Fire sider ved å leve i lyset horisontal
I Bibelen finnes det ingen åpenbaring av Gud uten en respons i tilbedelse.

Vi skal svare på dette tilsynelatende enkle spørsmål med et kanskje litt omfattende svar. For hva er det egentlig vi vil vite når vi spør om hva lovsang er? Som det meste som har med Gud å gjøre, avhenger svaret av ditt forhold til Jesus.

Jesus ble jo oppsøkt av mange forskjellige mennesker som ville ha svar fra ham. Fariseerne stilte nok spørsmål, men ville egentlig bare avsløre at Jesus tok feil. De selvrettferdige, som den rike unge mannen, kom til Jesus for å få bekreftet at de hadde gjort alt rett. Problemet for Saddukeerne var at de ikke forstod skriftene, og Nikodemus, han tenkte seg fram til mye rett, men Jesus sa at gode tanker ikke var nok. Nikodemus måtte bli født på ny for å kunne forstå Guds rikes hemmeligheter. (Du kan lese om alle disse folkene i Markus 7, Matteus 19,16 og videre, Lukas 20,27 og videre, og i Johannes 3.)

Hun som Jesus delte de dypeste innsiktene om tilbedelse med, møter vi i Johannes 4. Hun hadde ingen egen rettferdighet å skryte av (“du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann”), men kom ydmykt til Jesus for å få åpenbaring (“Jeg vet at Messias kommer”). Og kanskje hadde hun en ting til til felles med oss andre, når vi vil lære om lovsang: Hun var forvirret av de forskjellige tradisjonene hun så rundt seg.  

Ved en annen anledning er det Jesus som stiller et spørsmål, og han stiller det til disiplene: Hvem sier dere at jeg er? Og som med kvinnen ved brønnen, er det dette som er nøkkelen: Hvem er Jesus for deg? Svaret på hva lovsang er begynner med hvem du sier Jesus er for deg.

Hvis Jesus er din frelser, han som elsket deg og ga sitt liv for deg, døde for din synd og overvant døden og synden en gang for alle da han sto opp. Hvis han er den som sitter på tronen, for alltid verdig all takk og anerkjennelse for sitt offer og for sin seier, som har all makt i himmel og på jord. Da er lovsang like naturlig for deg som å puste. Det er din standard-setting, det som får hjertet ditt til å banke fortere. Det som gjør at du må holde igjen for ikke å bryte ut i rop, sang og dans også når det egentlig ikke passer seg. Som Salme 40 sier det:

Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste. Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud. Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren (v3‭-‬4)

Å se Jesus på denne måten handler om åpenbaring. I Bibelen finnes det ingen åpenbaring av Gud uten en respons i tilbedelse. De som ser Gud tilber Gud. I Romerne 1 går Paulus så langt som å si at å se Gud og ikke gi han den ære han skal ha, er aktivt å fornekte sannheten, eller å holde sannheten nede i urett”. Det er bare én rett måte å forholde seg til en åpenbaring av Gud, og det er å lovprise og takke han som vår Gud (v18-21).

I de glimtene Bibelen gir oss av himmelen finner vi det sterkeste uttrykket for sammenhengen mellom åpenbaring og tilbedelse. Rundt Guds trone, sier Johannes Åpenbaring, er det fire livsvesener som har øyne over alt. De ser Gud. Hele tiden. Uten forstyrrelser, uten filtre, uten opphold. Og nettopp disse “seerne”, disse som bærer den dypeste åpenbaring av Gud roper natt og dag uten stans: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer (Åp 4,8).

Nå er ikke synging som i Salme 40 eller roping som i Åpenbaringen 4 den eneste måten å gi respons på åpenbaringen av Gud. Andre måter kan være omvendelse, lydighet, respekt, inderlig kjærlighet og dyp beundring. Det kan være like rett og naturlig å knele og være stille, vente og bli ettertenksom, som å hoppe, danse og synge. Likevel er sangen gitt en spesiell plass hos Gud. Vi finner den i himmelen, som da engelen proklamerte Jesu fødsel sammen med et himmelsk kor for gjeterne ved Betlehem (Luk 2,13) og i de mange sangene som synges foran tronen i Åpenbaringen (5,8-9; 14,3; 15,3; 19,1). Vi finner den selvsagt i de 150 salmene som Gud har valgt å gi plass midt i Bibelen. Vi finner den i Davids liv og eksempel, han som var en mann etter Guds hjerte (Apg 13,22). Gudstjenesten på hans tid, som han innstiftet, var en døgnkontinuerlig lovsang, kun for Gud, i teltet som ble reist for paktskisten i Jerusalem (1 Krøn 15-16).

Det himmelske er altså fylt av respons på åpenbaringen av Gud. Vi kunne brukt mange flere eksempler enn de vi har nevnt til nå. (En favoritt for meg er Job 38,6-7, som avslører at også under skapelsen var Gud omgitt av morgenstjerner som jublet og gudesønner som ropte av fryd. Tenk på det neste gang du leser 1. Mosebok 1 og 2!) Vi som er hans barn, vi som er hans menighet, hans hus, hans folk, er kalt til å gjenspeile dette på jorden. Moses bygde tabernaklet på jorden etter det himmelske forbildet som var vist han på fjellet, noe Hebreerbrevet understreker enda mer (Heb 8,5, men også hele kapittel 9 og 10). Jesus lærte oss å be om at Guds vilje skulle skje på jorden som i himmelen. Kanskje ikke så rart at menigheten etter pinsedag kom sammen med oppriktig og hjertelig glede og sang og lovpriste Gud (Apg 2,46-47). De var en menighet som var født fra himmelen og som levde ut sitt nye DNA på jorden.

Så her er vi, kalt til det samme i dag. Vi som Jesus har åpenbart seg selv for. Vi gir vår respons fordi vi ser hvem Jesus er og hva han har gjort, og lovpriser og takker han som Gud (Rom 1). Vi har alle fått en ny sang som er en lovsang til vår Gud (Salme 40). Hver av oss er vi kalt til å ta del i en demonstrasjon på jorden av det som skjer i det himmelske (2 Mos 25, Åp 5), og til å være et kongelig presteskap som forkynner hans storverk på jorden (1 Pet 2,9). I Åpenbaringen 5, når hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet synger sin lovsang til Gud, heter det at dette er en evig sang. I all evighet skal sangen om Lammet som ble slaktet og om Gud på tronen synges av alle Guds skapninger i himmel og på jord:

Han som sitter på tronen, ham og Lammet være takk og ære, pris og makt i all evighet (Åp 5,13).