Håndspåleggelse er et sentralt tema i kristen tro, og nevnes som en av steinene i grunnvollen. Jesu komme til jord kan sees på som en stor håndspåleggelse fra Gud på verden.
Alle de grunnene vi har til å legge hender på andre, er ekko av det Jesus gjorde de åra han levde som menneske. Håndspåleggelse kan defineres som det å legge hendene på noen med en spesiell åndelig hensikt. Denne teksten fokusere hovedsakelig på disse hensiktene.
1) Innlemmelse
I den aronittiske velsignelse i Fjerde Mosebok kapittel 6 står det “Herren løfte sitt ansikt mot deg”. Det å se på noen andre kommuniserer aksept. Det samme gjør håndspåleggelse. Når Ananias gikk for å møte den blinde Paulus som satt og ba var han skeptisk (Apg 9,10ff). Skepsisen kom nok ikke bare av at Ananias hadde en menneskelig frykt for denne mannen som hadde gjort det til sitt livs mål å utrydde de kristne, men også fordi han vet at i det øyeblikket han legger hender på fariseeren formidler han aksept og ønsker ham velkommen inn i Guds menighet. Han ville nok helst unngå å være den sauen som ønsket ulven velkommen inn i flokken. Heldigvis tok Ananias sjansen på at Gud har rett, og ga Paulus en inngang i Guds menighet.
Jeg blir minnet på at jeg ikke står aleine.
For meg personlig handler håndspåleggelse først og fremst om nettopp menighet. Jeg blir minnet på at jeg ikke står aleine i livets opp- og nedturer, men også at jeg er helt avhengig av disse andre menneskene som av og til irriterer meg. De viser perspektiver av Gud som jeg ikke klarer å vise aleine. Det trengs mange kristne for at nyansene og fargespekteret i Gud virkelig kan komme til sin rett.
2) Identifisering
I Tredje Mosebok 16 forekommer ordet syndebukk for første gang og har fra der bana seg vei inn i hverdagsspråket vårt. Syndebukken var en faktisk bukk som blei lagt hender på og fikk, gjennom denne håndspåleggelsen, israelsfolkets synder overført til seg selv. Så blei den sendt ut i ørkenen og døde der sammen med alle syndene.
Men det er mer i denne historien enn bare synder som bli overført til en bukk. De som la hender på bukken, identifiserte seg med den. Det betyr at de fikk del i det som skjedde med den. Når bukken døde, døde israelittene sammen med den fordi de hadde identifisert seg med den gjennom å legge hendene på den.
Nådegaver og åndsdåp ligger under håndspåleggelsens juletre.
Dette konseptet kan være vanskelig å forstå, men det gir straks mer mening når vi tar tak i den hendelsen som syndebukken var et symbol på: Jesu død. Da Jesus døde, døde vi med Ham, og da Han sto opp igjen, fulgte vi med på lasset: “Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham.” (Rom 6,8). Jesu håndspåleggelse på denne jorda, gjorde at vi kan identifisere oss med livet hans og døden hans og frimodig si at vi “døde bort fra synden” (Rom 6,2).
3) Formidling
Da det nærma seg tida for at Moses skulle dø, la han hendene på Josva og innsatte ham som etterfølgeren hans (4 Mos 27,23). Ikke bare overførte han autoritet, men Josva fikk også visdom gjennom denne handlinga (5 Mos 34,9). Håndspåleggelse blei også brukt da Paulus og Barnabas blei sendt ut fra Antiokia på sin første misjonsreise (Apg 13,2ff). Vi ser slik at håndspåleggelse blei brukt når folk fikk nye oppgaver, og sånn er det fortsatt. Menigheten kan være med og legge hender på folk som for eksempel flytter til nye steder eller blir innsatt som eldste eller diakoner.
Paulus skriver at Timoteus skal være forsiktig med å legge hender på folk (1 Tim 5,22). Dette har for eksempel å gjøre med det å innsette mennesker til bestemte åndelige oppgaver i menigheten. Når man legger hender på en som for eksempel skal bli eldste, sier man samtidig: “Jeg går god for denne personen. Jeg tror han kan gjøre en god jobb.” Dersom det seinere viser seg at personen ikke var denne tilliten verdig, slår dette tilbake på også den som la hendene på ham. Å be om helbredelse eller velsignelse med håndspåleggelse derimot, kan vi gjøre med stor frimodighet uten å være redde.
Også andre ting kan formidles. Helbredelse er kanskje det mest kjente. Mange kristne kjenner noen som har opplevd helbredelse gjennom at noen la hender på dem – om ikke vi har førstehånds erfaring fra det selv. Det nye testamentet er fylt til randen av eksempler på slik helbredelse, men la oss kort se på historien i Evangeliet etter Lukas 8,43-44. En kvinne som har hatt blødninger sniker seg innpå Jesus og berører kappen hans. Umiddelbart stopper blødningen. Jeg tar med dette eksempelet for å vise at håndspåleggelse kan ha mange former. En leksikolog ville nok rynka på nesa av at dette blei kalt for håndspåleggelse, men likevel blir kvinna helbreda.
Armen vår formidler Guds kraft.
Nådegaver og åndsdåp ligger også under håndspåleggelsens juletre. En interessant historie her finner vi i Apostlenes Gjerninger kapittel 8 der trollmannen Simon, selv om han har tatt imot Jesus, har noen mangler i sin forståelse av Guds rike. Han ser at Peter og Johannes legger henda på folk og gir dem Den hellige ånd. Han tilbyr dem penger for at han også kan få den autoriteten, og får et svar som ikke smaker ham. Denne historien er også med på å vise oss noen andre ting. Håndspåleggelse er ikke et magisk formular. Det er ikke sånn at bare man legger hender på en person på riktig måte og sier de riktige orda, så er Gud tvunget til å gripe inn. Nei, man må be i henhold til Guds vilje og det må gjøres i tro.
4) Et fysisk kontaktpunkt for troen
En annen definisjon på håndspåleggelse er at den er et fysisk kontaktpunkt for troen. Gud vet at vi mennesker har vanskelig for å forholde oss til ting som er for abstrakte, og jeg tror det er en av grunnene til at han har gitt oss nettopp håndspåleggelsen som en konkret hjelp til å dra Guds usynlige virkelighet inn i den synlige. Kristendommen har en lang historie i å stå i opposisjon mot den dualismen som trekker et skarpt skille mellom kropp og sinn, det fysiske og det åndelige. Gjennom håndspåleggelse viser Gud oss at han er Gud for begge deler, og at han dreiv med cross-over lenge før det blei hipt.
Jeg tror vi kristne legger altfor lite henda på hverandre. Jeg vil som avslutning oppfordre deg til både å be om forbønn når du trenger det, men også tilby deg å be for andre når du ser at de har behov, eller du bare har lyst til å velsigne dem. Når vi legger henda på andre, bli armen vår en nettverkskabel som er kobla direkte i Guds router. Armen vår formidler Guds kraft og kjærlighet til et menneske som trenger det. Og om du ikke synes det skjer noe, så ikke bry deg om det. Du har vært lydig mot Gud og gjort din del. Nå er det opp til Ham.
