Håp er noe annet en optimisme
Det brenner i Gaza. Situasjonen virker fastlåst i Ukraina. Nyhetsbildet flommer over av dystre tegn i tiden. Finnes det i hele tatt tegn til optimisme?
Konflikten mellom Israel og Gaza pisker opp stemningen også her til lands. Vi møter sterke ytringer på begge sider – enten det sympatiseres med israelere eller palestinere.
De forferdelige rapportene fra krigen skaper fortvilelse og pessimisme hos mange. For uansett hva som skjer med Hamas til slutt, øker terrorismen og krigshandlingene forbitrelsen og hevnlysten på begge sider. For moderate og forsonlige krefter er det få tegn til optimisme.
Hørt Sennep-podden? #80 Hva er mannens hensikt? – Mannsrollen – Med Einar Helgaas (Siri Schnell Juvik)
Som kristne trenger vi derfor å børste støvet av det mest fundamentale av alt i vår tro: Det kristne håpet. Der finner vi lyspunktet som ikke svekkes av mørket i verden.
I ruiner etter Andre verdenskrig
La meg begynne med å fortelle om Jürgen Moltmann – en av 1900-tallets mest innflytelsesrike teologer.
Moltmann vokste opp i et sekulært hjem i mellomkrigstidens Tyskland. Som de fleste unge tyske menn ble han kalt ut som soldat i andre verdenskrig. Han overlevde de alliertes bombing av Tyskland, og ble tatt som krigsfange. Han satt tre år i en fangeleir 27 i Norton i den nordlige delen av England.
Hvordan kunne de leve videre med det de hadde gjort?
Moltmann var sterkt preget av hjemlandets forferdelige krigsforbrytelser, og av mangelen på framtidsutsikter. Tyskland lå ikke bare i ruiner fysisk sett, men også moralsk. Hvordan kunne de leve videre med det de hadde gjort?
«Vi hadde unnsluppet, men vi hadde mistet alt håp. Men i mørket fikk jeg se Guds lysende ansikt. Jesus fant meg,» har Moltmann fortalt i et intervju. Dette skjedde etter at krigsfangene fikk utdelt et nytestamente og Salmenes bok (av skandinaviske teologer som holdt bibeltimer for krigsfangene).
«Og så leste jeg i Markusevangeliet at det var Jesu dødsrop. Da følte jeg at jeg har en bror som forstår meg midt i min forlatthet. Det var Jesu forlatthet som frelste meg,» sa han.
Les også: Å være et tempel for Den hellige ånd (Sara Elisabeth Bjerkaas)
Møtet med evangeliet ble et vendepunkt i Moltmanns liv. Den inspirerte han til teologistudier, og i 1964 ga han ut Håpets teologi, en av de mest betydningsfulle teologiske verkene i nyere tid.
Håpets teologi
Hva er så essensen i det kristne håpet?
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere, dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen. Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende. (1 Pet 1,3-5)
Det kristne håpet er ikke avhengig av tegn til optimisme i det politiske verdensbildet. Håp er noe annet enn optimisme.
Vårt håp bygger på løftene fra Gud, som vi kan holde fast ved på tross av hva vi ser rundt oss. Optimisme er derimot av mer flyktig og kortsiktig karakter, siden det bygger på hvordan vi oppfatter det politiske verdensbildet.
Vårt håp bygger på løftene fra Gud, som vi kan holde fast ved på tross av hva vi ser rundt oss.
Den lidelsen og uretten vi nå ser i nyhetsbildet, ødelegger derfor den kortsiktige optimismen hos de fleste av oss. Men det kristne håpet står like stødig i møte med lidelse og urett. Slik det har gjort for alle generasjoner kristne før oss.
Årsaken til det er følgende: Vårt håp springer ene og alene ut fra Kristi død og oppstandelse. Korset og den tomme graven endrer premissene for alt.
Sviket, mishandlingen og all uretten Jesus ble utsatt for, kan mange mennesker rundt omkring i verden assosiere seg med, uavhengig av hvilken religiøs bakgrunn de har. Det skjer med dem, og det skjedde med Jesus. Han forstår dem. Han stiller seg på deres side, og inviterer dem til seg. Han led døden, og lot seg ikke beseire av dem som mishandlet han, men han triumferte over dødskreftene ved å bli reist opp fra grava.
Vi befinner oss midt i ringvirkningene av første påskedag, selv om etterdønningene av syndens og dødens makt erfares samtidig.
Det er det som setter våre liv og verdens framtid overfor en helt ny situasjon. Løftene om at Gud skal gjøre alle ting nye, inkludert Guds dom, frelse og de dødes oppstandelse, stiller hele vår tilværelse i et nytt lys.
Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» (Åp 21,5)
Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. (Åp 22,13)
Jesu oppstandelse skapte et historisk vendepunkt. Evighetens Gud grep inn i historien og igangsatte nyskapelsen av verden. Vi befinner oss midt i ringvirkningene av første påskedag, selv om etterdønningene av syndens og dødens makt erfares samtidig. Men retningen på historiens gang er allerede avgjort – Guds plan for verden står fast. Guds inngripen ved Jesus Kristus og Åndens komme gjør at det stadig skapes ny historie, nye erfaringer og hendelser. Gud gjorde det uventede – og han vil fremdeles gjøre det.
For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen. (Kol 1,4-5)
Det kristne håpet aktiverer troen og kjærligheten i oss. Ikke slik at vi blir passive og tilbakelente i påvente at Gud skal rydde opp, men ved at håpet skaper en «lidenskap for det mulige» i alle troende.
Lytt til serien i Bibelkvarteret om håp for verden: #6: Jødene (Erling Thu)
Vårt indre menneske våkner og aktiveres gjennom håpet, vi inviteres til å forandre verden der vi er. Ved å vende oss til Gud, kan vi velge forsoning, tilgivelse og et liv i nestekjærlighet. Derfor blir ikke det kristne håpet bare noe som ligger der framme i framtiden, men en prosess som inkluderer dagen i dag.
Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. (Rom 15,4)
På grunn av det kristne håpet, vil vi dessuten aldri finne oss helt til rette i denne verden. En verden som er korrumpert av syndefallet. Vi vil inntil videre befinne oss i en slags mellomposisjon mellom håpet om frelse og oppstandelse – og utilfredsheten over verden slik den nå er, med urett, lidelse og ondskap.
På grunn av det kristne håpet, vil vi dessuten aldri finne oss helt til rette i denne verden
Derfor henger det kristne håpet sammen med tålmodighet. Gud omtales jo som tålmodighetens Gud (Rom 15,5). «Vi lever i en utålmodig tid,» kommenterer Moltmann. «Vi kan ikke lenger vente. Men dermed kan vi heller ikke la noe vokse. Håpet, derimot, har tillit til at veksten kommer. Derfor er håpet tålmodig.»
Håpets betydning
Terror, vold og krig trekker generasjoner inn i fiendskap, hevnlyst og uforsonlighet. Både i Ukraina og i Midtøsten. Krig skaper mange tapere, og ingen vinnere. I beste fall kan det på kort sikt forhandles fram politiske kompromisser som varer en periode.
Mer av Arne Olav: En djevel i kulissene
Men når evangeliet forkynnes konfronteres urett og ondskap, samtidig som det strekker ut hånden slik at mennesker, familier og lokalsamfunn kan erfare forsoning, tilgivelse og gjenopprettelse.
Selv når det ikke er tegn til optimisme, finnes det håp. Både for ukrainere, russere, palestinere og israelere.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
(Matt 5,4-10)
