Hva vil det si å være skapt i Guds bilde?

Et bilde skal vise frem den det forestiller. Det gjelder også oss. Bibelen sier at mennesket er skapt i Guds bilde – men hva betyr det egentlig? Hvordan kan uperfekte mennesker være bilder av en perfekt Gud?

Det at vi mennesker er skapt i Guds bilde, er en tanke som går igjen flere steder i Bibelen. Derfor er det viktig å vite noe om hva det betyr for oss. Det finnes mange fortellinger om hvordan verden ble til, men det er én viktig ting som skiller den bibelske fortellingen ut fra de andre. Til forskjell fra andre skapelsesberetninger fra sin tid handler det ikke om et kosmisk kaos eller krig mellom guder, men om at Gud skaper noe med intensjon. Alt er organisert og gjennomtenkt. Dette gjelder også mennesket, som fremmes som kronverket på Guds skapelse. Og her finner vi denne viktige beskrivelsen om mennesket: At vi er skapt i «Guds bilde». Hva betyr egentlig det?

Et bilde er til for å vise frem noe om denne tingen eller personen. På samme måte som maleriet Mona Lisa kan vise hvem Mona Lisa var, eller et fotografi av Oslo er til for å vise hvordan byen ser ut, er vi skapt i Guds bilde for å vise hvem Han er. Vi skal gjenspeile hans karakter og hans vilje på jorden.

Dessverre er vi blitt skadet av synden på en måte som undertrykker dette bildet til en grad. Vi får ikke lenger fullt ut uttrykt Guds karakter gjennom oss selv (Rom 8,8), og vi tendenserer mot å reflektere egoisme, stolthet, selvmedlidenhet, det bibelen kaller kjøttets lyster i stedet. Dette er et problem alle mennesker har, fordi det har gått i arv, helt fra det første mennesket til alle som har kommet etter. I stedet for å være gavmild, stjeler vi, og i stedet for å vise omsorg, starter vi kriger.

Men dette endrer seg når Jesus kommer til jorden. Vi skal komme tilbake til første mosebok igjen senere. Men når apostlene skriver det som skal bli det nye testamentet, utdyper de bl.a. dette med Guds bilde.

I de første kapitlene i Kolosserbrevet og Hebreerbrevet kan vi lese om at Jesus er det perfekte «Guds bilde» (Kol 1,15; Heb 1,3) Han viser oss hvem Gud er. Det betyr at vi kan bruke Jesus som en mal: Jo mer lik Jesus vi klarer å bli, jo bedre bilder på Gud blir vi. Men hvordan kan vi gjøre dette når dette bildet vi selv bærer har blitt skadet? Jeg tror ikke at vi skal (eller klarer) å gjøre alt selv, men at Gud gjør noe med oss gjennom dåpen. Jeg vil lese fra to av Paulus’ brev for å understreke dette. I Efeserne 4,22-24 står det: 

Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet.

Det gamle mennesket, eller vår gamle måte å leve på kan ikke repareres, så i stedet kaster vi det av oss og «kler» oss i «det nye mennesket». Og måten vi gjør det på, finner vi i Galaterbrevet 3,27:

Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.

Alle som blir døpt, blir kledd i det samme bildet som det vi prøver å ligne på, og det er fantastisk av flere grunner. Det betyr at vi blir identifisert med Jesus, og får del i de samme løftene og den samme arven: frelsen. Og det betyr at vi ikke trenger å jage og streve for å “bli som Jesus”, men at Gud gir oss en helt ny natur. 

På samme måte som vi arver en natur fra det første mennesket, Adam, arver vi en ny natur gjennom Jesus (2 Kor 5,17), «Den siste Adam» (1 Kor 15,45).

Denne nye naturen, eller mennesket, representerer en ny start for oss, men det er ikke endemålet. I Kolosserne 3 ser vi at vi fortsatt «blir fornyet» i det vi blir bedre kjent med Han (Kol 3,9-10). Det vil si at vi blir stadig formet mer og mer til det bildet vi er ment å reflektere.

«For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Kristus det blir tatt bort. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.» (2 Kor 3,14-18)

Så vi har allerede blitt forvandlet, og vi blir stadig forvandlet for å bli mer lik Jesus, det perfekte bildet på Gud.

En annen ting et bilde gjør, er å gjøre den tingen det avbilder, til stede der bildet er. De fleste 10-kroninger og 20-kroninger i Norge har kong Harald avbildet på den ene siden. I dag tenker vi kanskje mer på dette som tradisjon, men før var dette et viktig verktøy for å vise folket hvem som var kongen. Keiseren i Romerriket var avbildet på myntene, i tillegg til at de hadde ofte flere statuer av seg selv rundt om i riket, for å prosjektere sitt styre og sin autoritet ut i de fjerne delene av Romerriket, så alle kunne vite hvem som var keiseren, til og med de som aldri hadde sett ham personlig. På samme måte er vi ment å prosjektere Gud ut i verden, til de som aldri har møtt Ham, ikke bare gjennom det vi sier, men i handlingene våre (1 Joh 3,18).

Etter drapet på Julius Cæsar, ble han offisielt anerkjent av senatet som guddommelig (Divus Julius). Augustus bygde videre på dette ved å kalle seg en gudesønn, og dette vet vi også var utbredt hos faraoene i Egypt. I den antikke verden var det nemlig vanlig å tenke på kongen eller keiseren som i noen tilfeller en egen gud eller halvgud, men veldig ofte som et guds bilde. Kongen skulle være gudenes ansikt utad til folket og autoritet på jorden, noe som gav kongene en type makt og krav de ikke kunne fått ellers. Men det vi ser i første mosebok er noe helt annet. Her leser vi at det finnes bare én Gud, som har skapt alt og som har all makt. Og alle mennesker er skapt i Guds bilde. Alle mennesker, uavhengig av makt, posisjon eller status, reflekterer Gud. Dette blir også brukt som begrunnelse for deler av lovverket i det gamle testamentet, og som begrunnelse for at et menneske har verdi.

Uten Gud er det utrolig vanskelig å si hva det er som gjør oss verdifulle. Sier vi at det er vi som gir oss selv verdi, får vi problemer når vi tenker på oss selv som lite verdifulle. Sier vi at det er på grunn av de fantastiske tingene vi får til, får vi problemer når noen får til mer eller mindre enn andre. Skal vi da si at de mest ressurssterke er verdt mer? Sier vi at mennesker har verdi kun fordi vi er mennesker, får vi et sirkulært argument uten en ordentlig begrunnelse. Men når det ikke er våre prestasjoner, kognitive evner eller ferdigheter som gir oss verdi, bare at vi er skapt i Guds bilde, peker vi på noe større, og det finnes ingen grunnlag for å si at noen er verdt mer eller mindre enn et annet menneske. Vi er alle like verdifulle fordi vi er skapt i det samme bildet. Hva vi har oppnådd betyr ingenting, det som betyr noe er hva Gud sier om oss. Dette legger, som sagt, grunnlag for en rekke lover for Israelsfolket. Ingen skal urettferdig ta livet av noen andre fordi vi er alle skapt i Guds bilde. Og det som er skapt i Guds bilde er verdifullt, og verdt å beskytte.

Hittil har vi sett at det å være skapt i Guds bilde gir hvert enkelt menneske verdi, identitet og et kall til å gjenspeile Gud ut i verden. Men Guds bilde handler ikke bare om individet. Hvis mennesket er skapt for å reflektere hvem Gud er, må vi også spørre oss: Hvordan blir dette bildet tydeligst uttrykt? Svaret finnes i fellesskapet.

Gjennom treenigheten ser vi at Gud er et fellesskap i seg selv. Og fordi Gud er et fellesskap, vil mennesker kunne reflektere mer av Gud når en lever i fellesskap med hverandre. Dette ser vi også helt i begynnelsen: “La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!”. Og så skaper han de som mann og kvinne. Mennesker er skapt for fellesskap. “Det er ikke godt for mennesket å være alene”. Gud har ikke skapt oss til å leve isolert fra hverandre, men til å leve sammen, fordi noen sider ved Guds karakter bare kan synliggjøres når mennesker står i relasjon til hverandre. Hvordan kan en person praktisere kjærlighet, medlidenhet eller tilgivelse hvis han er helt alene? Vi er nødt til å leve i fellesskap, det var det israelittene gjorde, det var det de første kristne gjorde, og det er det vi også må gjøre. Dette er en av grunnene til at Paulus understreker viktigheten av å tilhøre én og samme kropp. Med Jesus som hode og rettesnor, kan vi leve i et fellesskap hvor vi får praktisert det å leve med hverandre og for hverandre, og på den måten vises ikke Guds bilde kun gjennom enkeltpersoner, men uttrykket av hele fellesskapet synliggjør Guds bilde for andre mennesker. Og når dette fellesskapet får vokse med hverandre, og kan dra på hverandres styrker og ulikheter, slipper vi å streve for å prøve å fylle alle roller og behov innenfor menigheten, og kjenne at vi aldri strekker til, men vi kan gjøre vår del av det kollektive kallet om å sammen leve i Guds bilde.

“Guds bilde” er altså ikke bare en teologisk idé, men det hjelper oss å forstå hvem vi er og hvordan vi bør leve livene våre. Og det gir oss både en identitet og et kall: vi er verdifulle fordi vi bærer Guds preg, og vi er kalt til å gjenspeile dette til verden rundt oss, spesielt gjennom fellesskap. Selv om dette bildet er skadet, blir det gjenopprettet gjennom Jesus, og gjennom livet blir vi stadig formet til å ligne mer på Han. Det i oss som ligner på Han, og det som ikke ligner på Han, er motsetninger og gjensidig utelukkende. Vi kan ikke leve både i ydmykhet og i stolthet. Dette betyr at vi må aktivt legge vekk det vi vet ikke ligner på Han, det som ikke matcher med det vi ser når vi ser på Ham, sånn at vi kan ta opp og på oss det som gjør det.

Dette starter ved å bli kjent med Han vi skal prøve å ligne på. I Bibelen og gjennom bønn kan vi se og lære hvem Jesus er, og gjennom fellesskap kan vi få hjelp, og være til hjelp for andre. I tillegg er vi nødt til å være ærlige når vi ser på oss selv. Bibelen beskriver seg selv som et speil, som viser oss at vi er skitne, og det er først når vi innser at vi trenger å vaskes, at vi kan gjøre noe med det. Det kan være veldig godt å dele dette med noen du kjenner du kan være fortrolig med. Så man kan snakke om det man kjenne man trenger å jobbe med? Så kan man jobbe med disse tingene sammen, så man sammen kan bli tydelige og gode bilder på Jesus, sånn som vi er ment til å være.