Hva skal vi med Jesus hvis vi bare har et liv før døden? Er evangeliet bare en livsløgn som hjelper svake mennesker ut av rus og eksistensielle kriser?
Det er heldigvis ikke slik Bibelen framstiller evangeliet. Bibelen gir oss et grensesprengende framtidshåp.
«For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærlighet dere har til alle de hellige, den som springer fram av håpet. Det dere håper på, ligger ferdig for dere i himmelen.» (Kol 1,4–5, BS1978)
Vårt håp er ingen politiske eller filosofiske teorier, men Jesus Kristus. Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp (Matt 12,21). Det kristne håpet springer ut fra det Jesus har gjort for oss. I håpet er vi frelst (Rom 8,24). Det han påbegynte for 2000 år siden vil han fullføre. Det er dette håpet som er gjort klart for oss i himmelen. Det er ikke fullført ennå, men er noe vi lengter etter med tålmodighet (Rom 8,18–25). Fordi vi ser fram mot det håpet Bibelen gir oss, velger vi å leve i tro og kjærlighet. Disse tre tingene er grunnleggende i den kristne troen, og henger uløselig sammen (1 Kor 13,13; Kol 1,4–5; 1 Tess 1,3; Hebr 11,1).
Håpet evangeliet gir er relevant for alle mennesker, enten de er rike, fattige, syke, friske, religiøse eller sekulære.
Det betyr at håpet evangeliet gir er viktig og relevant for alle mennesker, enten de er rike eller fattige, syke eller friske, religiøse eller sekulære. Det avhenger ikke av folks behov for å være religiøse eller å tilhøre et trygt og godt miljø. Budskapet om hva Gud har gjort og vil gjøre gjennom Jesus Kristus (både fortid og framtid), er noe alle mennesker må ta stilling til.
Det kristne håpet er derfor et grunnleggende premiss for hele vår tilværelse. Det gir oss et verdensbilde som fargelegger alle sidene ved livet vårt. Derfor ber Paulus at Gud skal gi oss lys, slik at vi kan forstå hvilket håp vi er kalt til (Ef 1,18). La oss se nærmere på hva Bibelen sier om det kristne håpet – de framtidsforventningene Bibelen gir oss grunnlag for:
Håpet gjelder ikke bare dette livet
Vesten preges i stadig større grad av sekulær tenking. Færre tror på liv etter døden, det som gjelder er livet her og nå. Derfor sier Paulus at verden er uten håp (Ef 2,12; 1 Tess 4,13). Ateismens håpløse evangelium er at mennesket er alene i en meningsløs og urettferdig verden. Selv om også mange velmenende ateister appellerer til å arbeide for en bedre verden, står de egentlig maktesløs overfor dem som heller vil dyrke sine egeninteresser, sin egen lykke og materielle velstand. Denne virkelighetsforståelsen gagner den rike og ressurssterke befolkningen i Vesten (hvor ateismen også står sterkest), mens fattige og ressurssvake mennesker faller utenfor som tapere.
Vi er kalt til å hjelpe fattige uansett årsaken til deres fattigdom.
Dersom vi ukritisk godtar denne virkelighetsforståelsen, framstår evangeliet ynkelig og puslete (1 Kor 15,19). Da «godtar» ikke-troende evangeliet i beste fall som en god livsløgn som kan hjelpe svake mennesker til å karre seg gjennom livet. Det er heldigvis ikke slik Bibelen framstiller evangeliet. La oss derfor se nærmere på det framtidshåpet Bibelen gir oss:
1. Håpet om at Jesus skal komme tilbake
En grunnleggende forventning hos alle kristne i verden er at Jesus skal komme tilbake for å dømme levende og døde (Matt 24,30; 1 Kor 15,23; 1 Tess 4,16). Ingen vet når det skal skje, men Jesus sier at evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag før enden kommer (Matt 24,14). Derfor lever vi i tro, kjærlighet og gudsfrykt, vi vet at vi skal få igjen etter det vi har gjort (1 Pet 1,17; Tit 2,12f; Fil 2,12). Til og med muslimene tror på Jesu gjenkomst, og holder av en tom grav ved siden av Muhammeds grav i Medina. Den har ikke Jesus tenkt å bruke!
2. Håpet om oppstandelse og evig liv
Evangeliet er at Jesus har stått opp fra døden. Gjennom bøkene i Det nye testamentet legger apostlene all sin troverdighet i å fastslå at dette faktisk skjedde. Paulus omtaler omkring 500 mennesker som så Jesus etter oppstandelsen (1 Kor 15,5–8). Jesu oppstandelse handler ikke bare om et lik som ble levende igjen. Dette handler om etableringen av en ny menneskeslekt i Kristus, ikke Adam. Jesus kalles derfor den førstefødte i Guds store familie (Rom 8,29; Kol 1,15.18; Hebr 1,6; Åp 1,5). I den kommende oppstandelsen vil Gud forene levende og døde sammen inn i det evige livet han har lovt. Dødens evne til å holde himmel og jord – Gud og mennesker adskilt fra hverandre er i ferd med å ebbe ut. Jesus overvant dette skillet da han ble reist opp til et oppstandelsesliv hvor det himmelske inntar jorden (2 Tim 1,10).
3. Håpet om dom og rettferdighet
Bibelen viser oss at Gud er en dommer (Hebr 12,23; Jak 4,12). Med andre ord – Gud omtaler seg selv som garantisten for at det skal komme en dag med rett og rettferdighet. Gud har garantert en dag hvor det blir et oppgjør med all ondskap og urett. Dette er et viktig budskap for alle som etterlyser rettferdighet i en verden full av ondskap og lidelse. Samtidig ber han oss om å tilgi andre og gi slipp på vårt behov for å hevne urett (Matt 18,21–35), og heller overlate dommen til han som skal dømme alle mennesker rettferdig. Slik han har tilgitt oss, skal vi også tilgi hverandre (Matt 6,14–15; 18,21–35; Ef 4,32).
4. Håpet om verdensfred
En av de sterkeste Messiasprofetiene finner vi hos profeten Jesaja 2,1–5. Der står det at Gud skal dømme mellom folkeslag og avslutte all krig (se også Sak 9,10; 14,1–9). Når ortodokse jøder avviser at Jesus er Messias, er det hovedsakelig med bakgrunn i at de ser at denne profetien ikke ble oppfylt fullt ut for 2000 år siden. Jesus lovte heller ikke noen avslutning på krig og konflikt ved sitt første komme (Matt 24,3–51). Lignelsen om ugresset i hveten viser at ondskapen og Guds rike vil eksistere side ved side fram til den endelige dommen kommer (Matt 13,24–30). Det betyr ikke at vi skal sitte passive og være tilskuere til ondskapen i verden, og vente på at Jesus ordner opp. Bibelen oppfordrer til å kjempe kompromissløst mot ondskap og urett, fordi vi har et håp om en dag vil Jesus komme tilbake og bringe fullkommen fred og rettferdighet til jorden.
Altomfattende evangelium
Det kristne håpet har enorme konsekvenser. For mennesker som faller utenfor i denne verdens jag etter egeninteresse, makt, suksess og lykke, skaper forventningen om en kommende oppstandelse og en rettferdig dom framtidshåp. Historien om den rike mannen og Lasarus viser Guds barmhjertighet mot fattige og lidende mennesker, mens at han forventer mer av rike og ressurssterke mennesker (Luk 16,19–31). Dette er en integrert del av evangeliet om Guds rike, fordi Jesus befaler alle mennesker å vende om fra synd og gjøre godt mot andre – ut fra de evner og forutsetninger hver enkelt har (Luk 21,1–4; 2 Kor 8,1–15). Vi er kalt til å hjelpe fattige uansett årsaken til deres fattigdom (Ord 14,31; 21,13; Gal 2,10). Vi tror ikke på at mennesker får det de fortjener (jf. buddhismens prinsipp om karma), men vi tror på nåde fra Gud.
En grunnleggende forventning hos alle kristne i verden er at Jesus skal komme tilbake for å dømme levende og døde.
Dette viser det grenseoverskridende håpet evangeliet om Guds rike gir. Islam, nasjonalistisk jødedom og nominell kristendom tegner et bilde av en Gud som favoriserer spesielle etniske eller religiøse grupperinger – en urettferdighet mange gjennomskuer. Derfor framhever Paulus at frelse kun kommer ved tro på Jesus Kristus – uavhengig av hva slags etnisk eller religiøs bakgrunn man har (Rom 3,9–30). Ved Den hellige ånds hjelp motiverer denne troen oss til å gjøre godt mot andre (Jak 2,14–26).
Budskapet om Guds rike og Jesu gjenkomst representerer derfor en konfrontasjon med urett og maktmisbruk i denne verden. Det motiverer oss til å jobbe for å utbre evangeliet om Guds rike og hans rettferdighet i samfunnet, og ikke tenke at vi skal bli rykket bort fra uretten i verden til en himmelsk og utenomjordisk evighet. Samtidig skaper evangeliet håp og utholdenhet i møte med forfølgelse, prøvelser, urett, ondskap, dødsfall, sykdom, motgang og medgang (Jak 1,3; Rom 5,2–4; Hebr 6,11f; 10,36f).
(Denne artikkelen ble første gang publisert i bladet FOLK, utgave 2-2016.)
