Håndspåleggelse er ikke verre enn det høres ut til. En eller flere personer legger henda sine på en annen med en bestemt hensikt.
En av de første misjonærene, Paulus, har reist til Damaskus for å drepe og fengsle kristne. På veien blir han slått til bakken av Gud og blir blind. Nå sitter han og ber. En annen kristen, Ananias, får beskjed fra Gud om å be for Paulus. Han er skeptisk. Er ikke dette han som er her på oppdrag fra styresmaktene for å slå ned den bevegelsen Jesus starta? Til slutt oppsøker han likevel Paulus, legger henda på ham og ber for ham. Paulus får synet igjen og blir gjennom en enkel håndspålegging fra en ellers ukjent kristen ønska velkommen inn i Guds menighet.
Gud har ikke kalt oss til å være aleine.
For fire år sida fikk jeg en SMS fra en nabo om at han hadde så vondt i ryggen at han ikke klarte å reise seg fra sofaen – en tilstand han har regelmessig. Jeg er aleine med barna den kvelden, men jeg tar sjansen og stikker bortom. Vel framme leser jeg fra Markus 16 om at når kristne legger hendene på syke, skal de bli friske. Så legger jeg den ene hånda på ryggen hans og ber en kort bønn. Vi blir begge overraska da det viser seg at det fungerer. Ryggen blir først bedre, så helt bra, og han har til i dag aldri mer hatt den tilstanden. En uke etterpå tar han imot Jesus i stua hjemme hos oss.
På en gudstjeneste ber de for hverandre etter tur. En etter en setter de seg i en stol på midten av gulvet, og de andre står rundt, legger henda på dem og ber. Til slutt er det “Erlend” sin tur. Noen av de som ber, kommer med profetiske ord til ham. En av dem nevner “ensomhet”. Ja, “Erlend” føler seg ofte ensom uten at han egentlig kan se noen grunn til det. Han sier til de andre at det er noe han kjenner seg igjen i, og de får en god samtale om det. Han går hjem med lett hjerte. Gud har gitt ham en bekreftelse på at Han ser ham og den situasjonen han er i. Kunne Gud ha gitt ham den bekreftelsen uten å bruke andre? Selvfølgelig, men Gud er for glad i fellesskap til at han lar en anledning gå fra seg til å bruke venner og styrke vennskap.
Alle kristne har fått ulike oppgaver og talenter, og viser ulike sider av Gud.
Gud har ikke kalt oss til å være aleine. Det å prøve å leve det kristne livet på egenhånd begrenser mulighetene våre til å bli bedre kjent med Gud. Alle kristne har fått ulike oppgaver og talenter, og viser ulike sider av Gud. Det er bare gjennom et fellesskap av mange kristne at vi kan se nyansene i Gud og forstå hjertet hans ordentlig. Det at vi tillater at noen andre legger henda på oss og også legger henda på andre, er et tegn på at vi aksepterer at vi er en del av et fellesskap og gjør oss selv sårbare overfor de andre.
Alle kristne er kalt til å legge hender på andre, det være seg små hender, store hender, svette, nyvaska eller hender med ketsjup på. Og det trenger ikke være mer mystisk enn når man legger hånda på skuldra til en kompis som har det tungt, eller gir mamma en klem når man kommer hjem til jul. Håndspåleggelsen er en gave der helt vanlige mennesker kan formidle noe fra Gud til andre.
For et privilegium!
Sulten på mer undervisning? Les også fordypningsteksten Håndspåleggelsens fire hensikter av Rasmus Rimestad!
