Hør hvorfor ørkenvandring kan være bra | Med Arne Olav Røe

Skulle du ønsket at omstendighetene rundt deg burde vært annerledes? Du skal ikke se bort fra at du er på riktig sted likevel. Bibelen har faktisk flere oppmuntrende løfter om å leve i en ørkenvandring, gir grunnlag for tro og forventning.

Når jeg var i førstegangstjenesten i militæret, skulle vi bli utstasjonert siste halvdel av tjenesten. Vi kunne komme med ønsker om hvilket sted vi skulle sendes, og så skulle ledelsen avgjøre hvor vi skulle sendes. Som en dedikert kristen gikk jeg avsides og ba til Gud om å få hans ledelse i hvilke ønsker jeg skulle skrive opp. Og mens jeg ba, opplevde jeg at Gud sa til meg: Kirkenes. Det var den plassen som lå lengst unna, sammen med NATO-hovedkvarteret i Brussel, som la cirka like langt i andre retningen. Og et sånt uvanlig ønske ble selvfølgelig innvilget, jeg ble sendt til Kirkenes. Ikke visste jeg av noen andre som ville dit, alt jeg visste var at det lå på grensen mot Russland. For meg var det som å bli sendt til ødemarken.

Men før jeg forteller om hvordan det gikk, la oss se på hva Bibelen sier om ødemarken.

Ødemarken eller ørkenen er et begrep som vi finner igjen flere steder i Bibelen. Gud ledet Moses og Israelsfolket i ørkenen i 40 år før de inntok Kanaan. Flere av profetene i Det gamle testamentet profeterte om hvordan Gud skulle fylle ødemarken med liv og velsignelse. Det første Den hellige ånd gjorde etter at Jesus ble døpt, var å lede Jesus i ørkenen i 40 dager.

I Bibelen representerer ødemarken et sted uten Guds liv og velsignelse. Det er et tørt og ufruktbart sted – uten tegn til at Gud har fått fotfeste.

Samtidig er ødemarken et sted som tvinger oss til å se forbi det synlige. Et sted hvor vi trenger å stole på Gud og be til han, selv om omstendighetene ikke hjelper oss til det. Derfor symboliserer ødemarken et sted hvor vi kan forvente at troen og overgivelsen til Gud blir utfordret.

Moses og Israelsfolket i ørkenen

Det er særlig to historier i Bibelen hvor dette kommer til uttrykk. Den første historien handler om Moses og Israelsfolkets vandring i ørkenen (1 Kor 10,1–13). Paulus forklarer at de hadde sett Guds undergjerninger i Egypt og i ørkenen. De hadde blitt døpt til Moses i skyen og havet, og de spiste den åndelige maten og drikken Gud ga dem.

Selv om de hadde mottatt de grunnleggende tingene for å leve i tro til Gud, sviktet de i å leve dette livet. Ørkenvandringen fikk fram det som bodde i hjertene deres – en grunnleggende mangel på tillit og overgivelse til Gud.

Dette kom til uttrykk ved at de laget egne avguder, forlyste seg med det motsatte kjønn, eller prøve å bestemme hva Gud burde gjøre. I Salme 106 står at de ikke tenkt på Gud i ørkenen, de var selvopptatte i alt de foretok seg (Sal 106,7ff).

Paulus oppfordrer oss derfor til å passe oss slik at vi ikke blir som dem. Den som tror han står, må passe på så han ikke faller (1 Kor 10,12). Vi trenger å bevare hjertet vårt framfor alt vi bevarer, for livet utgår fra det (Ord 4,23). Vi trenger å styre livet vårt ut fra Guds ord, uansett hvordan omstendighetene ser ut.

Ånden ledet Jesus ut i ørkenen

Den andre historien hvor ødemarken spiller en sentral rolle, er da Jesus ble fristet av djevelen (Matt 4,1ff; Mark 1,12–13; Luk 4,1ff).

Det første vi kan legge merke til i denne historien, er at Ånden ledet Jesus ut i ørkenen. På samme måte kan vi forvente at Gud tar oss inn i livsfaser hvor troen vår får brynet seg på nye situasjoner og utfordringer. Ifølge Første Peters brev kapittel 1 er vår tro og overgivelse mer dyrebar for Gud enn noe annet. Dersom den står gjennom alle omstendigheter vi møter, vil det være et fantastisk vitnesbyrd både for oss og Gud den dagen Jesus åpenbarer seg igjen (1 Pet 1,6–7).

I Evangeliet etter Lukas står det at djevelen fristet Jesus på alle måter (Luk 4,13). Derfor kan vi anta at de tre hendelsene som er beskrevet representerer ulike sider av det å bli utsatt for fristelse i ødemarken.

I det første møtet med djevelen blir Jesus – sulten og utmattet – utfordret til å gjøre stein om til brød. Djevelen fristet med at brødet ville stilne de følte behovene til Jesus, og at det ville fri han fra presset som kommer av å leve helhjertet for Gud. Framfor å hente tro og styrke fra Guds ord, fristet djevelen Jesus med å hente styrke fra andre kilder.

Den samme fristelsen utsettes vi for. Enten de følte behovene dreier seg om snarveier til penger, sex eller bekreftelse fra andre, er Jesu svar i Matteus 4,4 radikalt: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

Å spise Guds ord er det viktigste vi kan gjøre når vi havner under motløshet og press. Står du i en situasjon hvor du blir urettferdig behandlet, les i Salmenes bok! Føler du deg liten og fordømt, les Romerbrevet kapittel 8! Har Jesus blitt ubetydelig og nedprioritert i livet ditt, les Johannesevangeliet. Lengter du etter at Jesus ser din fortvilelse og vanskelige situasjon, les avsnittene i Hebreerbrevet kapittel 7 og utover om hans himmelske prestetjeneste og at han går i forbønn for oss.

Mister vi næringen fra Guds ord er veien kort til at kristenlivet bare blir en fasade vi stiller opp i møte med andre kristne, og at vi går andre steder enn til Gud med frustrasjonene og problemene våre.

Det andre møtet Jesus har med djevelen er på tempelmuren. Djevelen frister Jesus med at hvis han kaster seg utfor muren, skal englene redde han, og dermed bevise at han er Guds sønn.

Flere bibelforskere kobler denne historien til den rabbinske forventningen om at den kommende Messias skulle åpenbare seg på tempeltaket. Derfor kan vi forstå denne historien som at djevelen tilbyr Jesus en snarvei til suksess. Det eneste Jesus trenger å gjøre er å befale Guds engler om å ta imot han, så vil jødene gjenkjenne at han er Messias.

Her forsøker djevelen å lure Jesus til å bestemme hva Gud skal gjøre. Men Jesus avviser djevelens listige forslag – vi er ikke i posisjon til sette premissene for hva Gud skal gjøre.

Den samme fristelsen kan vi finne igjen i vår individualistiske kultur. I en kultur hvor alt dreier seg om meg og mitt, reduseres samtidig Gud til en aktør som må tilpasse seg meg og mine ønsker: «Hvis jeg skal tro på Gud, må han gjøre det jeg ber han om. Hvis ikke han gjør som jeg ber om, vet jeg ikke om jeg kan tro på han.»

Guds løsning på slike tanker og utsagn er korset. Vi er korsfestet med Kristus, vi lever ikke lenger selv, men han lever i oss (Gal 2,19–20). Det handler ikke om å være godtroende, ettergivende eller selvutslettende, men at vi frivillige velger å forsake eller legge ned vårt eget og overgir oss til Guds ledelse, selv om vi er klar over at det har sin pris. Når vi tar imot denne sannheten, vil vi dele den samme hjerteholdningen som Jesus hadde når han ba til Gud i Getsemane-hagen: «ikke la min vilje skje, men din» (Luk 22,42).

I begge disse situasjonene jeg har nevnt, utfordret djevelen Jesus til å bevise at han er Guds sønn. Djevelen innledet sine sitater med å si: «Er du Guds sønn, så… gjør det og det». På samme måte kan djevelen presse oss til å bevise hvem vi er i Kristus.

Tanker som fort sniker seg inn i hodet er: «Hvis du virkelig er en kristen, så må du gjøre sånn og sånn». Du må gi, du må vitne, du må be, du må lese i Bibelen. Du må – du må – du må! Men å bli presset til å gjøre noe ut fra dårlig samvittighet eller for å gjøre Gud blidere er ikke Den hellige ånds måte å snakke til oss på.

Bibelen sier at Den hellige ånd er talsmannen. Sagt annerledes: Han er vår forsvarsadvokat og oppmuntrer, som sier i vårt indre «du er Guds barn» (Rom 8,16). Gjennom frelsen og dåpen er du et Guds barn. Det er det Den hellige ånd vil si til deg. Ikke la djevelen skape fordømmelse for alt du ikke får til, eller lure deg til å bevise noe som Gud allerede har gjort ferdig.

I den siste sekvensen frister djevelen Jesus med et kompromiss: Jesus får herredømme over hele jorda, mot at han faller ned og tilber djevelen.

Ulike tilbud om kompromiss vil også møte alle som vil følge Jesus helhjertet i Norge i dag. Det kan dreie seg om økonomisk støtte fra myndighetene, mot lovnader om å dempe kontroversielle sannheter i Guds ord. Eller det kan handle om å få jobbtilbud i høye posisjoner, mot å ha de «riktige» meningene.

Som Jesus må vi avvise slike forslag. Vi kan ikke selge vekk vår integritet og overbevisning når Jesus Kristus allerede har kjøpt oss ved sitt blod på korset. Hva står vi igjen med da?

Som forkynneren William Inge sa: “Whoever marries the spirit of this age will find himself a widower in the next.” Eller på norsk: “Enhver som inngår ekteskap med tidsånden, vil ende opp forlatt og alene som en enke eller enkemann.”

Jesaja profeterte over ødemarken

Selv om ørkenen kan være et tørt og ufruktbart sted, gir Guds ord oss forventning om at Gud skal gripe inn der. Spesielt Jesaja profeterte at store ting skal skje i ødemarken:

• Ødemarken skal juble og blomstre (Jes 35,1).
• Herren skal plante liv til glede for hjelpeløse og fattige der (Jes 41,17–20).
• Herren skal lage elver i ødemarken slik at hans utvalgte folk kan drikke (Jes 43,18–21).
• Han skal gjøre ødemarken til en hage (Jes 51,3).

Ødemarken er derfor å anse som et midlertidig sted for oss, i påvente av at Guds liv skal bryte fram. Jesus var i ødemarken i 40 dager, inntil djevelen var ferdig med å teste troen hans. Israelsfolket var i ødemarken i 40 år, inntil en ny generasjon var klar til å innta løfteslandet i tro til Gud.

Utstasjoneringen i Kirkenes ble ingen ødemark for min del. Jeg fikk erfaring med både helbredelse, frelse og dåp mens jeg var der, og jeg knyttet nye og sterke vennskap i løpet av de månedene, som fremdeles betyr mye for meg.

På samme måte kan vi søke Gud for at han skal gjøre vår ødemark til et fruktbart sted. Ser det tørt og livløst ut rundt deg? Savner du å se at Gud griper inn og forandrer stedet der du bor?

Guds ord oppfordrer oss til å holde ut de prøvelsene vi gjennomgår. La oss være blant dem som gjennom tro og utholdenhet arver løftene som Gud har lovet (Hebr 6,12). La oss holde fast på løftene Guds ord gir om livet i ødemarken, og gjennom bønn minne Gud på hans løfter.

Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ødemarken og stier i ørkenen. Markens dyr skal ære meg, både sjakaler og strutser. For jeg gir vann i ødemarken og lar elver renne i ørkenen, så mitt utvalgte folk kan få drikke. Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris. (Jes 43,18–21)

(En tidligere versjon av teksten ble publisert i FOLK 4/2014).