Hvem er Gud?

A.W. Tozer hevdet at det aller viktigste ved et menneske er hva det tenker om Gud. Påstanden står seg enten man leser historiebøker, nettaviser eller ser Morgan Freemans Netflix-serie om verdensreligionene. Hvem er egentlig Gud?

Dette spørsmålet er egentlig altfor stort til å kunne besvares i en kort artikkel. Men jeg vil tegne noen få hovedlinjer i hvordan Gud beskriver seg selv gjennom Bibelen.

Gud er skaper av hele universet

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» (1 Mos 1,1)

Det første å nevne om Gud er at han er skaper av hele universet. Solen, planetene og hele verdensrommet har blitt til ved Guds skapervilje. Skaperverket vitner om Guds eksistens og hans vesen (Rom 1,19–20). I tillegg omtales Gud som opprettholder av alt i universet. Bibelen sier at Gud «bærer alt ved sitt mektige ord» (Hebr 1,3). Når vitenskapen utforsker universet, tror vi at Gud står bak dets fenomener og lovmessigheter. Jordens forutsigbare bane rundt solen er et av eksemplene på dette.

Gud er allmektig.

Innenfor vitenskapsfilosofi møter dette synet motstand. Noen forstår Gud som «God of the gaps», på den måten at Guds rolle begrenses kun til de hullene vitenskapen foreløpig ikke kan forklare. Den anerkjente kristne professoren og debattanten John Lennox avfeier dette, og omtaler i stedet Gud som «God of the whole show» (kronikk i Christian Post, 2012). Motsetningen mellom kristen tro og naturvitenskapelig forskning er derfor oppkonstruert. Konflikten er først og fremst filosofisk, mellom filosofisk naturalisme (den fysiske virkeligheten er den eneste virkelige) og teisme (troen på Guds eksistens).

Gud er evig og uforanderlig

Gud er utenfor tid og rom. Han var før tidens begynnelse og universets startpunkt. Det er umulig for vår begrensede forstand å begripe fullt ut hvordan den evige Gud er. Men Bibelen gir oss noen glimt av hans vesen og natur:

• Gud er evig (Sal 90,2). Han er uten begynnelse og utenfor tid og rom.
• Gud er uforanderlig (Mal 4,6; Jak 1,17). Han er verken schizofren, humørsyk eller skifter mening. Hans plan og vilje er det samme både i det gamle og det nye testamentet.
• Gud er uransakelig (Rom 11,33–35). Vi kan ikke kontrollere eller dømme han.
• Gud er rettferdig og rettskaffen (5 Mos 32,4; 1 Pet 1,17; Åp 16,5). Han gjør ikke forskjell på folk. Han er uten svik, og han kan ikke overse urett. Hadde han kunnet det, ville ikke Jesus trengt å dø på et kors.
• Gud er allmektig (1 Mos 17,1 B78; Matt 28,18). Ingenting er umulig for han. Ingen er i stand til å stanse hans plan for denne verden.
• Gud er allvitende og allestedsnærværende (Jer 23,23–24). Ingen kan gjemme seg for han eller skjule noe for ham.
• Gud er hellig (2 Mos 15,11; Åp 15,4). Hans natur og integritet gjør det umulig for ham å se mellom fingrene på synd og urett.
• Gud er trofast (1 Kor 10,13). Han står ved det han har sagt.
• Gud er alles dommer (Hebr 12,23). Alle skal stå til ansvar for han for det de har gjort i livet.
• Gud er barmhjertig og nådig (Sal 86,15; 1 Pet 5,10). Han er snar til å tilgi når vi angrer og vender om fra synd. Jesus drøyer med sin gjenkomst fordi han vil at flest mulig skal vende om og bli frelst (2 Pet 3,9-12).
• Gud er god (Sal 86,5; Mark 10,18; Rom 11,22). Hans kjærlighet og hans gode vilje for menneskeheten preger alt han gjør for oss.

Guds kjærlighet åpenbart ved tro

Men den Gud vi tror på kan ikke reduseres til en distansert og upersonlig kraft. Bibelen forteller oss at Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8). Alt Gud gjør, må forstås i lys av at evig og trofast kjærlighet er hans vesen og personlighet. Gud elsket verden så høyt at han sendte seg selv for å dø på et kors (Joh 3,16; Rom 5,8). Han var villig til å gå i døden for å gjenopprette et forhold til menneskeheten preget av gjensidig kjærlighet.

Gud lar seg oppdage gjennom at han åpenbarer seg for oss (Hebr 11,1ff). Gjennom hele Bibelen avslører han sine planer, følelser og avgjørelser for mennesker og nasjoner. Abraham omtales som Guds venn (Jes 41,8). Moses, David, profetene – alle vitnet om sin kjennskap til hva som lå på Guds hjerte. De trodde helt og fullt både på Guds makt og storhet, samtidig som de så at Gud er full av nåde, kjærlighet og godhet. Dette sa de selv om deres liv var fullt av utfordringer og prøvelser. De klandret ikke Gud for motgangen, men de elsket Gud og levde i håpet om at Gud en dag vil bringe fullkommen rettferdighet og fred.

Ved sin død og oppstandelse har Jesus overvunnet syndens makt.

Vi bruker gjerne uttrykket «personlige kristne» om oss selv. Vi omtaler ofte vårt forhold til Gud som noe personlig og nært. Gud er nær i vår hverdag. Vi opplever Guds kjærlighet og fred på forskjellige personlige måter. Vi lovsynger fordi vi elsker Gud. Dette kan virke både rart, påtatt og irrasjonelt for utenforstående, men det var faktisk slik for Abraham, Moses, David og de andre personene i Bibelen også. De elsket Gud på en personlig og oppriktig måte, og la ikke skjul på det.

LES OGSÅ: Finnes Jordan Petersons Gud? (Arne Olav Røe)

Bibelen gir oss egentlig ingen forhåpninger til å bli kjent med Gud på andre måter enn gjennom tro. Derimot vil Gud skjule seg for de stolte og selvkloke (Matt 11,25; 1 Kor 1,20-29). Gud har verken gjort seg avhengig av vitenskapelige oppdagelser, politiske virkemidler eller eksperter i media for å lykkes. Han har all makt, så han trenger ikke å gå på kompromiss med noen andre for å lykkes. Han har valgt å satse på vanlige menneskers kjærlighet, hengivenhet og tillit til hans ord. Så enkelt og genialt – og samtidig så komplisert og utenfor all menneskelig kontroll.

Gud ble menneske gjennom Jesus Kristus

«Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14)

Jesus Kristus er verdenshistoriens viktigste person. Hans liv er godt dokumentert også i ikke-religiøse skrifter. Jesu fødsel er opphavet til vår tidsregning. Jesu død og oppstandelse er verdenshistoriens viktigste hendelse, selv for de som ikke tror det skjedde. Høytidene som markerer de sentrale hendelsene i Jesu liv – jul, påske og pinse – feires verden over.

Ved sin død og oppstandelse har Jesus overvunnet syndens og dødens makt i verden, og startet nyskapingen av verden ved Den hellige ånd.

LES OGSÅ: Sto Jesus opp fra grava? (Arne Olav Røe)

Oldkirken brukte mange år på å diskutere Jesu guddommelighet. Var Jesus bare et menneske, eller var han egentlig ikke menneske i det hele tatt? På 300-tallet konkluderte kirken konkluderte at Jesus både var 100% menneske og 100% Gud. Helt i tråd med det som står i Bibelen (Joh 1,1–14; Hebr 1,1–4; 1 Joh 4,2). I kristen tro er hele verden er skapt ved Jesus Kristus (1 Kor 8,6; Kol 1,16; Hebr 1,2). Jesus satte likhetstegn mellom seg selv og Gud – den som ser Jesus, ser Gud selv (Joh 12,44–45; 14,9).

Vi lever i en periode hvor vi er forespeilet Guds hjelp og inngripen.

I tillegg kom man fram til treenighetslæren. At det er én Gud, bestående av tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd (Matt 28,19; 2 Kor 13,13). Alle andre alternativer måtte avvises fordi de reduserte Jesus til noe mindre enn det han selv sa om seg selv (Joh 1,1; 8,58). Sekter (som mormonerne og Jehovas vitner) oppsto blant annet ved å sette spørsmålstegn ved treenigheten. Økende muslimsk innvandring gjør dette enda mer aktuelt å sette seg godt inn i, siden de også anser dette som vranglære.

Gud er historiens herre

Noen tror at Gud trakk seg passivt tilbake etter at han skapte verden, såkalt deisme. Men Bibelen avviser dette. Der tegnes det et bilde av en Gud som aktivt involverer seg i menneskehetens historie, uten engang å spørre oss om lov. Eksemplene er mange. Gud skapte Adam og Eva. Gud ba Noah bygge en ark til frelse for seg selv og sin familie. Gud viste Abraham hvilket landområde han ville gi til Abrahams etterkommere. Gud berget Moses og Israelsfolket på flukt fra Egypt. Gud ba Salomo bygge et tempel i Jerusalem. Som allerede nevnt, valgte Gud å bli et menneske gjennom Jesu fødsel, for senere å sone straffen for all verdens synd.

Vi lever fremdeles i en historisk periode hvor vi er forespeilet Guds hjelp og inngripen. Jesus befalte at disiplene skulle forkynne evangeliet for alle folkeslag (Matt 28,18). På pinsedag ble disiplene fylt av Den hellige ånd. Bakgrunnen for dette finner vi hos profeten Joel 3,1, hvor Gud lover å øse ut sin ånd over alle mennesker. Dette baner vei for misjon over hele verden under Den hellige ånds kraft og veiledning. Denne muligheten og utfordringen gjelder oss i dag!

LES OGSÅ: I den sekulære løvehulen (Karl Johan Kjøde)

De historiske linjene de siste 2000 år er udiskutable. Evangeliet har blitt spredt fra Jerusalem og til alle verdensdeler, slik Jesus forutsa. Mens vi her til lands hører mest om sekularisering og kristendommens reduserte innflytelse, foregår det en annen virkelighet utenfor norske mediers synsvinkel. Det rapporteres om misjon og vekkelse blant muslimer. Om at kommunistiske Kina er i ferd med å bli den nasjonen med flest kristne i verden, på tross av hard forfølgelse og overvåkning. Om en kinesisk misjonsmobilisering verden ikke har sett maken til. Om at Afrika og Sør-Amerika er verdensdeler med svært mange troende. Om at ulike kristne grupperinger i Europa er i ferd med å finne tilbake til seg selv som en offensiv grasrotbevegelse. Og uavhengig av om man sympatiserer mest med Israel eller palestinerne, vil de fleste kristne anse opprettelsen av en jødisk stat og jøder som flytter tilbake til Israel som et viktig ledd i Guds plan for jøder og hedninger (omtalt i Romerbrevet kapittel 9–11).

Bibelen forespeiler oss til slutt en monumental og episk avslutning på denne tidsregningen, når Jesus kommer tilbake for å dømme levende og døde. Flere amerikanske TV-stasjoner har i flere år hatt live-kamera plassert i Jerusalem, klar til å kringkaste Jesu gjenkomst.

Filosofen Friedrich Nietzsche hevdet at Gud er død. Vel, Nietzsche er død. Gud er og blir evighetens og historiens herre.

(Teksten ble opprinnelig publisert i FOLK 4-2016)