Det å være kristen handler ikke om å passe inn i en ramme. Det er ikke å følge en «to do-list». Det handler om en relasjon med Far.
Gud skapte oss ikke fordi han ville ha slaver eller marionetter. Vi er hans barn, skapt til å ha en relasjon med Far, fordi han elsker oss og elsker fellesskap. Han ønsker å være en del av hele hverdagen vår. Om det er en stressende dag på jobb eller en avslappet kveld på sofaen, han vil ta del i det.
Jeg følte meg unyttig.
Han ønsker at vi skal leve livet med ham, både gode og dårlige dager, så vi virkelig kan få kjenne ham, kjenne hans godhet og kjærlighet og leve i hans plan for våre liv (Ef 3,16-19). I et samfunn av krav og prestasjoner, har han vist meg at jeg kan komme til ham, min Far, med lave skuldrer og bare være.
For et par år tilbake opplevde jeg å bli dårlig i armene, jeg fikk noe kalt entrapment syndrom i begge armene, så jeg hadde muskel- og nervesmerter og ble sykemeldt.
Les også: Fem minutters krasjkurs i tålmodighet (Annette)
Smertene og svakheten i armene gjorde at jeg ikke kunne jobbe. Jeg som er veldig glad i å drive med musikk og i å skrive, fant ut at jeg kunne heller ikke det. Kunne ikke jobbe, ikke skrive, ikke spille verken gitar eller piano.
Så da jeg ble gående hjemme. Jeg møtte meg selv i døren: hvem er jeg uten jobb og uten musikk? Hvem er jeg når jeg ikke kan gjøre noen ting? Jeg følte meg unyttig, og hverdagen min virket meningsløs.
Jeg følte meg som en byrde for de rundt meg, siden jeg heller ikke kunne bidra med noe særlig praktisk, for armene mine var så dårlige. Jeg ble nedfor. Jeg visste jo ikke hvor lenge dette ville vare heller.
Så jeg søkte Gud – min trygghet. Han var den samme, han var trofast. Jeg brukte mye tid med Gud i denne perioden. Den Gud som møtte meg, var ikke en Gud som ba meg om å gjøre. Han ba meg bare om å være. Være med ham, min gode Far, og gi mine problemer til ham.
Han møtte meg i stillheten og svakheten.
Jeg trengte ikke være nyttig og produktiv. Jeg trengte ikke prestere. Han møtte meg i stillheten og svakheten, der jeg var uforstyrret framfor ham, og han kom med sin trøst og omsorg. Han minnet meg om hvem jeg er. At min identitet og verdi ligger i å være Hans barn.
Les også: Generasjon prestasjon (Kristine S. Krogsgård)
I dette møtet fant jeg også hva tilbedelse betydde i mitt liv: å innse at alt jeg trenger og alt jeg vil ha er Gud. Om jeg ikke har noe annet – så lenge jeg har Gud.
I tilbedelse løftet jeg blikket fra min egen navle og festet blikket på Gud, min Far, han som har all makt i himmel og på jord. Jeg har fått privilegiet av å kunne legge alle mine problemer og utfordringer i hans hender!
Lovprisning er frukten av å kjenne Gud.
Min hverdag er varierende. Mine dager er gode og dårlige. Men han er den samme. Tilbedelse er ikke forbeholdt dagene hvor livet er på topp. I møte med sykdom, svakhet og motgang, kan vi få knele foran en god og nådig Gud. Som ikke ber oss om å fikse livet, men bare ber oss om å komme til ham (Fil 4,6-7).
Les også: Tilbedelse er mer enn lovsang (Stein Ørnhaug)
Hebreerbrevet 13,15 oppmuntrer oss til å stadig bære fram lovprisningsoffer for Gud, som frukten av lepper som bekjenner hans navn. Når vi bekjenner Gud som Herre, når vi ser hvem han er, så er lovprisning en naturlig respons.
Lovprisning er frukten av å kjenne Gud. Men lovprisning koster også noe, det er et offer, for i lovprisning legger vi bort vår stolthet og egen agenda. Vi innrømmer vår svakhet, og bekrefter at det er Gud som er Herre i våre liv. Vi bøyer oss for ham, og noen dager kan det føles ut som et større offer enn andre dager.
Når vi bruker tid med ham lar vi han forme oss.
Å bøye seg for Gud og hans vilje er noe vi er kalt til å gjøre i alle områder av livet. Men jeg finner det godt å også bøye seg fysisk for Gud, for eksempel i bønn og lovsang, og vise min hengivenhet i kropp og hjerte.
Som lovsangsleder elsker jeg å bruke tid i bønn og lovsang. Her kan jeg gi tilbake til ham som har gitt meg alt. Gud som taler velsignelse og kjærlighet over meg hver dag – nå er det min tur! Nå vil jeg sette ord på min kjærlighet til Ham.
I Efeserbrevet står det om hvordan lovsang og det å fylles av Den hellige ånd henger sammen (Ef 5,18). Å bli fylt av Ånden skaper lovsang i hjertet og fyller oss med takknemlighet. Vi proklamerer sannheter om Gud, vi minnes hans godhet og storhet i våre liv, og hvem han er for oss.
Som hans elskede barn er min verdi urokkelig.
Akkurat som en GPS som rekalkulerer, kan vi si at i bønn og lovsang rekalkulerer vi vårt blikk på Gud, slik at han former retningen vår. Når vi bruker tid med ham lar vi han forme oss og gjøre oss mer lik seg og vi kan lettere høre hans stemme. Det er kvalitetstid med vår Gud og Far.
Gud ser ikke bare på hva vi gjør eller ikke gjør. Han ser til hjertet vårt. Han søker mennesker som tilber ham av et oppriktig og helt hjerte (Joh 4,23). Han ønsker å dele hele hverdagen vår, og som hans barn har vi retten til å komme til ham og finne kraft og styrke hos ham.
Les også: Hysj… vær stille og kjenn at jeg er Gud (Therese Borgersen)
Jeg har erfart at når jeg velger å tilbe Gud, både når livet smiler og når det er tøft, ser jeg at å bøye meg for ham ikke bare er mitt kall, men også til min velsignelse. Som hans elskede barn er min verdi urokkelig, og i ham har jeg alt jeg trenger og mer.
