Det Bibelen lærer oss om tro, er at det er noe annet enn personlige meninger, synspunkter og betraktninger. Bibelsk tro er å ta stilling til det som forkynnes i Guds ord.
Alle mennesker tror på noe, men Bibelen peker på en tro som ikke bare er meninger eller følelser – en tillit til Gud som bærer gjennom livets prøvelser. Troen er en gave som kommer av å høre hans ord og satse på at han holder det han har lovt. Hvordan ser det ut å bygge livet sitt på en slik tro?
Dette er tredje episode i serien vår om Grunnvollen.
Grunnvollen er et begrep vi blant annet møter i Hebreerbrevet kapittel 6. Der beskrives det å “legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med undervisning om renselsesbad (eller dåper) og håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og om evig dom.” Denne serien utbroderer hva Bibelen underviser om disse elementene i grunnvollen.
Du finner de andre episodene her:
Tro på Gud
Det neste elementet i serien om grunnvollen handler om tro på Gud.
Tro henger naturlig sammen med omvendelse fra døde gjerninger, som vi så på i forrige episode. Omvendelse handler om at vi vender oss bort fra å gjøre bare som vi selv vil, mens tro handler om hvilket liv vi går inn i.
Tro er helt grunnleggende i vårt forhold til Gud. Tro er måten Gud ønsker at vi skal forholde oss til Han på. Det å være en kristen er å være “en troende”. Helt fra pinsedag, hvor den første menigheten ble dannet, ble etterfølgerne av Jesus omtalt som troende. Det er umulig å kjenne Gud uten tro, for “den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham” (Hebr 11,6).
Også i vår tid er dette med tro og religiøsitet noe som det er stor interesse for rundt omkring i samfunnet.
Selv 200 år etter at han levde, er vitnesbyrdet om Hans Nielsen Hauges tro noe som opptar norske ledelses- og organisasjonsforskere. Hans tro utfordret presters og embetsmenns makt og posisjon. Hans tro førte folk ut fra fattigdom og umoral og over til et liv hvor flittighet, arbeidsmoral og nyskapning preget lokalsamfunn rundt omkring i hele Norge.
Han er bare én av mange kjente kristne personer som har hatt et sterkt vitnesbyrd for sin tro.
Så dette er et tema vi bør ha stor interesse av å vite mer om. Hva innebærer det å leve et liv i tro, og hva er forskjellen mellom å være troende og det å være religiøs?
Alle tror på noe
Alle mennesker tror på noe. Det er rett og slett umulig å leve som et menneske uten å lete etter sammenhenger og mening i tilværelsen. Også de som kaller seg ateister eller agnostikere lager seg påstander eller forklaringer på hvordan livet og verden henger sammen.
Alle mennesker har rett til å ha sitt eget syn på livet, eller sitt personlige livssyn, eller sin egen sannhet. Dette gjør også en del kristne, da gjerne ved at man sier at man er “kristen på sin egen måte”. Men det betyr ikke at alle livssyn er like gode, eller at alle former for kristen tro er like gode. Det beste må jo være å lete etter det livssynet som stemmer best med virkeligheten.
Det Bibelen lærer oss om tro, er at det er noe annet enn personlige meninger, synspunkter og betraktninger. Bibelsk tro er å ta stilling til det som forkynnes i Guds ord.
Troen kommer av Guds ord
I Romerbrevet 10,17 sier Paulus:
Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.
Troen kommer altså av å høre Guds ord.
Tro er dermed ikke noe vi produserer av oss selv, det er en Guds gave gitt til oss ved Guds nåde. Det er ikke vår egen tro, men det er Gud sin type tro, den troen som har sitt opphav hos Gud. Det gode er at Bibelen sier oss noe om hvordan denne gaven kommer til oss: Det er ved å høre Guds ord.
Det eneste vi kan gjøre noe med, er å åpne våre hjerter for budskapet. Det kan vi for eksempel gjøre ved å lese eller lytte til Bibelen, lytte til kristen forkynnelse eller samtale med hverandre om Guds ord.
Livet kan også gi oss mange forskjellige erfaringer, hendelser og historier som kan være med på å forsterke troen Gud gir oss. Men grunnleggende sett springer troen ut av Guds ord.
Troen kommer av håpet
Hva er så tro?
I Hebreerbrevet kapittel 11, vers 1, kommer forfatteren av brevet med en definisjon av tro. Der står det:
Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.
En annen oversettelse av verset (BGO) beskriver troen som full tillit om det en håper på, overbevisning om det en ikke ser.
Tro er at Den hellige ånd skaper en så stor overbevisning i hjertet vårt om det håpet Gud har gitt oss, at vi innretter livene våre etter Ordet, og stoler helt og fullt på Gud.
Håpet om evig frelse; håpet om at Jesus skal komme tilbake; håpet om at vi skal bli ikledd Kristi herlighet. Dette, og mer til, beskriver de forhåpningene Gud har gitt oss om framtida. Og som Johannes omtaler dette i første Johannesbrev: «[D]en som har dette håpet til Ham, renser seg selv […]” (BGO).
Tro er å være så sikker på det Gud har lovt, at selv om vi ikke ser det, satser vi hele livet vårt på at Gud gjør det Han har lovt.
Abrahams tro
Som det står i Hebreerbrevet, så er altså tro overbevisning om det en ikke ser. Tro er å leve ut fra det som ennå ikke har blitt synlig. Også i Andre Korinterbrev, kapittel 5, vers 7, står det at vi vandrer i tro, uten å se. Et eksempel på en person som hadde en sånn tro, var Abraham.
Abraham er far for alle troende. Hans måte å stole på Gud dannet et eksempel for alle vi som følger i hans fotspor.
Abrahams navn var opprinnelig Abram. Da han var 75 år gammel, talte Gud til ham om at Gud ville gjøre ham til et stort folk. Abram responderte med å tro på Gud og dra vekk fra sine trygge omgivelser til et ukjent sted som han regnet med at Gud ville vise ham senere. Senere understreket Gud at det ikke var snakk om at slaven Elieser skulle arve hans hus, men at Gud ville gi ham en sønn.
Etter hvert ble både Sarai og Abram utålmodige. Så elleve år etter at Gud talte første gang, gjorde Abram slavekvinnen Hagar gravid med en sønn som de kalte Ismael.
Men det var ikke en sønn med Hagar Gud hadde lovt å gi Abram, men en sønn gjennom Sarai.
Så når Gud igjen viste seg for Abram da han var 99 år gammel, 24 år etter løftet om et stort folk, kom Gud og sa at Abram skulle skifte navn. I møte med omverdenen skulle han heretter kalle seg Abraham, som betyr far til stor mengde.
Uten ett eneste barn med sin kone skulle altså Abraham kalle seg far til mange.
Selv om han reagerte med noen innvendinger til å begynne med, tok Abraham det nye navnet til seg, og ett år senere var løftessønnen Isak født.
Abraham var altså en som levde ut fra noe som ennå ikke var blitt synlig for omverdenen, men som kun var et løfte fra Gud i himmelen, og som var på vei til å bli virkeliggjort på jorden.
Mot alle odds ble altså Isak født med foreldre langt forbi overgangsalderen, og troens forventninger ble innfridd.
Noahs tro
Noah er et annet eksempel. Han bygde en båt langt innpå land i påvente av en kommende dom ingen andre i omverdenen trodde skulle skje. I ettertid ser vi jo selvfølgelig at Noah fikk rett i sin tro, men bare forestill deg hvordan det var for Noah å gå i gang med å bygge en kjempestor båt langt inne på land. En båt som umulig kunne sjøsettes uten at det kom en gigantflom og fikk båten til å flyte.
Han hadde nok både velmenende venner som prøvde å få han på bedre tanker, og sarkastiske kompiser som harselerte med at han måtte være gal. At Noahs båtbyggerprosjekt var snakkisen på bygda, er lett å se for seg.
Men Noah brydde seg ingenting om andres meninger, og han la ikke ned prosjektet. Noah var fullt overbevist om at Gud hadde fortalt ham hva han skulle gjøre for å unnslippe den kommende dommen.
Hans tro ble en dom over verden som skilte de rettferdige fra de urettferdige.
Tro er å være lydig mot Gud
Tro er altså å bygge livet sitt på de forhåpningene Gud har gitt oss i ordet sitt. Med andre ord: tro er å være lydig mot Herren Jesus.
Paulus bruker begrepet lydighet i troen i Romerbrevet kapittel 1 vers 5, og det her beskriver også en viktig side ved det å være troende. Tro er altså ikke en hvilken som helst overbevisning. Den troen som kommer fra Gud, er altså ikke oppfatninger vi konstruerer på egen hånd. Guds type tro, den troen ånden skaper i oss, er en tro som viser seg i lydighet mot Jesus Kristus, vår Herre.
I Bergprekenen forteller Jesus en lignelse som illustrerer dette poenget. Fra Lukasevangeliet kapittel 6, og vers 46 til 49 kan vi lese følgende:
Hvorfor kaller dere meg ‘Herre, Herre!’ og gjør ikke det jeg sier? Den som kommer til meg og hører mine ord og gjør det de sier, jeg skal vise dere hvem han ligner. Han ligner et menneske som skulle bygge et hus, og som gravde dypt og la grunnmuren på fjell. Da flommen kom, brøt elven mot huset, men kunne ikke rokke det, for det var godt bygd.
Men den som hører og ikke gjør etter det, ligner et menneske som bygde huset på bakken, uten grunnmur. Da elven brøt mot huset, falt det sammen med en gang og ble fullstendig ødelagt.
Hele forskjellen ligger altså i om vi hører Jesu ord og gjør etter dem. Med andre ord, tro på Jesus Kristus viser seg altså i om vi gjør etter det Han sier.
Tro i møte med kulturen vår
Her får vi ingenting gratis fra den vestlige kulturen vi lever i. Kulturen som omgir oss, legger ikke til rette for at vi skal leve i troens lydighet. Intellektualisering, det at alt skal forstås og analyseres, er et kjennetegn på vestlig kultur.
Isolert sett er det jo mange fordeler med å forstå og analysere ulike fenomener, slik at man kan få økt kunnskap om noe og gjøre ting bedre. Men dersom vårt forhold til Gud avhenger av at vi skal forstå hvorfor ting skjer, hvorfor Gud ber oss om å gjøre det og det, begrenser det vår evne til å leve i tro.
Ikke alt i livet er forståelig. I møte med menneskelig lidelse og motgang kan det være vanskelig å forstå hvorfor ting skjer: Mennesker som dør i ung alder; Fattigdom og urett vi kan se i andre land enn Norge; Skuffelser og bitterhet over episoder i livet man ikke kommer seg videre fra; Mennesker som ikke blir helbredet, på tross av at vi har bedt for dem over lengre tid.
Dette er bare noen eksempler på uforståelige hendelser som kan møte oss i livet, og det er nettopp i møte med det uforståelige at det vil vise seg hva vår tro er bygd av.
Bibelen forteller oss at det åpenbarte hører oss til, mens det skjulte hører Herren til (5 Mos 29,29). Og alt vi trenger for å stole på Herren gjennom alle livets faser og hendelser, har vi fått gjennom Guds ord. Denne forståelsen må også bygges inn i vår tro til Gud for at troen skal bli robust og tåle livets prøvelser. Intellektualisering er altså et trekk ved kulturen vår som ikke er fullt forenlig med det å leve i tro.
Det er også et annet trekk ved vår vestlige kultur som ikke gir oss noe gratis i troslivet vårt som er verdt å trekke frem: De generasjonene som vokser opp i Vesten i dag kan karakteriseres som “the instant generations”, eller på norsk “de utålmodige generasjonene”. Altså mennesker med et stort behov for umiddelbarhet.
Det jeg kjøper, vil jeg ha umiddelbart. Folk er ikke lenger vant til lang ventetid når de skaffer seg nye produkter i vårt forbrukermarked. Alle former for ventelister og helsekøer skaper stor misnøye hos de fleste av oss i Norge i dag.
I kristen sammenheng kan den noe karikerte bønnen illustrere dette poenget: “Gud, gi meg tålmodighet, og gi meg deg nå!”.
Men dersom vi ønsker å vokse inn i et modent forhold til Herren, må vi legge av denne mentaliteten når vi vender om. Å forholde seg til Jesus er ikke som å være kunde av en hvilken som helst nettbutikk. Tvert imot lærer vi å kjenne Jesus som Herre når vi møter ham.
Han setter premissene for vår relasjon, han definerer rammene, og alt hviler på hans nåde. Vi er fullstendig prisgitt det han bestemmer seg for, hans vilje kan vi kjenne gjennom Ordet.
Tro og tålmodighet
Når vi leser i Bibelen om tro, ser vi at tro ofte er tett forbundet med utholdenhet. Tro er noe som krever tålmodighet av oss. I Hebreerbrevet kapittel 6 og vers 12 står det at vi må ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet.
Vi nevnte tidligere Abraham som et eksempel på det å leve i tro.
Abraham måtte vente i 25 år før løftet om Isak ble oppfylt; Moses måtte bo 40 år hos sin svigerfar før han kunne stå fram som leder for israelsfolket; Josef måtte gå omveien om bortføring, fengsel og slaveri før Gud etter hvert oppfylte drømmen han fikk som ung mann.
Gikk det her for tregt fordi Gud hadde problemer med å svare så raskt som vi forventer? Skjedde dette slik fordi Gud må tenke seg om og finne den beste løsningen?
Nei, sånn er det selvfølgelig ikke.
Et avsnitt i første Peters brev kapittel 1 setter oss på sporet av hva det her egentlig handler om. I vers seks og sju ser vi at troen vår blir prøvet i mange slags prøvelser. Denne troen, som er mye mer verd enn gull, må også prøves for at den kan bli til pris og ære for oss når Jesus kommer tilbake.
Gjennom et langt liv vil troen vår få prøvd seg på mange ulike situasjoner. Både medgang og motgang vil komme i ulike porsjoner til ulike tider for alle sammen. Alt det som skjer med oss, kan utfordre tilliten vår til Gud.
Velger jeg å stole på Gud selv om jeg opplever og erfarer dette? Det som skjer med meg, fører det til at jeg stoler mer på Gud enn tidligere? Og ikke minst, dersom oppfyllelsen av alt det jeg har satset livet mitt på drøyer, gjør det at jeg ikke stoler på Gud lenger?
Åpenbaringen av Gud som Far hjelper oss til å hvile i Gud, selv om omstendighetene gir oss motstridende inntrykk. Gud har lovet å være trofast. Gud har lovet at ikke troen vår skal bli prøvet over evne, men at vi vil tåle utgangen på det vi gjennomlever (1 Kor 10,13).
Det er derfor verdt å merke seg at tro kan kreve langsiktighet og tålmodighet av oss. Derfor kan vi flere steder i Det nye testamentet finne uttrykket å holde fast ved. I Apostlenes gjerninger kapittel 11, vers 23, oppfordrer Barnabas alle til å holde fast ved Herren. I Hebreerbrevet blir vi oppfordret til å holde fast ved frimodigheten og håpet, holde fast ved bekjennelsen, og å holde fast på det vi har blitt lært.
Når oppfordringen er såpass tydelig på at vi må holde fast på det vi har blitt overgitt, er det fordi vi må regne med at vår overbevisning og tillit til Gud vil kunne bli utfordret på ulike måter gjennom livet. Så fremfor å bli kastet hit og dit av følelser, innfall, andres meninger, avisoverskrifter osv., oppfordrer Guds ord oss til å holde fast ved noe mer håndfast og solid enn alt annet: Guds ord.
Troen skaper vekst
Å stole på Gud baner vei for at Guds rike kommer. De bønnesvarene, helbredelsene, erfaringene av nåde, frihet og fred – ja, alle de synlige fruktene av at Guds rike har kommet nær, har alltid sitt utgangspunkt i det usynlige.
I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige. (Hebr 11,3)
Tro handler ikke om å mane frem en viss stemning eller massesuggesjon. Tro tar alltid utgangspunkt i det ordet som går ut fra Guds munn. Det er ikke sånn at de miraklene som Jesus gjorde i evangeliene sto og falt på hvor sterk tro disiplene hadde. Det handlet alltid om det ordet som hadde gått ut fra Jesu munn. Det er det ordet som skaper forandring (Mark 11,16-24).
Troen høres
Et siste kjennetegn på tro er at tro snakker. Tro er ikke taus, men den gir lyd fra seg.
I Andre Korinterbrev kapittel 4, vers 13 står det:
Vi har den samme troens Ånd som det står skrevet om: Jeg trodde, derfor talte jeg. Også vi tror, og derfor taler vi.
Vår tro får oss altså til å snakke, til å sette navn på det vi har tro for.
Et annet sted hvor koblingen mellom tro og bekjennelse finner sted, er i Romerbrevet kapittel 10, vers 9, hvor det står:
For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.
Når vi som etterfølgere av Jesus blir kjent med ham og får del i den grunnleggende læren om ham, ser vi hvor viktig det er å lære seg å bruke munnen på rett måte. Paulus underviser oss i Efeserbrevet kapittel 4 om hvilke praktiske konsekvenser det har for oss å bli nye mennesker i Kristus Jesus. Og mange av disse tingene han velger å trekke fram, handler om hvordan vi snakker:
Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre, sier Paulus i vers 25.
La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, sier han videre i vers 29.
I likhet med andre ting vi har vært igjennom tidligere i undervisningen, hjelper heller ikke vår kulturelle bakgrunn oss nevneverdig til å snakke på en trosstyrkende måte.
I altfor mange samliv er klimaet mellom ektefellene preget av taushet eller stikkende bemerkninger. I mange miljøer er ironi eller mobbing drepende for selvbildet til dem som rammes. Og for mange fotballsupportere i motgang er det mye lettere å klage over alt som ikke fungerer, enn å rose det som faktisk har blitt bedre de siste årene.
Utfordringen for oss som er kristne, er når vi tar med alle disse uvanene inn i vårt liv, sånn at menigheten preges av den samme negative måten å snakke sammen på.
Men siden Bibelen lærer oss at tro er noe som får oss til å snakke, vil det å gjøre alvor av det, skape en helt annen form for liv, dynamikk og glede mellom oss. Som kristne trenger vi å ta et oppgjør med taushetskulturen vi kan ha i vår kulturelle bagasje, og lære oss å bruke stemmen vår til å takke Gud, eller be til Gud høyt.
En oversettelse av Romerbrevet kapittel 4, vers 20, sier at Abraham ble styrket i troen idet han ga Gud ære. Velger vi å takke Gud med vår munn, styrker vi samtidig vår tro, og gir næring til ånden som bor i oss.
Videre gjør vi lurt i å lese Bibelen høyt, enten når vi er alene, eller når vi leser Bibelen sammen med andre, både siden troen kommer av det man hører, men også fordi vi gjør lurt i å bruke vår munn til å si Guds ord til oss selv. Vi bør lære oss å gi respons til Guds ord når vi hører det.
Fremfor å velge å være taus, som kanskje er mest nærliggende for oss trauste nordmenn, bør vi heller la vår tro til det ordet vi hører, uttrykkes gjennom en respons.
Hvordan man gir respons kan variere. Det viktigste er at man ikke er passiv og styres av dagshumør og egne tanker i stedet for å gjøre som Ordet sier. “Jeg trodde, derfor talte jeg”!
Tro er helt grunnleggende for oss som kristne i måten vi forholder oss til Gud på. Gud ønsker at vi skal vokse inn i et tett og nært forhold til Han gjennom Ordet sitt. At vi skal få dype røtter i Han og at vi skal kunne holde fast ved Han gjennom alt som møter oss av motgang og medgang i livet.
TIL REFLEKSJON (ALENE eller i GRUPPER)
- Husker du øyeblikket du opplevde å få tro, eller venter du enda på å oppleve det?
- Hvilke ting i livet har du lett for å stole på mer enn Gud?
- Hva kan man lære av eksempler som Abraham eller andre troshelter i Bibelen, og hvordan kan man overføre det til eget liv?
