Flau over å være kristen | Med Kristoffer Eskeland

Det betyr lite hva du tenker om meg. Og enda mindre hva jeg selv tenker om meg selv. Slik minnet Paulus seg selv på at Guds mening teller mest. Dette er nøkkelen inn i frimodigheten evangeliet vil gi oss.

(NB! Manuset er skrevet på dialekt)

For nåken år tebake, satt eg i bilen på vei heim fra menigheten. Fra vindue såg eg plutseli nåken ungdomma fra skulen og eg prøvde med ein gong å dukke ned sånn at de ikkje såg meg. For hvis de hadde sett meg, kunne de ha spurt meg kor eg hadde vert. Og eg kjente eg var redd for at de skulle prata om meg imåro på skulen. Tenk hvis eg får nåken spørsmål om troen min. Isåfall hadde da vært ekstremt flaut.

Kanskje du kjenner deg igjen i denne situasjonen. Kanskje kjenner på flauheten når folk spør koffår du ikkje banne, koffår du ikke vil drikke deg full, eller koffår e du alltid opptatt på søndaga. Eg trur denna flauheten e veldig vanlig å kjenna på for oss kristne og eg trur denna interessante følelsen gjør at vi som kristne mister mange muligheta til å utbre Guds rike.

Et synonymord for flauhet er skamfull. Eller å skamma seg. Og da e vanlig å skamme seg,- eller vær flau øve ting vi ikke er fornøyd med. Du kan flau øve karkterene dine, stilen din eller rotet i heimen. Da går og ann å bli flau øve andre folk rundt seg. Du kan for eksempel bli flau øve den gale vennen som alltid går litt for langt. Men koffår kjenne vi på den denna følelsen når det kommer til truo vår. Koffår e det flaut å vær kristen?

I Bibelen kan vi se fleire eksempel på folk som gjorde rare og kanskje til og med flaue ting. Noah bygde en ark på midt på bakken vekke fra sjøen. Den gudfryktige mannen Hosea måtte gifte seg med en prostituert. Spedalske Nama’an måtte bada i en skitten elv sju ganger for å bli frisk. En mann Jesus ba for, måtte smørra seg inn med leira og spytt i ansiktet. Og sist men ikke minst, Jesus og disiplene blei utallige gonga slått, piska og latterliggjort framfor store folkemengda.

I disse situasjonane hadde kvar enkelt et valg. De kunne ver lydige mot Gud, eller så kunne de tenka at nei dette blir for dumt, dette blir for rart elle kanskje, for flaut. Menst Noah sto der og bygde kunne han vær opptatt av ka de andre tenkte om han, eller så kunne han bygga vidare. Vi ser vi at disse folko var lydige mot Gud istedenfor og bry seg om hva alle andre tenkte. Dette førte til liv, glede, frihet, mirakler og store ting som har blitt husket i flere tusen år senere.

Men kossen klarte disse personene å ikke la seg styre av flauheten. For å forstå detta ønske eg å gå inn på David. I Andre Samuelsbok kapittel seks kan vi lesa om David som som var på vei heim etter å ha henta Guds ark. Og då står da at David dansa av all makt for Herrens ansikt. I tillegg hadde på seg en kjortel av lin, istedenfor hans kongelige drakt. Mikal, Davids kona, forakta David i sitt hjerta når ho såg han dansa, og ho meinte at han blotta seg for tjenestepikene. Sånn eg ser da blei ho falu øve mannen sin. David derimot seie at han kunne gjort seg endo mær uverdig, og at han vil feire for herren.

På denna tio var det spesielt at menn generelt skulle dansa, endo mær spesielt va da når kongen gjorde da. Alikevel virker da som David ikke brydde seg. Og eg lure på, kossen klarte han detta? I en anna en situasjon der David va på flykt fra sin egen sønn der mange vente seg mot ham, så ber han til Gud og seie:

Du er min ære, den som løfter mitt hode.

David fant ikke æren sin hos menneskene, men hos Gud som løfte opp hans hode. Når vi e flau, eller skamme oss, e da lett å bøya hodet, se ned og rømma fra situasjonen.

La oss då be om at Gud skal løfte opp vårt hodet og stå fram med stor frimodighet.

En annen ting David gjorde var å leve i en tett relasjon med Gud. David sier i Sal 25,15 at han øyner er alltid vent mot Herren. Salme 34,1 seie David han vil alltid lovsynge Gud med sin munn. Eg trur David brukte så masse tid i bønn og lovsang, at følelsa som skam og flauhet, rett og slett fikk lite spillerom. Å bruka tid med Gud e enormt viktig og eg trur detta e en nøkkel i kampen mot skam, frykt og flauhet.

Selv om følelsane komme øve oss alle, trur eg vi kan læra og ta kontroll over de. Når vi ser på David og andre mennesker i Bibelen som gjorde svært spesielle ting, ser vi at flauheten IKKE trenger å styre livene våre. Eg trur denne følelsen kan bli mindre å mindre jo større vi lar Gud få plass i livene våre. La oss bli så opphengt i Gud, at når vanskelige – såogsi flaue – situasjoner komme, er det Gud som e viktigst.

En annnen frimodig mann var Paulus. I Hans tjeneste virker da som han brydde seg lite om ka som var sosialt akseptert, kult eller vanlig. Paulus forkynnte med stor frimodighet og levde et radikalt liv for Gud. Så la oss no ta imot noken av Paulus sine tanka og oppfordringa.

Men for meg, betyr det ingenting om eg blir dømt av dåke eller av nåken mennesklig domstol. Eg e heller ikkje min egen dommer. (1 Kor 4,3)

The Message-oversettelsen seie det sånn:

Det betyr lite ka du tenke om meg, enda mindre ka eg sjøl tenke om meg.

I vers 4 seie han at den som dømmer meg, e Gud. Så Gud var Paulus sin dommer. Ikke menneskene, ikke ham selv. Bare Gud.

Derfor gikk ikke Paulus rundt og blei flau kvar gong han gjorde nåke annerledes. Han var ikke styrt av ka andre tenkte om han. Gud var hans dommer og det Gud tenkte om han var det viktigste.

Når kristen relaterte temaer dokke opp i din kvardag, er det lett at tankene begynner å strømma:

• “De andre her veit at eg e kristen”
• “Ka tenke de om om meg ”
• “Mine meininga e heilt annerledes enn deres”
• “Burde eg si nåke?”
• “Nei da e rart”
• “Kanskje eg bare ska vær stille…”

Ved å vær opptatt av kossen de andre dømmer deg eller tenke om deg, kan mulighet etter mulighet gå forbi. Her trenger vi å gjøre som Paulus og følga Guds ord frimodig uten å la oss dømme av andre mennesker.

Videre seie Paulus i Rom 1,16 at han ikke skammer seg over evangeliet. Og i 2 Kor 10,17 seie han at hvis du skal være stolt av nåke, skal du være stolt av Herren.

Gud skapte verden, han skapte fjellene, havet, han skapte deg og vennene dine. Gud e større enn kvart ett menneske og han har makt til å skape men og til å utslette. Gud e vår far som har elska oss fra begynnelsen. Gud sendte Jesus som døde for våre synde, redda oss fra fra mørket og brakte oss inn i lyset då han overvant døden.

Jesus veien, sannheten og livet. Han e vår framtid, han e større enn alt som e og alt som var. Og i Gud har vi frihet, identitet, fred, kjerlighet, håp, styrke og masse mær. Vi har et attraktivt budskap, vi har redningen, som e Jesus Kristus. Detta e ikkje nåke vi trenge å være flau øve.

Så på på skulen, studie og jobb. Ikke tenk for masse på andres tanker, dine tanker, men tenk på ka gud vil. Livet på jorden e ikkje langt, så la oss ikkje bruka da opp på å vær flau.

Greit, i et gudfryktig liv vil vi være annerledes, og det vil komme situasjoner der du med god grunn kan kjenne deg flau. Men selv om følelsen komme trenge vi ikkje å la den styra oss. Vi kan kasta vekk skammen, kasta vekk flauheten, dansa som David og fokusera på Gud. Vi kan vær stolt øve han som døde for syndene og sto opp igjen til seier. Jesus e me oss og vi har ingenting å frykte.

Vi kan løfta stemmene våre og frimodig prata ut.

– Ja du sjønne eg e kristen, e ikkje du?

– Nei eg banne ikkje fordi eg trur på Gud, men du ka e greio, koffår banne du så masse?

– Eg drikke meg ikkje full og ja eg vente med sex til ekteskapet, og hvis du ska forstå detta så må du gi meg litt tid til å forklare.

Detta e nåken svar vi kan bruka når vi komme opp i daglige situasjona. Og eg trur du vil bli overaska øve kossen mange reagere når du møte situasjonane stolt øve Gud.

Eg trur vi trenge å gi slipp på stoltheten, populariteten, menneskefrykten og ikkje å la oss dømme av andre mennesker. Det er gud vi lever for, beveger oss i og da e han som e viktigast i detta livet. Og derffor kan vi løfte hodet- og prate frimodig om truo vår, fordi gud e med oss. La oss vær stolt øve vår Gud. La oss ikkje skamme oss øve budskapet vårt, men la oss se Norge bli forandret gjennom en fryktløs generasjon som lar seg styre av Guds ord – fremforbi ALT ANNA.

La oss ta et oppgjør med flauheten og ta imot Davids ord om å løfta hodene våre og lovprise Gud til enhver tid. Guds kraft er i oss og Den hellige ånd vil leda oss. Så det er ingen grunn til bekymring. Idag e en ny dag og Gud har ferdiglagte gjerninga for oss som ingen flauhet ska stoppe. Og vi har ingen tid å mista.

Eg fortelte i starten at eg gjømte meg i flauhet på vei heim fra kirka.

Idag studere eg og får regelmessige samtaler med folk om Jesus. Og svært mange av disse samtalene starter ved at nåkn spør: «ka har du gjort i helgo, Kristoffer?» Då kan eg løfte hode, og med stor frimodighet sei: «Eg har vert i menigheten.»