Vi tror ikke at sjelen blir overført til reserveløsningen i skyen så snart strømmen går. Kroppen vår skal bli reist opp fra de døde, i en oppstandelse som er lik den Jesus gjennomgikk.
Jødene i Jesu samtid hadde en del ideer som trengte å rettes på. Jesus er kjent for formuleringen: «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere…». Men med oppstandelsen er det annerledes. Det var riktignok én relativt betydelig gruppering (sadukeerne) som fornektet oppstandelsen. Til dem sa Jesus ganske enkelt: «Dere er helt på villspor» (Mark 12,24-27). Men de andre fikk høre noe de ikke hadde forventet. Heller enn å justere teologien eller komme med en ny lære, sa han noe av det mest grensesprengende som noen gang har blitt sagt siden tidenes morgen:
Jesus sier til henne [Marta]: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25)
Jesu nære venn Marta har akkurat satt ord på det hun mener er læren om oppstandelsen, nemlig at hun vet at hennes bror skal «stå opp i oppstandelsen på den siste dag» – et gammeltestamentlig jødisk håp (se Dan 12,2). Jesus sier Jeg Er, «Ego Eimi» på gresk – ikke ulikt det hebraiske JHWH, Guds eget navn. Med et par setninger klarer Jesus å knytte sin egen person til både Gud selv, og til oppstandelsen jødene allerede håper på. Så fortsetter han med å definere betingelsene for å få del i denne oppstandelsen, og hva den innebærer. Tror du dette?
Jesus gikk ikke over til livet etter døden, han erfarte en oppstandelse!
Hva vil det si å stå opp fra de døde?
Det snakkes mye om livet etter døden i forskjellige kretser. Det har aldri vært særlig kontroversielt å hevde at vår sjel eller ånd vandrer videre etter dette livet. Både på Jesu tid og i dag finnes det mange begreper som omhandler nettopp dette. Men oppstandelse er definitivt ikke et av dem! «Jeg tror på […] legemets oppstandelse og det evige liv» heter det i den apostoliske trosbekjennelsen.
Vi tror ikke at sjelen blir overført til reserveløsningen i skyen så snart strømmen går, men at kroppen vår skal bli reist opp fra de døde, i en oppstandelse som er lik hans (Rom 6,5). Det er dét som får ting til å koke: vi tror at Jesus, som ble pint og korsfestet og lagt i en grav, ble reist opp av de døde:
Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. (Luk 24,1-9)
Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.» {{Dermed viste han dem hendene og føttene sine.}} Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. (Luk 24,36-43)
Jesus gikk ikke over til livet etter døden, han erfarte en oppstandelse! Han slår fast og demonstrerer at han ikke har blitt redusert til en ånd uten kjøtt og bein. Om en slik oppstandelseskropp trenger mat, vet vi ikke. Men for en fantastisk lettelse at den kan innta mat. Jesu nye kropp er riktignok i bedre fysisk form enn den forrige (udødelig, blant annet), men den er på ingen måte mindre fysisk. «En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har». Da Gud ville uttrykke seg selv, skapte han både himmelen og jorden – det usynlige og det synlige. Platons dualistiske lære om at «den egentlige realitet ikke er materie (fysisk)» står i sterk kontrast til Guds plan og natur. Takk Gud for det!
Vår oppstandelse kommer ved hans gjenkomst.
Vår oppstandelse…
Vi har så langt sett på at Jesus er oppstandelsen, hvem som får del i denne oppstandelsen og hvordan Jesu oppstandelse utartet seg. Hva så med oss? Når og hvordan står vi opp, og hvordan henger det sammen med Jesu oppstandelse? Marta nevnte i Johannes 11 noe om «den siste dag», og dette er en konsekvent lære gjennom hele Skriften. Vi har også såvidt sett at vår oppstandelse skal være «lik hans». Her er litt av Paulus sin undervisning om nettopp dette:
Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. (1 Kor 15,20-23)
Jesu oppstandelse var en prototype, en demonstrasjon av et konsept og en realitet som en dag skal omhandle alle troende. Men «hver i sin tur,» sier Paulus. Vår oppstandelse kommer ved hans gjenkomst. Men Jesu oppstandelse er også selve løsningen på døden og syndens problem; uten den hadde et evig liv ikke vært mulig for oss. C.S. Lewis forklarer det på denne måten i boka Mirakler: «[Death] is a safety-device because, once Man has fallen, natural immortality would be the one utterly hopeless destiny for him.» Fordi vi ved dåpen har del i Jesu død (Rom 6,3-4), kan vi få del i hans oppstandelse. Det er det vi og resten av skaperverket venter og håper på (Rom 8,19ff)!
Vi tror ikke på en verden som går til helvete.
…og i mellomtiden?
Jesus fór ned til dødsriket da han døde. Men han lovet røveren som hang korsfestet ved sin side at han samme dag skulle få bli med til Paradis. Vi vet at han ikke snakket om oppstandelsen, men hva snakket han om da? Jesus sa både at dødsrikets porter aldri skulle få makt over dem som bekjenner han hans navn (Matt 16,18), og at den som tror på ham aldri i evighet skal dø (Johannes 11,23-24). Men folk dør jo først, før de står opp? Eller?
Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. (Fil 1,21-24)
Å dø, å sovne inn, å hvile, å sove i jorden – kall det hva du vil, Paulus kaller det en «vinning». Bibelen sier langt mindre om denne mellomtilstanden enn om kroppens oppstandelse, men én ting vet vi: for oss som tilhører Jesus er selv det «mye, mye bedre». Da får vi være sammen med Kristus! Når Stefanus ble steinet, står det at han «sovnet inn». Steining er vanligvis verken en smertefri eller spesielt harmonisk opplevelse, men Stefanus så ut til å oppleve begge deler. Det han var opptatt av, var at han så Jesus stå oppreist for å ta i mot ham, og selv på sitt siste uttrykte han en enorm kjærlighet ved å be om tilgivelse for dem som drepte ham (Apg 7,54-60).
Guds nyskaping av hans fantastiske verden begynte ved Jesu oppstandelse.
Hva nå?
Paulus avslutter sin undervisning om oppstandelsen i Første Korinterbrev med en oppmuntring. Fordi vi tror på en oppstandelse, sier han, kan vi arbeide med glede. Hvordan henger dette sammen?
Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves. (1 Kor 15,57-58)
Vi tror ikke på en lang trengselstid etterfulgt av en hurtig evakuering, eller på en verden som går til helvete. Vi tror på en god, kjærlig og rettferdig Gud som har en evig, ustoppelig plan: Jesus! Oppstandelse! Guds nyskaping av hans fantastiske verden begynte ved Jesu oppstandelse, og den fortsetter ved at vi lever det samme oppstandelseslivet i vår hverdag. Vi tror at på samme måte som Jesu disipler kjente ham igjen etter oppstandelsen, vil vi i evigheten kunne kjenne igjen – kanskje også se for første gang – frukten av alt vi ved Guds nåde har sådd, holdt ut og strevd med. Og ingenting er forgjeves, men får evige konsekvenser!
