Norske studiesteder er utvilsomt preget av de sekulære strømningene i samfunnet og vil by på mange utfordringer for kristne studenter. Kan det tenkes at det ikke først og fremst er de gudløse universitetene med de fryktelige ateistene som utgjør kjernen til problemet?
Jeg husket godt nedstemtheten som kom over meg første gang jeg innså hvor mange av mine troende venner fra barne- og ungdomsårene som ikke kom til å kalle seg kristen etterhvert. Noen skulle komme til å markere sin motstand mot evangeliet de en gang så frimodig bekjente seg til. Personlig erfaring, supplert av en håndfull studier, tegner opp et tydelig bilde av når i livet dette trosskiftet ofte inntreffer, nemlig i studietiden. Svært mange som identifiserte seg som kristen i deler av ungdomstiden, distanserer seg fra det kristne fellesskapet og troen i løpet av studieårene. Som leder av en kristen skole- og studentbevegelse, hvor vi tror at alle elever og studenter er umistelig for Gud – men fortapt uten Kristus – så er det helt avgjørende å finne ut hvorfor. Hvorfor akkurat da og hvilke grunner var tungtveiende for valget om å forlate troen?
Svært mange av holdningene, verdiene og valgene man tar i denne perioden er sjelsettende for resten av livet.
Hvorfor akkurat i studietiden?
Det er flere forklaringsmodeller vi kan bruke for å finne ut hvorfor skiftet ser ut til å skje i studieårene. Det er for eksempel en utpreget brytningstid. Mange flytter hjemmefra for aller første gang og får erfare gleden ved å ta selvstendige valg. Forfatteren Os Guinness har kalt årene fra 18 til 25 for «the significant seven», fordi svært mange av holdningene, verdiene og valgene man tar i denne perioden er sjelsettende for resten av livet. Syv sjelsettende år. Andre vil løfte frem generasjonsteori for å belyse hvorfor akkurat vår tids unge ser ut til å forlate kirken i studieårene. Generasjon Y, eller Milleniumsgenerasjonen som den også kalles, beskrives som «kirkens akilleshæl» av blant annet Førsteamanuensis Bård Hallesby Norheim. Hvorfor? Fordi de glimrer med sitt fravær fra gudstjenesten, mer enn noen annen generasjon.
Huset som skulle vært bygget på fjell, stod knapt nok i sand – det minnet mer om kvikksand.
Det gudefrie akademia
En tredje tilnærming til spørsmålet er å se på det akademiske universet og de verdiene som man støter på der som ny student. Enten man tar naturvitenskaplige fag, eller man gyver løs på de humanistiske disiplinene, så vil der etter all sannsynlighet å dømme være opp til flere religionskritikere. Noen ihuga, andre mer subtile. Men sannheten er at det naturalistiske verdensbilde står sterkt i det norske akademia. Så ubestridt er antakelsen om et gudefritt univers i noen fagmiljøer, at bare spørsmålet om én allmektig, vil få et unisont professorkorps til å himle med øynene. Andre steder vil det simpelthen avfeies som irrelevant. Det er heller ikke sjeldent at man blir møtt med anekdoter om religionen og vitenskapens absolutte uforenelighet. Slikt gjør noe med en ung kristen students frimodighet. Særlig krevende er det å stå i kryssilden, når det er autoritetsskikkelsen fremst i auditoriet som retter skytset din vei. Noen trigges av slikt, men andre mister fullstendig motet og ønsker seg bare langt, langt bort. I møtet med dette overveldende kunnskapsrike, vitebegjærlige, progressive, men også skeptiske miljøet er det mange som erfarer at trosbygningen deres kollapser. Huset som skulle vært bygget på fjell, stod knapt nok i sand – det minnet mer om kvikksand – og før første semester var omme forsvant pipa i vakuumet.
Vi har ikke lykkes med å undervise kristne i de mest grunnleggende trossannhetene, ei heller har vi utrustet dem til å imøtekomme menneskers motforestillinger.
Akademia er ikke problemet – vi er
Norske studiesteder er utvilsomt preget av de sekulære strømningene i samfunnet og vil by på mange utfordringer for kristne studenter. Men vi skal passe oss for å male fanden på veggen. Kan det tenkes at det ikke først og fremst er de gudløse universitetene med de fryktelige ateistene som utgjør kjernen til problemet? For hvem er det som har utrustet de aspirerende studentene med sine skjøre trosbygninger? Det er oss. Vi har simpelthen ikke lykkes med å undervise kristne i de aller mest grunnleggende trossannhetene, ei heller har vi utrustet dem til å imøtekomme menneskers motforestillinger. Derfor kollapser korthuset i møte med det minste vindpust.
Det finnes mange svært gode argumenter for kristen tro, som anerkjennes som beviser innenfor sin vitenskapssjanger.
Bruk hodet
I en masteravhandling hvor Eivind Svenningsen intervjuet syv personer som hadde forlatt sin kristne tro, oppga alle syv at det manglet bevisgrunnlag for den kristne virkelighetsforståelsen. De syv og deres likemenn har sannsynligvis møtt litt for mange velmenende kristne som på fromt vis har oppfordret dem til «bare å tro», istedenfor å gi seg i kast med deres nysgjerrighet og undring. For det finnes nemlig mange svært gode argumenter for kristen tro, som anerkjennes som beviser innenfor sin vitenskapssjanger. Dette trenger vi som kirke å kjenne til og utruste vår unge med, slik at de ikke bare kan bevare troen i møte med skeptiske miljøer, men også frimodig gi videre «det håp de eier i Kristus» (1 Pet 3,15). Det samme gjelder folks innvendinger mot kristen tro, vi trenger å kjenne til dem, både for egen og andres del. Trosforsvar, eller apologetikk som det ofte kalles, handler om å ære Gud med vår intellektuelle kapasitet for at flere skal få ta del i frelsen. Når vi i Laget arrangerer Skepsisuker på mange av landets campuser, så er det fordi vi ser og anerkjenner dette behovet for å ha en solid trosbygning.
Bruk hjertet
Med en kristen tro som henger på greip, blir man ikke vippet av pinnen like lett. Samtidig har både eldre og nyere studier pekt på en annen dimensjon som helt avgjørende for at noen mister troen. I sin sammenfatning av tre større forskningsprosjekter om frafall i kristne miljøer, konkludere Sigmund Harbo med at «mangelfulle erfaringer knyttet til kristen tro og praksis» er en hovedårsak for frafall. Med andre ord, de unge kristne som mangler forbilder – åndelige mødre og fedre som kan demonstrere hvordan et praktisk og integrert kristenliv ser ut – har større sjanse for å falle fra. Derfor må alle vi som er rollemodeller for ulike mennesker la Kristus forvandle hjertene våre og vende dem utover. Det finnes ikke noe «quick fix» på dette, det handler kort og godt om å elske Herren vår Gud og elske vår neste som oss selv, i fellesskap med hverandre.
Trendene om frafall til tross, det er fullt mulig å gjøre noe med saken. Du brenner kanskje inne med noen andre tanker, svar og løsninger, flott! La oss sammen ta grep slik at vår nyere historie ikke nødvendigvis blir vår fremtidige skjebne. I tillit til Gud som forsørger.
(Teksten er opprinnelig publisert i FOLK 4-16.)
