Gud over det ufattelige | Med Håvard Kjøllesdal

Av og til kan vi kristne gi forenklete svar på kompliserte spørsmål. Men dårlig teologi begynner der Bibelen er taus. I stedet trenger vi å la våre ubesvarte spørsmål og ærlige hjertesukk vendes til Gud.

Lytt til det Håvard Kjøllesdal deler om dette i Bibelkvarteret.

Visdommen kapitulerer

En sak har alltid flere sider. Av og til kan kristne tendere til å gi enkle, ensidige svar på kompliserte spørsmål. Når katastrofer skjer, dukker det nesten alltid opp en pastor eller kristenkjendis som forteller avisene at det som skjedde var Guds straffedom. Når kristne rammes av ulykker spør de seg ofte; hva galt har jeg gjort siden dette har skjedd med meg? Det kan føles enklere å forholde seg til en verden i sorthvitt enn i farger.

Bibelsk virkelighet er sammensatt.

Men å forenkle virkeligheten er ikke bibelsk. Bibelen er ikke karikerte fortellinger med enkle forklaringsmodeller. Bibelsk virkelighet er sammensatt og den som leser Bibelen føres inn i en verden med mange paradokser. Helt uten unnskyldning presenteres vi for motsetninger og tilsynelatende uforenelige perspektiver som ikke blir fullt ut forklart for oss. Det er som om Gud ønsker å bringe oss ut over grensene for vår menneskelige forstand. Ut av den vanntette logikken, ut av den perfekte argumentasjonen. Filosofien, teologien og naturvitenskapen er nyttig og gir mange svar. Men i møte med de største spørsmålene i livet kommer mennesket til kort. Men Gud er alltid tilstrekkelig.

Selv den viktigste fortellingen i Bibelen, nemlig evangeliet om Jesu død og oppstandelse, er full av slike paradokser. Jesus sier at Gud elsket verden så høyt at han gav sin egen sønn for verden (Joh 3,16). Evangelisten Lukas forteller oss at Satan for inn i Judas slik at han forrådte Jesus og overgav han til de som ønsket ham død (Luk 22,3). Peter anklager de jødiske lederne og israels folk, for å være skyldige i Jesu korsfestelse (Apg 4,10), mens evangelistene gjør det klart at det var romermakten representert ved Pilatus og de romerske soldatene som var de ansvarlige for korsfestelsen (Joh 19,16-23).

Les også: Omfavn paradoksene i Bibelen (Terje Dahle)

På tross av dette sier Jesus selv at det ikke var i noens makt å ta hans liv, men at han gav det frivillig på oppdrag fra sin himmelske Far (Joh 10,18). Hvem stod bak korsfestelsen? Var det Satan eller Gud? Var det jødene eller romerne? Eller kanskje er den skyldige egentlig Judas Iskariot?

Bibelens beretning om Jesu korsfestelse lærer oss å favne tilsynelatende motsetninger i tro til Gud. Paulus skriver at evangeliet ikke er mulig å gripe med den menneskelige fornuft. Det kreves tro for å forstå det (1 Kor 1,18-25). Hvis du bare legger vekt på ett av perspektivene får du et unyansert syn på det som skjedde. Hvis vi bare legger vekten på at Satan er grunnen til korsfestelsen, da er korsfestelsen et nederlag for Guds rike. Da har kongen møtt sin overmann. Men Paulus forteller oss det motsatte, nemlig at Jesus triumferte over djevelens hær på korset (Kol 2,15).

Å bare legge vekten på at korsfestelsen var villet og planlagt av Gud, gjør at vi mister et av Bibelens hovedpoeng av syne, nemlig at det er syndige mennesker som er årsaken til at Jesus gav sitt liv på korset. Men å si at det er både mennesker, Satan og Gud som står bak korsfestelsen sprenger rammene for all logikk. Og her er noe av kjernen i Guds plan: han bringer mennesker ut av isolasjon bak murer av menneskelig kunnskap og visdom og inn i et nært fellesskap med seg selv, ved troen på evangeliets dårskap.

Livet sett nedenfra

Bibelen har en hel bok som er viet til å se på livet fra et rent menneskelig perspektiv. I Forkynneren tar kong Salomo oss med på en ærlig rundtur i de uforståelige tingene i livet på jorden. Han observerer og beskriver den ene meningsløse situasjonen etter den andre.

Et robust livssyn må tåle det uforklarlige.

Det slående i boken er hvor lite han prøver å forklare det uforståelige. Det er som om vi leser beretningen til en som er kommet til enden av seg selv. Styrke, makt, rikdom og visdom har ikke hatt kraft til å løse livets paradokser. Den rike kongen dør og begraves, akkurat som den fattige slaven. Den rettferdige rammes av ulykke og den urettferdige går fri. Samme hvordan han ser på livet er det ting han ikke er i stand til å forstå. I kapittel 8, konkluderer han:

Jeg så at mennesket
ikke kan fatte det Gud lar skje,
alt det som hender under solen.
Hvor mye han enn strever og gransker,
finner han ikke ut av det.
Selv om den vise sier at han forstår,
fatter han det ikke.
(Fork 8,17)

Slutninger og kortslutninger

Dårlig teologi begynner der Bibelen er taus. Det robuste livssynet er ikke logisk perfekt. I møte med det uforståelige kan selv de beste forklaringene være villedende. Når mennesker trekker slutninger om ting Gud ikke har sagt noe om, ender vi ofte opp med et verdensbilde som kortslutter. La oss se på noen eksempler.

Det mekaniske verdensbildet hevder at alt som skjer har en årsak og en virkning. Du kan høre folk si ting som: hvis Gud har all makt, og onde ting skjer, kan ikke Gud være god. Eller: Hvis Gud er god og djevelen står bak ondskapen i verden, da kan ikke Gud være allmektig. Kristne som forsøker å forstå livet som en logisk rekke av hendelser med årsak og virkning blir frustrerte. Regnestykket går ikke opp, og når omstendighetene er vanskelige ender de opp med å distansere seg fra Gud.

Lytt til Bibelkvarteret: Hvem er Gud? (Arne Olav Røe)

Andre mennesker velger bare å resignere i møte med det meningsløse. De sier: det som skjer det skjer. Det fins ingen forklaring. Når det tragiske skjer er det bare et bevis på at historien er en rekke meningsløse hendelser, og hvis Gud fins, er han en uberegnelig og lunefull gud. Å forstå livet på denne måten er å miste sitt hjerte. Vi er skapt til å juble over Guds godhet og å møte ondskap og urett med oppriktig sorg og engasjement (Heb 1,9).

Andre igjen tolker livets omstendigheter som tegn fra Gud, eller skjebnen. De tenkter: “Om jeg er på Guds vei eller ikke, måles i ytre suksess eller fiasko. Hvis jeg blir rammet av ulykke og sykdom har jeg gjort noe galt, det er Gud som straffer. Hvis jeg blir tilbudt en bedre jobb i en annen by, er det et tegn fra Gud om å flytte. Hvis jeg mister jobben der jeg bor, er det et tegn fra Gud på at jeg bor på feil plass.” Kristne som forstår verden på denne måten lever et jo-jo-kristenliv hvor relasjonen til Gud hele tiden endres med skiftende omstendigheter. Før eller siden går de seg skikkelig fast når livets omstendigheter går imot dem og Gud tolkes som fraværende i deres eget liv.

Videre så jeg under solen:
Det er ikke de raske som vinner løpet,
ikke de tapre som seirer i krig,
ikke de vise som får brød,
ikke de forstandige som blir rike,
ikke de dyktige som finner velvilje,
for tiden og uhellet rammer dem alle.
(Fork 9,11)

Et robust livssyn må tåle det uforklarlige, uten å resignere, bli kynisk eller svermerisk.

Et gudfryktig livssyn

I boken om profeten Habakkuk har Gud gitt oss et glimrende eksempel på et robust livssyn, et gudfryktig livssyn. Profeten lever i en tid som er preget av vold og ødeleggelser. Han beskriver hvordan det moralske forfallet har gjort at hele samfunnet har forvitret, og til og med rettssystemet er ute av funksjon (Hab 1,3-4). I møte med disse omstendighetene klager og roper han til Gud for å få svar. Å klage sin nød til Gud er ikke å anklage Gud for nøden. Å utøse hjertet sitt til Gud om det som er vondt og meningsløst er en del av en nær relasjon til Gud. Det er en del av troens språk.

Åpenbaringen av hvem Gud er møter vi i Ordet.

I første kapittel i Habakkuk leser vi hele klagen og nøden som profeten bærer fram for Gud. Når profeten er ferdig med å utøse hjertet sitt, ser vi et annet element i den gudfryktige måten å møte livet på:

Nå vil jeg stå på vakt,
stille meg på muren og speide
for å se hva han vil si til meg,
hvilket svar jeg får på min anklage.
(Hab 2,1)

I stedet for å forsøke å forklare det som skjer, vender han seg til Gud med et spørsmål. I stedet for å trekke konklusjoner på de tingene han ikke forstår, er han stille og venter på svar fra Gud.

En gudfryktig livssyn er å la hjertet falle til ro fremfor Gud i møte med de spørsmålene vi ikke finner svar på. Da vil vi erfare at Gud åpenbarer de tingene han vil åpenbare, og holder skjult de tingene han velger å holde skjult. Relasjonen til Gud er mer grunnleggende i livet enn det å forstå alle ting. Når vi har et gudfryktig livssyn underordner vi tankene våre under Guds styre. Vi takker Gud for det vi kan forstå, og bærer det vi ikke forstår frem for Gud i bønn, uten å forsøke å forklare det uforklarlige.

Les også: Er Gud den same gjennom heile Bibelen? (Thorbjørn Stokka)

Habakkuk ble ikke stående uten svar, men Gud svarte han med bud om at han skal straffe all urett, utrydde ondskapen og fylle jorden med kunnskapen om sin herlighet! (Hab 2,2-20)

Bibelens budskap er ikke å skjønnmale virkeligheten.

I begynnelsen av kapittel tre begynner profeten å beskrive hvem Gud er. Han setter navn på Guds herlighet, storhet og frelsende makt. Bibelen viser oss at den mest grunnleggende sannheten om livet er sannheten om hvem Gud er. Jesus sier at han er veien, sannheten og livet (Joh 14,6). Forståelsen vår av hvem Gud er må ligge til grunn for hvordan vi forstår alt annet. Åpenbaringen av hvem Gud er møter vi i Ordet. I det levende Ordet, Jesus Kristus, og i det skrevne Ordet i Bibelen. Hvis vi bruker uforståelige hendelser for å forstå hvem Gud er, kommer vi garantert på avveie. Når Habakkuk snakker om hvem Gud er ser vi at han ikke forstår Gud i lys av omstendighetene, men at han kjenner Gud på tross av omstendighetene.

Herre, jeg hørte gjetord om deg,
jeg så, Herre, det du har gjort.
Gjenta det i vår tid,
gjør det kjent i vår tid!
Husk å vise barmhjertighet
selv om du er vred!

[…]
Hans herlighet dekker himmelen,
og lovsang til ham fyller jorden.

Lysglansen er som en soloppgang,
stråler går ut fra hans hånd.
(Hab 3,2-4a)

Et gudfryktig livssyn holder fast på hvem Gud har sagt han er gjennom alle livets skiftende omstendigheter.

I slutten av boken ser vi at Habakkuk er brakt til et nytt punkt av tro. Han fornekter ikke de sørgelige omstendighetene, men han har åpnet troens øyne og festet blikket på Gud. De tre siste versene i boken er et vitnesbyrd om en tro som bringer oss inn i fellesskapet med Gud, uansett hva som skjer oss i livet. Habakkuks gledessang er melodien i livet til den gudfryktige:

For fikentreet blomstrer ikke,
vinstokken bærer ikke frukt,
olivenhøsten slår feil,
åkeren gir ikke mat,
sauene er borte fra kveen,
fjøset er tomt for fe.

Men jeg vil fryde meg i Herren,
juble i Gud, min frelser.

Gud Herren er min styrke.
Han gir meg føtter som en hind
og lar meg ferdes på høydene.
(Hab 3,17-19)

Fra virkelighetsflukt til seier

Bibelens budskap er ikke å skjønnmale virkeligheten, eller å flykte fra livets tøffe realiteter. I møte med meningsløs urettferdighet, ondskap og ulykke gir Gud oss evangeliet om sitt rike. Det sitter et menneske på tronen. Han er Guds sønn. Han er kronet med herlighet og ære. I møte med urett, lidelse og ondskap kan vi leve med blikket festet på Jesus. Selv når vi møter ting vi ikke forstår, er melodien i Guds rike en seierssang. Gud seier skal bli synlig i mitt liv, og i ditt liv, og i hele den verden han har skapt.

Les også: Ubrukelig for Gud (Sunniva Ørnes)

For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden. For alt la han under hans føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham. Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.
(1 Kor 15,25-28)

(Teksten ble opprinnelig publisert i FOLK 4-2011)