Høsten 2011 hadde jeg akkurat fullført et år på bibelskole, jeg var ung, engasjert, full av tro og veldig naiv. Jeg skulle forandre verden.
Jeg hadde tenkt å bruke året som lå foran meg til å gjemme meg bort og søke Gud. Så komme ut igjen et år senere full av visdom, kraft og kjærlighet og innta verden slik som disiplene gjorde på pinsedag. Men til min skuffelse skjedde det ikke. Jeg var ikke i nærheten. Jeg var så opptatt av den kommende veksten min, at jeg ikke engang klarte den hverdagslige relasjonen med Gud.
Vekst
I Bibelen er det mange løfter om at vi skal oppleve personlig vekst. Bibelen forteller oss blant annet vi skal vokse til frelse ved å lengte som nyfødte barn etter ordets rene melk (1 Pet 2,2). Vi skal vokse i nåden og kjennskap til Jesus (2 Pet 3,18), og troen og kjærligheten skal vokse seg stadig rikere og større hos oss (2 Tess 1,3). Og vi skal nå frem til full modenhet i Kristus (Ef 4,13). Vekst er noe vi bør ønske oss, og vi skal strekke oss mot det som ligger foran (Fil 3,13).
Tørrere perioder i livet er faktisk veldig viktige.
Men vil veksten gå noe raskere ved at vi fokuserer på den? I mitt eget liv har ønsket og viljen om å oppleve rask åndelig vekst gått på bekostning av å både å være fornøyd med der jeg er i dag, og det å ha være komfortabel med at ting tar tid. Det må være greit å gå gjennom tørrere perioder i livet, de er faktisk veldig viktige.
Les også: Powernap med Jesus (Hanne Ø. Eskeland)
Vi lever i en tid der ting skal gå raskt og effektivt. De fleste av oss ønsker å oppnå resultater og ha suksess i det vi holder på med. Vi ønsker å bli den beste versjonen av oss selv på kortest mulig tid. Hvis denne holdningen tas med inn i forholdet til Gud skaper det utfordringer.
For Gud tar oss noen ganger gjennom sesonger der vi ikke har mye å vise til av resultater. Sesonger der vi ikke opplever de store tingene, men heller perioder der det handler om bare å komme seg gjennom dagene. Og hvis man i slike perioder bedømmer sitt eget kristenlivet ut i fra resultatene vil veien til skam og fordømmelse være kort.
Gud har ikke den samme forståelsen av tid som vi har.
For livet som kristen er ikke en karrierestige som skal klatres, men en levende relasjon til vår himmelske Far. Hos Han er det er lov til å ha oppturer og nedturer, og ingen krav om å prestere.
Les også: Generasjon prestasjon (Kristine S. Krogsgård)
Gud har ikke den samme forståelsen av tid som vi har. Når man leser i Bibelen er det mange historier der man kan tenke at Gud sløste bort dyrebar tid. Israelsfolket surret rundt i en ørken i 40 år, Abraham ventet to tiår år før han fikk Isak, og Josef satt i fengsel i mange år, tilsynelatende uten mål og mening. Men Gud er ikke typen til å glemme bort et helt folk i 40 år, eller la en mann råtne i fengsel uten en tanke bak. Jeg tror dette var en del av hans fantastiske plan og hensikt for disse menneskene. Og kanskje er våre tørre perioder i livet det samme.
Når Gud taler, men ikke følger opp
Jeg har ofte hørt historier om folk som har hatt en opplevelse av at Gud har talt til dem, og at de handler på ordet i tro, for eksempel med menighetsplanting eller å flytte til et bestemt sted. I iveren etter å følge Guds plan hopper de på første mulighet, og tar et steg i tro. Ofte blir dette til velsignelse, men mange andre prøver hardt en stund, men gir til slutt opp og trekker noen seg tilbake med en følelse av mislykkethet. I følelsen av mislykkethet vil løgner lett sette seg fast. Spørsmål som: Hørte jeg ikke Guds stemme? Er ikke Gud til å stole på? Er det ikke sant at jeg er kalt til dette? Disse skaper rom der tvilen får grobrunn.
Vi trenger en sterk karakter.
Men kan det være at problemet ikke ligger hos Gud, men at vi noen ganger handler for raskt på ordene vi får, og glemmer å vente på Guds timing? Er det en mulighet at Gud vil ta oss på en vandring slik at vi kan være klare og utrustet til dagen kommer da Gud åpner døren? Abraham ble lovet en sønn, men når årene gikk økte tvilen hos Abraham. Han valgte å “hjelpe” Gud, og tok saken i egne hender, og fikk en sønn med tjenestepiken istedenfor å la Gud ha ansvaret for oppfyllelsen av ordet (1 Mos 16,1-4).
Bygge karakter
Det er ikke bare kraft og ånd vi trenger for å tjene Gud, men vi trenger også en sterk karakter. Vi skal se på det som en glede når en møter alle slags prøvelser (Jak 1,3). For når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet.
Det er i motgang vi får testet vår tillit til Gud. Det er lett å stole på Gud i ting vi allerede har fått, men det er de tingene vi ikke ser fremfor oss som krever tro. Gud gir sjeldent sterke karaktertrekk gratis i form av et bønnesvar her og nå. Han lar oss gå veien selv, ofte gjennom motgang for å styrke oss.
Les også: Hysj… Vær stille og kjenn at jeg er Gud (Therese Borgersen)
David gikk en lang og tung vei før han ble konge, og jeg tror at det han lærte den tiden var helt avgjørende for at han skulle bli en konge etter Guds hjerte. Noen ganger kan motgang være et åndelig angrep, men andre ganger tror jeg Gud nærmest holder tilbake bønnesvar. For eksempel har Gud ikke lovet at vi aldri vil være uten jobb eller penger, men han har lovet oss at vi ikke trenger å bekymre oss for morgendagen, for han vil forsørge oss (Matt 6,34).
Gi hverandre rom og tid til å gå veien med Jesus.
Bill Johnson stilte en gang spørsmålet “Hva hadde skjedd hvis du våknet opp i morgen, og alle du ba for ble helbredet”. Dette er noe mange av oss drømmer om, men hadde vi taklet presset som følger med en slik salvelse? Hvis det ble allment kjent at det fantes èn person som kunne helbrede alle uansett tilstand, tror jeg verden ville blitt et ganske farlig sted for dette mennesket. Mange tusen mennesker ville blitt desperate etter å få tak i denne personen. Noen ville sikkert ha tilbudt millioner for å få forbønn, andre ville kanskje prøve å få tilgang med makt. Og med nestekjærligheten vi har til andre, hadde det vært nærmest umulig å hvile med god samvittighet, mens man vet at mennesker dør når man kunne ha forhindret det. Jesus hadde denne salvelsen, men som Guds sønn hadde også karakteren til å takle presset.
Les også: Sommersjelen (Hanne Ø. Eskeland)
Så tilbake til meg selv, og planen min som ikke gikk slik jeg hadde tenkt. I stedet for et år full av vekst og gjennombrudd, ble det et år med frustrasjon og rastløshet. Det jeg lærte den harde veien er at det er umulig å presse frem vekst selv, det er Gud som må gjøre det. Så kan vi gi oss selv tid til å modnes, og tid til å lære og tid til å gå gjennom de forskjellige periodene i livet. Gi hverandre rom og tid til å gå veien med Jesus. Strekke oss mot det som ligger foran, men ikke la det gå på bekostning av den veien Gud vil du skal gå i dag. For det er de små skrittene som skaper veien. Og så kan vi la Gud ha ansvar for det Han har ansvar for, og la oss bry oss om det som er vår oppgave.
Veldig viktig lærdom å bli påminnet om. Hvis det er Guds vilje som skal skje her på jorda, så er det essensielt at vi som hans tjenere og venner lærer å høre det, og ikke minst kommer i den modenhet slik at vi begynner å handle. Gud kan bruke et barn i troen, men en moden disippel vil alltid være til større bruk pga ansvaret og tilliten Gud har for ham.
Vi mennesker har ofte mye illusjoner om hvem vi er i Jesus og hvem Jesus selv er, så hvis Gud sender oss til Pharaoh for å være hans slave en tid for å gjøre deg ydmyk som Josef eller sender deg ut vekk fra trygge Egypt som arving av tronen fra Faraoh for å så mange år senere vise seg for deg i en brennende busk som Moses opplevde, så vit at det er en god ting, for Gud ønsker å gjøre seg mer kjent for deg, men illusjonene må bort og ditt ego må brytes.
Hvis du er ung, start allerede nå å søke mer av Jesus og mindre av ditt ego. Tiden her på jorda er kortere enn du tror og Gud har masse spennende å vise og lære deg.