Den hellige ånd.