Jeg kaller dere venner – Del 3: Veien til kristusbaserte vennskap

Mange vennskap bryter sammen fordi vi forventer at andre mennesker skal bære noe bare Gud kan bære. I siste episode av serien ser vi hvordan bønn, selvinnsikt og ansvar for eget liv legger grunnlaget for dype og livgivende vennskap.

I de to første episodene av denne serien har vi sett på hvordan kristusbaserte vennskap skiller seg fra verdslige vennskap slik de utspiller seg i verden vi lever i, og vi har sett på det Bibelen sier om vennskapet mellom David og Jonatan.

I denne siste episoden i denne serien om vennskap vil jeg snakke om hvordan vi som etterfølgere av Kristus kan bygge gode vennskap. Hva er viktig?

Som jeg var inne på tidligere i denne serien på Bibelkvarteret, så er verdslige vennskap ofte bygget på felles interesser, eller der omstendigheter som skolegang eller arbeidsplass bringer folk sammen. Slike vennskap er ofte mer provisoriske og sesongbaserte. De varer gjerne så lenge målsetningene, interessene eller omstendighetene tillater det.

Men Kristusbaserte vennskap er annerledes. Ethvert vennskap som starter med en personlig overgivelse og kjærlighet til Kristus før alt annet, får et annerledes fundament og en annerledes retning.

Vennskapets eksistensgrunnlag er altså å leve for Gud, og å gjøre det sammen. Det har en retning som gjør at man vil det gode. Det handler altså ikke bare om at man liker hverandre, har samme humor og interesser, men at kallsopplevelsen av å leve overgitt til Kristus bringer en sammen med en som deler det samme kallet og hjerteholdningen. Man kjenner igjen den samme drivkraften og visjonen i den andre.

Et kristusbasert vennskap handler ikke om «hva jeg får ut av det». Men fordi man lever overgitt til Kristus og hans vilje, finner man glede over å være en gave til den andre. Jeg kan være en gave fra Gud i min venns liv, fordi både jeg og min venn elsker Kristus.

Den transaksjonelle tenkningen om vennskap hører derfor ikke hjemme i det kristusbaserte vennskapet. Jeg kommer ikke inn i det med forventninger og krav. I stedet fristiller jeg den andre, slik at den kan velge å være en giver ut fra den tro og nåde Gud gir han eller henne.

Samtidig har jeg realistiske forventninger til hva den andre kan være for meg. Ingen av oss er perfekte som Gud. Vi har mangler, skrøpeligheter, begrensninger og blindsoner. Synd og skam kan prege oss. Og vi kan utmanøvreres av frykt, press og stress, til å gjøre ting vi egentlig ikke vil. Derfor forutsetter vennskap en holdning av tilgivelse og raushet, fordi den andre ikke er den perfekte Kristus.

Hva skal så til for å bli en god venn, og leve et kristusbasert vennskap med noen?

Man slipper jo ikke hvem som helst innpå seg til å ha denne relasjonen. Selv om Jesus var syndernes venn, så ser vi jo at han hadde et nærere vennskap med Peter, Jakob og Johannes enn med de ni andre disiplene sine. Det å slippe noen innpå seg til å la seg påvirke av dem, og la dem få del i fortrolighet, er jo en stor tillitserklæring.

For å kunne være en gave til den andre, må jeg øve opp selvinnsikten min. Både ved å øve på å gjenkjenne mine egne reaksjoner, verdier og følelser, og samtidig ha mennesker rundt meg som jeg slipper inn på meg, og som kan speile meg. Hvordan snakker jeg om andre? Hvis jeg tillater meg å baksnakke andre, hva gjør det med mine venners evne til å stole på meg når de ikke er i rommet?

I starten av vennskap, mens det er et bekjentskap, så gir du litt av deg selv og tester ut: Ivaretar den andre personen tilliten jeg utviser? Er han verdt å bli venn med? Eller er han ikke til å stole på? Vil han røpe ting jeg sier i fortrolighet? Vil han tåle at jeg sier fra om ting som ikke er greit?

En avgjørende side ved å bygge varige vennskap, er altså å løsrive seg fra en usunn avhengighet til andre. Hvis man har en holdning av at «jeg trenger deg for å ha det bra», så blir man kravstor, klamrende og kannibalistisk overfor den andre – uten at man nødvendigvis innser det selv.

I gode vennskap er det en gjensidig respekt som gjør at begge to kan trives i relasjonen. Men hvis ens egen trivsel blir for tett knyttet til en bestemt venn, settes vennen under press, hvor man føler at «det er mitt ansvar at den andre føler seg bra».

Et slikt indirekte krav skaper lett skyldfølelse, stress og behov for å trekke seg unna. Det vil oppleves som at ens egne personlige grenser settes under press, fordi mitt behov for bekreftelse, støtte og nærhet framstår viktigere enn respekten for min venns individuelle frihet og pusterom.

Det er dessverre kort vei til ensomhet hvis jeg oppfører meg klamrende på mennesker som vil meg vel. Hvis jeg skyver ansvaret for mitt liv og mine følelser til venner rundt meg, fører det til en ufrihet og invaderende holdning som over tid er vanskelig å forholde seg til uten å trekke seg unna.

Vi må unngå å forbruke venner for å døyve våre egne begjær, skuffelser og ambisjoner. Slike ting er vårt eget ansvar, og det å forsøke å skyve det over på venner påfører de byrder de ikke kan bære. Det stiller positivt innstilte mennesker overfor et umulig dilemma: å prøve å overta noe som de ikke kan bære – eller å distansere seg og trekke seg unna.

Sagt enkelt: Vi kan ha så urealistiske forventninger til vennskap at de ødelegger vennskap.

Nøkkelen ligger i å forsone seg med noen grunnleggende betingelser ved livet:

For det første: Jeg har ansvar for mitt eget liv, mine valg og mine følelser. Hvis jeg har vennet meg til å unnskylde mine valg, følelser og reaksjoner, og dermed legge dette ansvaret på andre, vil dessverre denne offermentaliteten og hjelpesløsheten gjøre det vanskelig for andre mennesker å kunne ha et godt vennskap med meg.

For det andre: Jeg må omfavne at livet er en vandring for Guds ansikt. Jeg må forsone meg med min alenehet med Gud. Jeg kan ikke forvente at andre mennesker kan fylle den rollen bare Gud kan ha i mitt liv. Da unngår jeg å bli for kravstor overfor andre mennesker, og det blir lettere å forholde seg til meg som person.

Andre mennesker klarer ikke å møte meg på alle mine reaksjoner og følelsesmessige svingninger. Men når jeg går avsides og øser ut mitt hjerte alene for Gud i bønn, kommer han meg til hjelp der mennesker ikke kan hjelpe meg.

Det er altså visse sider av livet jeg må «deale» med alene med Gud: Å legge ned mitt eget framfor han. Mine savn, mine bekymringer, mine byrder, mine sår og skuffelser, og stadig overgi livet mitt til han og si: «Jeg overgir meg til deg.»

Vi legger fram alt som tynger for Gud i bønn, foran nådens trone hvor Gud gir oss hjelp i rette tid (Hebr 4,16). Man må gjerne dele dette med en søster og bror og be sammen over det, men ansvaret for livet ditt tilhører deg.

Når jeg legger av mine bekymringer og savn framfor Gud, blir jeg bedre i stand til å bli en gave til den andre. Og når dette skjer begge veier i gjensidighet, utvikles varige vennskap hvor man år etter år kan finne glede og styrke i vennskapet.

Man må altså forsone seg med å være alene med Gud i visse ting. Han er den jeg går til, med det som tynger meg. Bønnen skaper et rom i meg der jeg ikke bruker andre mennesker for å dekke mine behov. Når jeg forsoner meg med at jeg har ansvar for meg selv, uansett hva andre har gjort mot meg tidligere i livet, unngår jeg å bli for kravstor overfor andre og sette dem under relasjonelt press.

Det betyr ikke at man aldri må bry andre med ens oppturer og nedturer i livet, eller involvere andre i ting som skjer. Paulus sier:

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal 6,2)

Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. (Rom 15,1-2)

Vennskap handler om å bry seg om hverandre og være involvert i livene til hverandre. Men det må skje på grunnlag at vi tar ansvar for våre egne liv, innehar en viss selvinnsikt, og lærer oss å gå til Herren i lønnkammeret og øse ut det som tynger hjertene våre og bekymrer oss.

Når Guds nåde får virke i våre liv, og vi blir sterke i Herren, kan vi arbeide oss fram til det beste utgangspunktet for vennskap: «Jeg har det bedre med deg, men jeg kan ha det bra også uten deg.»

Da bygger vennskapet på frivillighet, glede og gjensidig støtte – ikke manipulasjon, skyldfølelse og nødvendighet. Da blir vennskap et supplement til et godt forhold til seg selv, i stedet for at det blir en erstatning for det.

Det er mye mer som kan sies om det å utvikle kristusbaserte vennskap. Mye av det jeg har delt her er inspirert av Aelred av Rievaulx, en britisk cisterciensermunk fra 1100-tallet. han, og det William Grosås og Peder Solberg gjenga om Aelred i to episoder av podkastserien Ulest.

Avslutningsvis vil jeg sitere noe som Henri Nouwen, en nederlandsk prest og forfatter, har skrevet om vennskap. Her adresserer han noe de fleste av oss kan kjenne oss igjen i, nemlig at det er vanskelig å lytte uten å samtidig korrigere det vår venn deler. For det jeg selv har satt så stor pris på i så mange tilfeller, er at mine nærmeste venner har vist en stor evne til å lytte uten å korrigere meg når jeg letter på trykket. Her er det Henri Nouwen skriver:

Å være sammen med en venn som har det veldig vondt, er ikke lett. Det gjør oss ukomfortable. Vi vet ikke hva vi skal gjøre eller si, og vi bekymrer oss for hvordan vi skal svare på det vi hører. Fristelsen vår er å si ting som kommer mer ut av vår egen frykt enn ut av vår omsorg for den som har det vondt. Noen ganger sier vi ting som: «Du har det jo mye bedre enn i går», eller «Du blir snart deg selv igjen», eller «Jeg er sikker på at du kommer over dette». Men ofte vet vi at det vi sier ikke er sant, og vennene våre vet det også.

Vi trenger ikke å spille spill med hverandre. Vi kan ganske enkelt si: «Jeg er vennen din, og jeg er glad for å være her sammen med deg.» Vi kan si det med ord, med berøring eller med kjærlig stillhet. Noen ganger er det godt å si: «Du trenger ikke å snakke. Bare lukk øynene. Jeg er her med deg, jeg tenker på deg, jeg ber for deg, og jeg er glad i deg.»

Henri Nouwen fra boka «Bread for the Journey: A Daybook of Wisdom and Faith» (Oversatt til norsk ved Chat GPT)