Se for deg en mann og ei dame. To jordnære mennesker som elsker hverandre. Som har giftet seg og bestemt seg for å være trofaste mot hverandre livet ut. Da ser du noe av det mest åndelige som finnes på denne planeten. Uansett hvor lite pretensiøse de er.

I over to episoder vil jeg i Bibelkvarteret gjennomgå fem hovedpunkter i det tradisjonelle kristne ekteskapssynet. Jeg vil berøre både hva som er spesielt med ekteskapet slik Bibelen fremstiller det, og hvordan det berører dagsaktuelle tema som likestilling, barneoppdragelse og sex.

Sekularisering er et ord vi kristne snakker mye om for tiden. Fenomener forstås ikke lenger som hellige, spesielle eller betydningsfulle i lys av at Gud finnes, men de nedstrippes for den religiøse betydningen vi tidligere ga den. Begreper som ekteskap, helligdag, Gud og kjærlighet gis ulikt meningsinnhold blant religiøse og sekulære – det er ingen automatikk i at vi mener det samme når vi snakker om det.

Blant oss som preges av en sekulær tankegang tenker vi sjelden på ekteskap som noe mer enn en tradisjonell samlivsform. Den er langt ifra en garanti mot samlivsbrudd eller problemer, men av alle ufullkomne alternativer er den ikke så verst.

Samtidig; når vi vet at mange ekteskap ender med skilsmisse eller store konflikter, er det vanskelig å fastholde at ekteskapet er noen overlegen suksessformel, sammenlignet med samboerskap eller homofile samliv. For mange handler dette om kun spørsmål av praktisk art – om man velger å arrangere en bryllupsfest for slekt og venner eller ikke. Dette er en relativt utbredt oppfatning dag.

Det kan godt hende at sekulariseringen vil gå enda lenger her til lands før vi gjenoppdager at ekteskap, slik det framstilles i Bibelen, egentlig har et annen grunnlag for den særstillingen det har i Bibelen. 

Ekteskapet (slik Bibelen framstiller det) er nemlig mer enn en mellommenneskelig samlivsform. Et kristent ekteskap er form en hengivelse til Gud. Det er ikke bare noe som angår deg og ektefellen din, men dypest sett er det en måte å ære Gud. 

Ekteskapet er ment å gjenspeile hvem Gud er. Hvordan man behandler sin ektefelle har ikke bare betydning for han eller hun – det demonstrerer også at evangeliet er på vei inn i verden.

Og: Det er ikke så kjedelig som det kan høres ut som. La meg ta deg gjennom fem punkter:

  • To jordnære folk som elsker hverandre er veldig åndelig
  • Forpliktelse er vanskelig. Men den må plasseres der det hører hjemme.
  • Mannen er kvinnens hode, sies det. Hva ligger bak det?
  • Barna bør få et best mulig utgangspunkt
  • Hva gjør jeg når jeg ikke har noen fasade å gjemme seg bak?

 

1) To jordnære folk som elsker hverandre er veldig åndelig

Ekteskapen er et profetisk tegn på Kristus og menigheten. Denne forståelsen av ekteskapet finner vi igjen i Paulus’ brev til efeserne (Ef 5). Her beskrives ekteskapet som et profetisk tegn på forholdet mellom Kristus og kirken. 

Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt. 

Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være. På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. For vi er lemmer på hans kropp. Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken. Men det gjelder også hver enkelt av dere: Hver mann skal elske sin kone som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann. (Ef 5,22-33)

Mannen skal elske sin kone på samme måte som Jesus elsker menigheten og ga seg selv for den. Slik som kirken opplever “agape” gjennom Kristus, er ektefellene kalt til å elske hverandre trofast, eksklusivt og gjensidig. 

Et annet sted skriver Paulus at skaperverket forkynner Guds eksistens for alle mennesker, uavhengig av deres kultur og ideologi (Rom 1). Men evangeliet om hva Gud har gjort gjennom Jesus er ikke så lett å tenke seg fram til gjennom å se på skaperverket – fjell, fjord og daler. 

Ekteskapet slik det omtales i Bibelen opphøyes derimot til et profetisk tegn – en demonstrasjon av evangeliet for verden. Det er ment å gi omverdenen et eksempel på Jesu trofaste kjærlighet for sin kirke.

Hva betyr det? Jo, det skjer noe spesielt når en mann og kvinne – slik vi er skapt i Guds bilde – forenes i pakt. Gjennom å leve trofast sammen i Kristus (den detaljen er viktig!) blir de levende eksempler (eller inkarnasjoner) av Guds trofasthet, kjærlighet, tilgivelse og nåde. 

Måten de behandler hverandre og menneskene rundt vil ideelt sett demonstrere evangeliet, selv om de verken er perfekte eller feilfrie. Som alle andre må de innrømme svakheter, rydde opp i feiltrinn og må be hverandre om tilgivelse. Men midt i våre svakheter har Gud valgt å gjøre seg synlig.

Vi lever i en verden med brutte relasjoner og mange som gir opp slike idealer. Men ved å løfte opp ekteskapet til å være et bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten, ønsker Guds ord å forhindre at vi nedvurderer og ser smått på det å være gift. Det å være en god og trofast ektefelle er en profetisk tjeneste for Gud, og det er en fantastisk velsignelse når man kan være lykkelig med ektefellen sin.

2) Forpliktelse er vanskelig. Men den må plasseres der det hører hjemme.

Det kristne ekteskapet er en pakt. Det ordet brukes sjelden av oss, men i Bibelen er pakt sentralt for å forstå hvordan Gud går fram. Pakt handler om en trofasthet, forpliktelse og gyldighet som stikker langt dypere enn vanlige avtaler. 

Akkurat som Gud er trofast mot oss, er vi kalt til å være trofast mot vår ektefelle gjennom alle livets faser. Ekteskapet er ment å vare livet ut, uansett om man går lei eller man føler man ikke har noe igjen for det. 

I Første Mosebok er samlivet mellom mann og kvinne omtalt for første gang i Bibelen. 

Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Mens han sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt. 22 Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne til mannen.

Da sa mannen: «Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.»

Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. (1 Mos 2,21-24)

Her fremgår det at mannen skal forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. 

Båndene til egne foreldrene er ment til å løsnes når man stifter sin egen familie. Man går fra å være lojale mot foreldrene og deres tradisjoner, til å stå sammen med ektefellen i små og store spørsmål. 

For noen innebærer det å markere grensen mot storfamiliens innblanding i smått og stort. For andre handler det om å ikke gli inn i et slags privatisert kjernefamilieliv hvor man skal klare alt selv, uten hjelp fra andre. Når ord som å “forlate” og “holde seg til” brukes i Første Mosebok, viser det at gjennomtenkte grensesettinger og klare prioriteringer er nødvendig i alle ekteskap.

For at et ekteskap skal bli en kilde til liv og velsignelse for begge parter, er det noen viktige prinsipper som må prege forholdet. 

For det første må man være en giver. Man er der for å møte den andres behov, ikke bare oppføre seg som en selvsentrert person. Begge har et ansvar for å lytte til, elske, respektere og oppmuntre den andre. Det er begges ansvar å ta vare på samlivet slik at det kan være en velsignelse gjennom hele livet.

Videre bør ekteskapet holdes i ære av alle (Hebr 13,4). Det betyr at ekteskapet fortjener høyeste prioritet hos begge ektefellene. Karriere, fritidsaktiviteter eller båndene til storfamilien må ikke komme i veien for lojaliteten og trofastheten mot ektefellen vår.

3) Mannen er kvinnens hode, sies det. Hva ligger bak det?

I Bibelen ser vi at Gud ansvarliggjør mannen som hode for sin familie, mens kvinnen skal underordne seg, noe vi leste tidligere i Efeserbrevet kapittel 5 (se også 1 Kor 11,1). Disse begrepene vil de fleste av oss reagere på, fordi det høres ut som Bibelen åpner for dominans og undertrykkelse. Så det er et viktig spørsmål å avklare. 

Selve begrepene hode og underordning tilhører en annen tid og kultur enn vår. Så vi må oversette og fortolke dem til kulturen vi selv lever i. Så langt jeg kan se er de i stor grad sammenfallende med hvordan moderne familier er på sitt beste. La meg forklare hvorfor jeg mener det:

La oss starte med Paulus, som sier at “Kristi hode er Gud” (1 Kor 11,3). Utgangspunktet for all underordning starter altså hos Gud. Jesus valgte å akseptere og være lojal til Guds plan og lederskap, ved å snakke godt om Gud som Far, samarbeide og være trofast mot Han helt til korsets død. Dette gjorde han ikke av tvang, Bibelen sier at dette var en frivillig sak fra Jesus sin side (Joh 10,18).

De fleste av oss praktiserer underordning uten å tenke noe særlig over det, fordi det er slik vi får ting til å fungere mellom oss i hverdagen. Noen må ta avgjørelser på vegne av fellesskapet. Alternativet er kaos og anarki, og det fungerer mye dårligere. På arbeidsplassen underordner du deg lederne ved å godta deres konklusjoner. På skolen underordner du deg lærerne og oppgavene de gir deg. Små barn underordner seg foreldrene sine, men vil ha behov for å forstå begrunnelsene bak og teste grensene etterhvert som de blir eldre.

Underordning skal ideelt sett bidra til at kritikk, innspill eller spørsmål rettes mot dem som har autoritet til å gjøre noe med det. Går vi til andre med kritikken, bidrar vi til å undergrave lederne i stedet.

I alle velfungerende samfunn og grupperinger skjer dette, nærmest uten at vi tenker over det. Men Gud vil altså at denne måten å gjøre ting på (også kalt “ordning”) skal gjelde i den viktigste enheten av alle: familien.

Menn, som altså Guds ord omtaler som hode i familien, har ingen blankofullmakt til å oppføre seg sjåvinistisk, dominerende og egoistisk. Tvert imot, Paulus er krystallklar på det motsatte i Efeserbrevet: Gud vil at ektemennene skal legge ned sitt eget liv for ektefellen, slik som Kristus gjør for menigheten. Kristne ektemenn kan derfor ikke fraskrive seg ansvaret for familien, men de trenger å være ydmyke, lyttende og hensynsfulle. 

Dette mannsidealet stemmer godt overens med hva de fleste tradisjonelle nordmenn vil tenke. Menn er på sitt beste når de slutter å synes synd på seg selv og tar det ansvaret de er skapt for å bære. Vi må øve seg til å bli trygge nok til å ta imot feedback, og bruke skjønn til å bedømme hva som er viktig og mindre viktig i ulike situasjoner. Menn er på sitt beste når de er selvoppofrende og får de rundt seg til å få troen på seg selv. Jeg har heldigvis møtt mange slike mannfolk i oppveksten, noe som har gjort det lettere å forstå hvilke idealer jeg selv bør ta med meg.

På samme måte ansvarliggjør Guds ord kvinnene i ekteskapet. Underordning (Ef 5,24) betyr ikke å være taus, underdanig og selvutslettende. Tvert imot, underordning handler om å involvere seg og diskutere åpent alle veivalg i familien. De må tørre å ta plass med egne behov og meninger, samtidig som de må lytte og vise hensyn når det trengs. 

Hvem lever opp til dette, kan du kanskje tenke? Beskrivelsene av menn og kvinner ovenfor er idealbilder. Ingen av oss innfrir disse idealene hele tiden. Men ved å underordne oss Jesus og deretter hverandre, gjør vi oss selv ydmyke, sårbare og mottakelige for ektefellens oppmuntring, støtte og feedback, slik at vi kan leve godt sammen som den mannen og kvinnen Gud har skapt oss til.

Slik jeg forstår det, markerer underordning en grense mot det å være illojal, barnslig, sabotere og hevne seg på den andre, eller henge ut andre for deres feil og svakheter (for de merker du godt når du er gift med noen). En slik underordning gjelder selvfølgelig like mye menn som kvinner, og det er innlysende at sånn kan man ikke oppføre seg. Likevel skjer det så altfor ofte, og det krever mot å innrømme at det likevel skjer, siden dette er skambelagt.

Videre markerer underordning en grense mot unnfallenhet, endeløse forhandlinger, motstridende interesser og fastlåste konflikter. Her peker Bibelen på mannen som familiens hode – i form av at han må ta ansvar for å konkludere i saker som kan være vanskelige, på grunn av alle hensynene som spiller inn.

Jeg tror altså at mange vil være relativt enige i disse idealene (men de bruker andre ord), men de færreste lever opp til dette hele tiden. Men Jesus forandrer liv. Han er i stand til å vende oss alle til et vendepunkt, hvor vi finner styrken i evangeliet til å gjøre viktige grep i viljen og karakteren vår. Noe ektefellen også vil merke.

 

EPISODE 2:

 

4) Barna bør få et best mulig utgangspunkt 

Ekteskapet skal danne en trygg og god ramme for barns oppvekst. Kristne foreldre har fått en viktig oppgave i å gi barna en god oppdragelse etter Herrens vilje (Ef 6,4; Kol 3,21). 

Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren, for det er rett og riktig.  Du skal hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte: så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet.  Dere foreldre, vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje. (Ef 6,1-4)

Foreldrene bør ikke forvente at søndagsskole, kristendomsundervisning eller leirer er tilstrekkelig for å lære barna om Jesus. Denne oppgaven hører hjemme hos foreldrene.

I møte med økt sekularisering vil mainstreamkulturen i stadig mindre grad spille på lag med kristen tenking. Derfor trenger foreldre å kontinuerlig bevisstgjøre barna på å reflektere over hva de møter, enten det er på skolen, Netflix eller sosiale medier.

Når Paulus tar opp dette med barn og foreldre, advarer han spesielt foreldrene mot å være for strenge mot barna, slik at det vekker trass og motløshet. Barns oppvekst skal være preget av omsorg og kjærlighet. Det de ser og erfarer hjemmefra, vil de bære med seg videre i livet. 

Gjennom Bibelen lærer Gud oss hva ord som tilgivelse, trofasthet og kjærlighet betyr. Gud hjelper oss å forstå viktigheten av en sunn form for lydighet og sunn grensesetting. Vi har en Far i Himmelen som skaper tro, oppmuntring og håp når han snakker til oss, og som ikke skjeller oss ut hver gang vi gjør feil. Alt dette er overførbart til hvordan vi bør behandle barna våre. 

Barn som får vokse opp i trygge og stabile forhold, har de beste forutsetningene for å klare seg godt videre i livet. Dette understøttes også av forskning på barns oppvekst i den vestlige verden. Så samlivsbrudd er en vond opplevelse for barn og voksne, som vi må hjelpe hverandre å unngå og forebygge som best vi kan. Hensynet til barna er en av årsakene til det kristne ekteskapssynet er et godt ideal å holde fast på.

5) Hva gjør jeg når jeg ikke har noen fasade å gjemme seg bak?

For øvrig, søsken, ber og oppfordrer vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være til glede for Gud, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette!  Dere vet jo hvilke påbud vi ga dere fra Herren Jesus.  For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige, så dere holder dere borte fra hor. Hver av dere skal vite å vinne seg sin egen kone i hellighet og ære, ikke i sanselig begjær som hedningene; de kjenner jo ikke Gud. (1 Tess 4,1-5)

Ekteskapet er en arena for å lære å styre seg selv, bygge karakter og øve opp impulskontrollen. Det er kanskje noe av det vanskeligste vi møter som mennesker. Men gjennom å leve trofast, åpent og sårbart med sin ektefelle, får man gode rammer for å øve på dette, uten å være redd for at partneren stikker av når du har en dårlig dag.

I ekteskapet kan man lære å ha omsorg og sette grenser for seg selv og andre. Man lærer å snakke sammen, oppmuntre hverandre og løse konflikter. Man lærer forhåpentligvis å ta hensyn til andre, forstå ulikheter og stå for egne meninger. Man lærer å elske og tilgi, gjøre seg sårbar og bli godtatt med sine svakheter. 

Jeg tror ikke det finnes et eneste ekteskap som ikke erfarer at det er krevende og smertefullt å jobbe seg gjennom dette. Så her trenger vi å være åpne og involvere andre i å snakke om det som er vanskelig.

Å lære å disiplinere seg selv gjelder spesielt innenfor det seksuelle området. Ekteskapet gir anledning til et seksualliv preget av intimitet, romantikk og nærhet, som kommer til sin rett med trygge og gode rammer på plass.

Det er et veldig press på det tradisjonelle kristne synet på seksualitet i Norge. Det skapes et inntrykk i mainstreamkulturen rundt oss at et aktivt seksualliv er ensbetydende med å være lykkelig, og at det å legge bånd på sine seksuelle lyster er skadelig. 

Samtidig øker forventningspresset om å ha et innholdsrikt og utforskende sexliv fra tidlig i tenårene, hvor sex reduseres til en byttevare. Jeg syns det er rart at ikke politikere, journalister eller forskere gjør mer i møte med de problematiske sidene ved denne utviklingen.

Seksuelle erfaringer utløser hormoner i hjernen vår, og det gjør noe med vår evne til intimitet, nærhet og seksuell lyst. Bibelen lærer oss at den som har samleie med noen, blir ett med den personen (1 Kor 6,16). 

Jeg er enig med Bibelen, og tror det er bra å gjøre seg selv eksklusiv for den man vil gifte seg med senere i livet. Slik at man kan komme inn i ekteskapet uten erfaringer man gjerne skulle vært foruten. 

Samtidig: Realiteten er at mange kristne får erfaringer de skulle vært foruten. Her finnes det nåde og hjelp hos Gud og støtte og forståelse i terapi og sjelesorgsamtaler til å bearbeide dette.

Jeg tror for mange ekteskap inngås på feil premisser. Enten fordi man har en romantisert forestilling av det lykkelige A4-livet med altfor private kjernefamilien, eller fordi man ubevisst søker en dyp bekreftelse hos partneren som bare Gud egentlig kan gi. 

Å leve enslig er derfor et godt alternativ som bør løftes fram, iallefall om man makter å leve uten sex. Vi som kristne trenger å ære dem blant oss i kirken som heller vil leve alene enn å gifte seg, som heller vil leve dedikert til Herren uten å måtte tenke på familiære forpliktelser. 

Så trenger vi også å avdramatisere det å oppleve homofil tiltrekning, slik at de går an å snakke om det med innestemme i de kristne miljøene våre. Alle er først og fremst medmennesker, uavhengig av deres seksuell tiltrekning. Ikke alle av dem omfavner Pride-ideologien heller. En del ønsker å gå mot strømmen og leve for Jesus, med den prisen det innebærer. Jeg håper de vil erfare forståelse og støtte i våre miljøer, i stedet for å oppleve berøringsangst og homofobi.

Et helhetlig evangelium

Til sist: Guds ord åpner ikke for at etterfølgere av Jesus kan velge andre samlivsformer enn ekteskap. Ekteskapet mellom en mann og en kvinne har en profetisk og hellig betydning, fordi det forkynner og kroppsliggjør Guds tanke bak skapelsen av mennesket. Altså noe langt større enn å finne en grei måte å leve samliv på.

Dette har utviklet seg til å bli et motkulturelt og utfordrende budskap i en kultur hvor selvrealisering og relasjonsbrudd er så utbredt og alminneliggjort.

Dersom vi kristne gir etter og adopterer verdens syn på samliv, distanserer vi oss samtidig fra evangeliet Bibelen gir oss. Evangeliet vil tømmes for innhold – det reduseres til en “snill Jesus” som møter våre behov, uten at vi trenger å leve slik han har befalt. Et slikt evangelium vil være uten kraft til å hjelpe enkeltpersoner og familier ut av synd, over til det livet Gud har skapt oss til å leve.

La oss bruke årene framover til å gjenoppdage det som mange års sekularisering har tappet for mening og innhold: Det kristne ekteskapet.

(En eldre og kortere versjon av teksten ble publisert i bladet FOLK 3/2015).