Jeg kaller dere venner – Del 2: Hva sier Bibelen om vennskap?

Hva slags vennskap inviterer egentlig Jesus oss inn i? I del to av denne serien, ser vi på Jesu egne ord om vennskap, og på den sterke pakten mellom David og Jonatan. Bibelen beskriver vennskap som noe langt dypere enn nytte, status og gjensidige fordeler – et trofast fellesskap for Herrens ansikt.

I den første episoden av denne serien så vi på hva som er så vanskelig med vennskap, samtidig som vi så på hvordan bibelske vennskap har sitt utgangspunkt i Den treenige Gud.

Hva sier så Jesus om vennskap? Jo, Jesus kaller oss faktisk for sine venner (Joh 15,12-15). Det er jo en fantastisk beskrivelse av hvilket forhold Jesus vil ha til oss: Vennskap!

Jesus gjør et poeng av at vi ikke bare er tjenerne eller slavene hans. En husherre trenger ikke forklare det han ber tjenerne sine om å gjøre. «Bare gjør det jeg sier,» kan han si til tjenerne eller slavene sine.

Men Jesus er ikke sånn. Han sa faktisk at han har forklart alt han har fått fra Faderen for disiplene sine (vers 15). Det betyr at Jesus gjorde det han kunne for å forklare disiplene sine hva som lå bak alt han sa. Disiplene var ikke bare i stand til å gjengi ordrett det han sa i Bergprekenen eller i andre taler han hadde. Nei, han forklarte det slik at de kunne bruke sine egne ord og resonnementer for å forklare Guds vilje for andre mennesker.

Et slikt vennskap vil Jesus invitere deg og meg inn i også. Hvor målet ikke er en form for blind og bevisstløs lydighet til bokstavene i Bibelen. Nei, Den hellige ånd blir sendt til oss for å være i oss og veilede oss til den hele og fulle sannhet (Joh 16,13). Jesus sier at Ånden skal ta av det som er hans, og forkynne det for oss (Joh 16,15). Det betyr at det vennskapet som Jesus hadde med disiplene, hvor han gjorde alt kjent for dem, vil være mulig for alle oss som tar imot Den hellige ånd.

Når Jesus inviterer oss inn i relasjon med han, sier han: «Følg meg!» Det sa han til Peter og de andre disiplene (Mark 1,17), og det sier han også til oss.

Jesus inviterer oss ikke inn i en relasjon ut fra hvilke fordeler du og jeg har av det. Han lokker oss ikke med trygghet, status eller personlig gevinst, og han presenterer ikke relasjonen som noe som først og fremst skal oppfylle dine og mine behov. Relasjonen til Jesus er ikke et middel til selvrealisering eller en forsikring mot vanskeligheter i livet.

På en måte sier Jesus istedet: “La oss gå sammen inn i å søke det gode, det som Gud vil!” Invitasjonen peker bort fra meg selv og over på en felles retning, der jeg ikke står i sentrum alene, men får gå sammen med ham mot noe som er større enn mine egne ønsker og planer. Det er ikke et løfte om at livet skal bli enklere, men en oppfordring til å rette blikket mot det gode – som ikke defineres av hva jeg umiddelbart opplever som fordelaktig.

Så hele Jesu liv og tjeneste har et eneste stort formål: Guds vilje. Det samme målet ligger under ordene hans, handlingene hans og måten han møter mennesker på. Jesus vender stadig oppmerksomheten bort fra hva som gagner ham selv der og da, og tilbake til hva Gud vil skal skje. Dermed blir også fellesskapet vårt med ham formet av dette: ikke først og fremst hva vi kan få, men hva vi sammen får ta del i — å søke og virkeliggjøre det Gud vil. 

To typer vennskap

Et av de mest kjente vennskapene fra bibelfortellingene, er vennskapet mellom David og Jonatan. Når David skal beskrive vennskapet dem imellom, bruker han uttrykket «vennskapspakt for Herrens ansikt» (1 Sam 20,8). I denne lille detaljen ligger den betydelige forskjellen på et verdslig vennskap og et åndelig vennskap.

Vennskap som består av gjensidig respekt, tillit og støtte gir glede og stor livskvalitet. Men i de tilfellene hvor vennskap i stedet består av manipulasjon, kontroll og ubalanse er det svært ødeleggende for selvfølelsen. Spesielt hvis man føler det er vanskelig å komme seg ut av det på en god måte.

Ofte oppstår vennskap ut fra felles interesser. Man omgås på skolen, jobben eller andre steder, og så trives man i hverandres selskap. Eller så kan vennskap bygges ut fra felles målsetninger. Man ser seg tjent med å samarbeide for å nå en målsetning begge drømmer om, for eksempel å lykkes innen musikk, sport, gründerskap osv. Man har kanskje personlige fordeler av at vennskapet består, og tar derfor vare på det.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i slike verdslige vennskap. Også kristne har slike transaksjonelle vennskap med folk omkring oss. Hvor det forventes at vi tilstreber en balanse i hva vi gir og får ut av vennskapet, som en slags transaksjon eller byttehandel.

Men det som er verdt å se nærmere på, er hvordan et vennskap ser ut når Kristus får lov å være midtpunktet i relasjonen. Hva blir annerledes da?

Vennskap for Herrens ansikt

Første Samuelsbok gir oss verdifullt innblikk i flere sider ved vennskapet mellom David og Jonatan, som samtidig viser oss hva et vennskap for Herrens ansikt (1 Sam 20,8) betyr. I flere utdrag i Første og Andre Samuelsbok kommenteres det vennskapet som David og Jonatan hadde.

1) Overgivelse, hjerteholdning og sårbarhet

Da David hadde snakket med Saul, ble Jonatan nær knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv. (…) Jonatan sluttet en pakt med David fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv. Han tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David sammen med stridsklærne og sverdet, buen og beltet. (1 Sam 18,1-4)

Det er verdt å merke seg opptakten til vennskapet mellom Jonatan og David i kapittel 18.  Kapittel 16 beskriver hvordan profeten Samuel salvet David til konge over Israel, hvorpå han havnet i tjeneste i hoffet til kong Saul. I kapittel 17 beskrives hvordan David i tro til Gud nedkjempet Goliat, før han fikk hilse på kong Saul.

Det er særlig tre sider ved Jonatans respons som er verdt å trekke fram: Overgivelse, hjerteholdning og sårbarhet.

Jonatan var sønn av kong Saul, og dermed den som var tiltenkt å arve kongedømmet etter sin far. Han hadde alle muligheter til å bruke kongens rikdommer og soldater til å ta makten etter sin far.

Men Jonatan levde for Herrens ansikt. Han hadde sett at David var den som profeten Samuel hadde salvet som konge, og som hadde med Guds hjelp nedkjempet Israels erkefiende; filisterne. Gud åpenbarte for Jonatan at David var valgt ut av Gud, og Jonatan gledet seg over det Gud hadde tenkt.

Hjerteholdningen hans var preget av at han levde for Herrens ansikt. For han var det en glede å se mennesker som vokser inn i det kallet og salvelsen Gud har gitt dem – slik det også bør være for oss.

Det første Jonatan gjorde etter at han og David sluttet pakt, var å gi både kappen, stridsklærne og våpnene sine foran David (1 Sam 18,1-4). Med dette demonstrerte Jonatan troen på at Gud hadde utvalgt David til å bli konge, og at Jonatan ikke hadde tenkt å kjempe for sin egen posisjon og makt.

På denne måten demonstrerte Jonatan sårbarhet. Han hadde ikke tenkt å bruke alle sine menneskelige kapasiteter på å kjempe for sin egen posisjon. Sånn sett blottla han seg selv for David, han ga bort alle «forhandlingskortene» han hadde – rent menneskelig sett.

Når man lever for Herrens ansikt, vil Ånden oppmuntre oss til å avstå fra press og maktkamp. For det er Herren som åpner og lukker dører, hans timing er det som betyr noe. En holdning som sto i sterk kontrast til kong Saul, som ville bruke sin makt og styrke til å drepe David, slik at hans egen sønn kunne videreføre kongedømmet (1 Sam 20,30-31).

2) Trofasthet og integritet

Vær trofast mot meg, for du har inngått en vennskapspakt med din tjener for Herrens ansikt. Men har jeg gjort meg skyldig i noen synd, så drep meg du! (1 Sam 20,8)

Måtte Herren være med deg, som han har vært med min far. Så lenge jeg lever, må du være trofast mot meg slik Herren er det. Og når jeg dør, må du aldri ta din trofasthet bort fra mitt hus! (…) Så bekreftet Jonatan enda en gang sin ed til David, for han holdt av ham; han hadde David like kjær som sitt eget liv. (1 Sam 20,14-15+17)

I kapittel 20 introduseres vi for begrepet vennskapspakt. På den hebraiske grunnteksten brukes begrepet berit (hebr: בְּרִית), altså pakt. Så vennskapet mellom David og Jonatan var en pakt. De hadde lovet hverandre å være trofaste og selvoppofrende overfor Gud og overfor hverandre, slik som en mann og kvinne er i et bibelsk ekteskap.

Å legge sitt eget liv i andres hender på denne måten er en veldig stor tillitserklæring. Du frasier deg en god del styrke og makt ved dette, du svekker muligheten din til å presse eller framforhandle enda bedre allianser eller betingelser til din personlige fordel.

Men pakt er noe annet enn alt dette. Pakt har å gjøre med å velge Guds måte å leve på, leve i tro og ha tillit til at Gud vil velsigne og beskytte alle som velger å være trofaste. For det er alltid tre parter i de paktene som inngås for Guds ansikt – i dette tilfellet: David, Jonatan og Herren.

David og Jonatan forpliktet seg til å være trofaste mot hverandre i tykt og tynt. De var enige om hva som var etter Guds vilje, og valgte å stå sammen for å se at Guds plan skulle bli gjennomført. Selv etter Jonatans død fortsatte David å være trofast mot Jonatans familie, ved at Mefibosjet fikk sitte ved kongens bord (2 Sam 9,1).

David og Jonatan forpliktet seg samtidig til å velge å leve med integritet. I vers 8 ba David Jonatan om å drepe han hvis han var skyldig i noe. Så vennskapspakten mellom de to var ikke noen slags «mafiaaktig» relasjon hvor de var «brothers in crime». Nei, de forpliktet seg til å stå for sannhet og rettferd. Om en av dem skulle svikte og begå urett, så var den andre fri til å gjøre det som var rett i Herrens øyne, uavhengig av lojaliteten til hverandre fra tidligere.

3) Oppmuntre og sette mot i hverandre

Men Jonatan, Sauls sønn, dro av sted og kom til David i Horesja. Han hjalp ham å hente nytt mot hos Gud. «Vær ikke redd!» sa han. «Du skal ikke falle i hendene på Saul, min far. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg. Også min far Saul vet det.» Så sluttet de to pakt med hverandre for Herrens ansikt. (1 Sam 23,16-18)

En tredje episode i historien om David og Jonatan belyser andre viktige sider ved paktsvennskap generelt. Her står det at Jonatan hjalp David «å hente nytt mot hos Gud». Her ser vi på nytt hvordan vennskapspakt for Herrens ansikt skiller seg fra andre typer vennskap.

De fleste av oss blir berørt når nære venner av oss er fortvilet. Vi vil gjerne lytte, forstå, trøste og hjelpe vennene våre til å bearbeide ting som er vanskelig.

Men i Jonatans tilfelle lar han det ikke bli med det. Han har lært at det trengs mer enn medfølelse, sympati og terapeutiske spørsmål når motet er i ferd med å svikte. For da er det åndskamp på ferde.

Så Jonatan hjalp David til å søke Gud i klage og i bønn. I tro tenker han at Gud er den aller beste å tømme hjertet sitt for. Gud tåler jo å høre all vår vrede, klage, frustrasjon og fortvilelse. Gud har tid og tålmodighet til å lytte, og at han har skapt oss slik at det beste for oss er at vi får øse ut hjertet vårt for hans ansikt. Dette finner vi igjen også i Det nye testamentet:

Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. (1 Pet 5,7)

Legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil 4,6-7)

Når vi tømmer hjertet vårt for Gud, møter han oss med fred og gir oss nytt mot. Han kommer med sin nåde og kraft, slik at vi kan stå oppreist i møte med det som er vanskelig.

Den andre tingen Jonatan gjør overfor David, er at han gjentar Guds løfter mens David hører på. Det er både trosstyrkende og befriende å bli fortalt og påminnet hva Gud har sagt at han vil gjøre. Slike ord er skapende, de endrer virkeligheten vår. Vi minner oss selv på at ansvaret for gjennomføringen ligger ikke på oss, men vi søker Gud i bønn for at hans vilje skal bli virkeliggjort.

Så ser vi til slutt i dette avsnittet at David og Jonatan på nytt slutter pakt med hverandre. Det står ikke hvordan det foregikk, men en nærliggende forklaring var at de delte brød og salt og spiste sammen.

La meg si litt mer om det: Å dele salt er faktisk en vanlig måte i flere deler av verden for å uttrykke trofasthet, lojalitet og vennskap. Ved å si til hverandre «det er salt mellom oss» sier man implisitt at vi står sammen i tykt og tynt, vårt vennskap bærer preg av pakt og trofasthet.

Det praktiseres faktisk den dag i dag. Blant annet arrangerte FN sine fredsbevarende styrker i Libanon i 2022 et slikt måltid med brød og salt for å formidle vennskap og lojalitet på tvers av folkegrupper.

I det berømte maleriet av «Jesu siste måltid» la Leonardo da Vinci faktisk inn en liten detalj. Han malte ei saltbøsse på bordet som var veltet rett ved der Judas Iskariot satt. Hensikten var å illustrere det grove tillitsbruddet som Judas begikk da han forrådte Jesus.

Saltet har to funksjoner i matlaging. Det setter smak og konserverer maten så den ikke råtner. Når det brukes i forbindelse med vennskap, viser saltet at vennskapet vårt er konservert over tid. Man har på en måte delt smaken av livet, både det gode og det vanskelige, og kommet styrket ut av det.

Salt nevnes flere steder både i Det gamle og Det nye testamentet i forbindelse med pakt.

Alle grødeoffer skal du salte. La aldri saltet som hører til pakten med din Gud, mangle i grødeofferet. Til alle offergavene dine skal du ofre salt. (3 Mos 2,13)

Og i Markusevangeliet sier Jesus:

Salt er en god ting. Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal dere da gjøre det salt igjen? Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre!» (Mark 9,50)

Dessverre endte historien om David og Jonatan tragisk. Jonatan og hans far Saul ble drept i krig med filisterne. David sørget dypt over tapet av sin beste venn og paktsbror. I klagesalmen over Jonatan brukte David uvanlig sterke ord for å beskrive det dype vennskapet og paktsforholdet de delte:

Jeg sørger over deg,

Jonatan, min bror!

Du var meg inderlig kjær.

For meg var din kjærlighet mer underfull

enn kvinners kjærlighet. (2 Sam 1,26)