Hvem er Gud? | Med Arne Olav Røe

A.W. Tozer hevdet at det aller viktigste ved et menneske er hva det tenker om Gud. Påstanden står seg enten man leser historiebøker, nettaviser eller ser Morgan Freemans Netflix-serie om verdensreligionene. Hvem er egentlig Gud?

Dette spørsmålet er egentlig altfor stort til å kunne besvares i løpet av 15 minutter i Bibelkvarteret. Men jeg vil tegne noen få hovedlinjer i hvordan Gud beskriver seg selv gjennom Bibelen.

Gud er skaper av hele universet

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. (1 Mos 1,1)

Det første å nevne om Gud er at han er skaper av hele universet. Solen, planetene og hele verdensrommet har blitt til ved Guds skapervilje. Skaperverket vitner om Guds eksistens og hvem han er (Rom 1,19–20).

I tillegg omtales Gud som opprettholder av alt i universet. I Hebreerbrevet står det at Gud «bærer alt ved sitt mektige ord» (Hebr 1,3). Når naturvitenskapen utforsker universet, tror vi at Gud står bak universets fenomener og lovmessigheter. At vitenskapen kan forklare og utforske fenomener som tyngdekraften, jordas bane rundt sola, solsystemet, DNA’ets oppbygning, osv er ikke et bevis mot Guds eksistens. Tvert imot, forekomsten av lovmessigheter i naturen peker mot at det står en lovgiver som står bak dem.

Innenfor vitenskapsfilosofi møter dette synet motstand. Noen forstår Gud som «God of the gaps», på den måten at Guds rolle begrenses kun til de hullene vitenskapen foreløpig ikke kan forklare.

Den anerkjente kristne professoren og debattanten John Lennox avfeier dette, og omtaler i stedet Gud som «God of the whole show», altså Gud over både det naturlige og overnaturlige.

Motsetningen mellom kristen tro og naturvitenskapelig forskning er derfor oppkonstruert. Konflikten er filosofisk, mellom det som kalles naturalisme og det som kalles teisme. Naturalisme er å hevde at alt i verden må ha en naturlig forklaring, mens teismen vil være åpen for at det i enkelte tilfeller finnes unntak, for eksempel mirakler.

Gud er evig og uforanderlig

Gud er evig. Han er utenfor tid og rom. Han var før tidens begynnelse og universets startpunkt. Der alt annet i skaperverket har en årsak, er Gud å anse som den som satte universet og tiden igang. Det vil si at Gud er transcendent, han overskrider alle grenser og kategorier vi kan lage oss ut fra menneskelig erfaring. Gud er verken mann eller kvinne, Gud er Gud.

Det er derfor umulig for vårt intellekt å begripe fullt ut hvordan den evige Gud er. Men Bibelen gir oss noen glimt av hans evige vesen og natur:

1. Gud er evig (Sal 90,2). Hans navn er Jeg er den jeg er (2 Mos 3,14). Han er uten begynnelse og utenfor tid og rom.
2. Gud er uforanderlig (Mal 4,6; Jak 1,17). Han er verken schizofren, humørsyk eller skifter mening. Hans plan og vilje er det samme både i det gamle og det nye testamentet.
3. Gud er uransakelig (Rom 11,33–35). Vi kan ikke kontrollere eller stille oss til doms over hvem han er og hva han gjør.
4. Gud er rettferdig og rettskaffen (5 Mos 32,4; 1 Pet 1,17; Åp 16,5). Han gjør ikke forskjell på folk. Han er uten svik, og han kan ikke overse urett. Hadde han kunnet det, ville ikke Jesus trengt å dø på et kors.
5. Gud er allmektig (1 Mos 17,1 B78; Matt 28,18). Ingenting er umulig for han. Ingen er i stand til å stanse hans plan for denne verden, selv om han har gitt mennesket fri vilje.
6. Gud er allvitende og allestedsnærværende (Jer 23,23–24). Ingen kan gjemme seg for han eller skjule noe for ham.
7. Gud er hellig (2 Mos 15,11; Åp 15,4). Hans natur og integritet gjør det umulig for ham å se mellom fingrene på synd og urett.
8. Gud er trofast (1 Kor 10,13). Han står ved det han har sagt.
9. Gud er alles dommer (Hebr 12,23). Alle skal stå til ansvar for han for det de har gjort i livet.
10. Gud er barmhjertig og nådig (Sal 86,15; 1 Pet 5,10). Han er snar til å tilgi når vi angrer og vender om fra synd. Jesus drøyer med sin gjenkomst fordi han vil at flest mulig skal vende om og bli frelst (2 Pet 3,9-12).
11. Gud er god (Sal 86,5; Mark 10,18; Rom 11,22). Hans kjærlighet og hans gode vilje for menneskeheten preger alt han gjør for oss.

Guds kjærlighet åpenbart ved tro

Men den Gud vi tror på kan ikke reduseres til en distansert og upersonlig kraft. Bibelen forteller oss at Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8). Alt Gud gjør, må forstås i lys av at evig, trofast og selvoppofrende kjærlighet er hans dypeste vesen og personlighet. Gud elsket verden så høyt at han sendte seg selv for å dø på et kors (Joh 3,16; Rom 5,8). Han var villig til å ofre seg selv for å gjenopprette et forhold til menneskeheten preget av gjensidig kjærlighet.

Gud lar seg oppdage gjennom at han åpenbarer seg for oss (Hebr 11,1ff). Gjennom hele Bibelen avslører han sine planer, følelser og avgjørelser for mennesker og nasjoner. Abraham omtales som Guds venn (Jes 41,8). Moses, David, profetene – alle vitnet om sin kjennskap til hva som lå på Guds hjerte. De trodde helt og fullt både på Guds makt og storhet, samtidig som de så at Gud er full av nåde, kjærlighet og godhet. Dette sa de selv om deres liv var fullt av utfordringer og prøvelser. De klandret ikke Gud for motgangen, men de elsket Gud og levde i håpet om at Gud en dag vil bringe fullkommen rettferdighet og fred.

Vi bruker gjerne uttrykket «personlige kristne» om oss selv. Vi omtaler ofte vårt forhold til Gud som noe personlig og nært. Gud er nær i vår hverdag. Vi opplever Guds kjærlighet og fred på forskjellige personlige måter. Vi lovsynger fordi vi elsker Gud. Dette kan virke både rart, påtatt og irrasjonelt for utenforstående, men det var faktisk slik for Abraham, Moses, David og de andre personene i Bibelen også. De elsket Gud på en personlig og oppriktig måte, og la ikke skjul på det.

Bibelen gir oss egentlig ingen forhåpninger til å bli ordentlig kjent med Gud på andre måter enn gjennom den troen som kommer fra formidlingen av Guds ord. Gud har verken gjort seg avhengig av vitenskapelige oppdagelser, politiske virkemidler eller eksperter i media for å lykkes.

Han har all makt, så han trenger ikke å forhandle eller gå på kompromiss med mektige mennesker og grupperinger for å lykkes. Han har valgt å satse på vanlige menneskers kjærlighet, hengivenhet og tillit til hans ord, og at de skal velge han av sin frie vilje. På en måte er dette enkelt og genialt – og samtidig veldig risikofylt og utenfor menneskelig kontroll. 2000 år med kirkehistorie inneholder mange eksempler på menneskers modighet og svakhet – og Guds storhet.

Gud ble menneske gjennom Jesus Kristus

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss (Joh 1,14)

Jesus Kristus er verdenshistoriens viktigste person. Hans liv er godt dokumentert også i ikke-religiøse skrifter. Jesu fødsel er opphavet til vår tidsregning. Jesu død og oppstandelse er verdenshistoriens viktigste hendelse, selv for de som ikke tror det skjedde. Høytidene som markerer de sentrale hendelsene i Jesu liv – jul, påske og pinse – feires verden over.

Ved Jesu død og oppstandelse tror vi at han har overvunnet syndens og dødens makt i verden, og startet nyskapingen av verden ved Den hellige ånd.

Oldkirken brukte mange år på å diskutere Jesu guddommelighet. Var Jesus bare et menneske, eller var han egentlig ikke menneske i det hele tatt? På 300-tallet konkluderte kirken konkluderte at Jesus både var 100% menneske og 100% Gud. Det var det som harmonerte mest med det som sto i Bibelen, samtidig som de fikk fram det paradoksale ved den kristne troen.

I tillegg kom man fram til treenighetslæren. At det er én Gud, bestående av tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd (Matt 28,19; 2 Kor 13,13). Alle andre alternativer måtte avvises fordi de reduserte Jesus til noe mindre enn det han selv sa om seg selv (Joh 1,1; 8,58). Sekter som mormonerne og Jehovas vitner oppsto blant annet ved å sette spørsmålstegn ved treenigheten. Økende muslimsk innvandring gjør dette enda mer aktuelt å sette seg godt inn i, siden de også anser dette som vranglære.

Gud er historiens herre

Noen tror at Gud trakk seg passivt tilbake etter at han skapte verden, såkalt deisme. Men Bibelen avviser dette. Der tegnes det et bilde av en Gud som aktivt involverer seg i menneskehetens historie.

Eksemplene er mange. Gud skapte Adam og Eva. Gud ba Noah bygge en ark til frelse for seg selv og sin familie. Gud viste Abraham hvilket landområde han ville gi til Abrahams etterkommere. Gud berget Moses og Israelsfolket på flukt fra Egypt. Gud ba Salomo bygge et tempel i Jerusalem. Som allerede nevnt, valgte Gud å bli et menneske gjennom Jesu fødsel, for senere å sone straffen for all verdens synd.

Vi lever fremdeles i en historisk periode hvor vi er forespeilet Guds hjelp og inngripen. Jesus befalte at disiplene skulle forkynne evangeliet for alle folkeslag (Matt 28,18). På pinsedag ble disiplene fylt av Den hellige ånd. Bakgrunnen for dette finner vi hos profeten Joel 3,1, hvor Gud lover å øse ut sin ånd over alle mennesker. Dette baner vei for misjon over hele verden under Den hellige ånds kraft og veiledning. Denne muligheten og utfordringen gjelder oss i dag!

De historiske linjene de siste 2000 år er udiskutable. Evangeliet har blitt spredt fra Jerusalem og til alle verdensdeler, slik Jesus forutsa. Mens vi her til lands hører mest om sekularisering og kristendommens reduserte innflytelse, foregår det en annen virkelighet utenfor norske mediers synsvinkel.

Det rapporteres om misjon og vekkelse blant muslimer. Om at kommunistiske Kina er i ferd med å bli den nasjonen med flest kristne i verden, på tross av hard forfølgelse og overvåkning. Om en kinesisk misjonsmobilisering verden ikke har sett maken til. Om at Afrika og Sør-Amerika er verdensdeler med svært mange troende. Og selv om kristendommen er i ferd med å miste det kulturelle hegemoniet i Europa, er ulike kristne grupperinger i ferd med å finne tilbake til seg selv og kjernen i det de tror på, som en offensiv grasrotbegevelse. Den hellige ånd vil utrette mye i det 21. århundre, også i Europa.

Og uavhengig av om man sympatiserer mest med Israel eller palestinerne, vil de fleste kristne anse opprettelsen av en jødisk stat og jøder som flytter tilbake til Israel som et viktig ledd i Guds plan for jøder og hedninger (omtalt i Romerbrevet kapittel 9–11).

Bibelen forespeiler oss en monumental og episk overgang til en ny epoke i verdenshistorien når Jesus kommer tilbake for å dømme levende og døde. Amerikanske TV-stasjoner har i flere år hatt live-kamera plassert i Jerusalem, klar til å kringkaste Jesu gjenkomst.

Jesu gjenkomst vil markere et endelig oppgjør med synd, urett og ondskap. De døde skal stå opp, og det blir umulig å gjemme seg for Guds nærvær i den nyskapte verden.

Gud er evighetens og historiens herre. Han står bak universet, og vi er skapt i hans bilde. Og gjennom det Jesus sa og gjorde viser Gud at han mener alvor: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne for at hver den som tror på han, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16).

Gud vil ikke bare at du skal tro at han finnes, men at han vil at du skal si ja til det Jesus gjorde for deg på Golgata, og følge han ved å holde alt han har befalt.

(Teksten ble opprinnelig publisert i FOLK 4-2016)