Justice – Guds rettferdighet i verden #2 Retributiv rettferdighet

Forrige episode avsluttet med at rettferdighet er et av nøkkelordene i Bibelen, og nevnes hundrevis av ganger. Og en av de mest grunnleggende sannhetene i Bibelen er at Gud er rettferdig (Rom 3,26; Sal 11,7). Nå er det på tide å gå inn på de tre hovedlinjene i Bibelens budskap om rettferdighet.

Svensk forskning viser at pene mennesker lettere får jobb. Ikke nok med det, de tjener mer og får flere fordeler på jobben. Forskerne tror at dette handler om at hjernen vår oppfatter pene mennesker som triveligere enn de kanskje er.

Men Gud bryr seg ikke om verken trynefaktor eller hvor pene eller velmenende intensjoner vi har, eller sympatiske vi framstår overfor andre. Han ser forbi fasaden vår og avslører alt jåleri og hykleri, han er fullkomment rettferdig.

Utgangspunktet for at Gud er fullkomment rettferdig er at alle mennesker er skapt i Guds bilde, noe vi finner i Første Moseboks første kapittel. Flere bibelfortolkere (som for eksempel John Walton) sier at dette markerer kontrast til andre oldtidskulturer i Midtøsten, hvor det kun var kongen som kunne påberope seg å være bærer av Guds bilde. På denne måten fikk kongene en slags guddommelig makt og overhøyhet, de var hevet over folket og hadde sin makt og autoritet i kraft av å være bæreren av sin guds bilde.

Når Første Mosebok derimot fremhever at Adam, som er selve arketypen eller hovedrepresentanten for hele menneskeslekten ble skapt i Guds bilde, blir verken kongen eller andre makthavere favorisert eller spesialbehandlet fra Guds side.

Overfor Gud stiller vi alle på lik linje.

Vi er alle mennesker skapt av han.

Vi har alle en lik verdighet, status og posisjon i møte med Gud.

Denne likhetstanken er forøvrig en av de viktigste frøene for den senere utviklingen av moderne menneskerettigheter og demokrati, men det er et annet tema.

Vi nordmenn er såpass vant til å tenke om oss selv som likeverdige fordi vi har bodd i en verdensdel preget av kristendommen i 1000-2000 år. 

En sånn tankegang er fundamentalt annerledes enn i faraos Egypt, hvor farao ble opphøyd, guddommeliggjort og fryktet. Eller i perserriket, hvor dronning Ester og profeten Daniel risikerte livet sitt fordi de ikke bøyde av for perserkongens maktbruk. 

Men tilbake til likhetstanken – hva betyr så den for oss? Jo, det betyr at enten man er influenser eller mobbeoffer, millionær eller tigger, vellykket eller mislykket, tradisjonell eller progressiv, sympatisk eller ufordragelig – så ser Gud på oss alle først og fremst som mennesker – skapt i hans bilde. Der vår gruppetilhørighet eller sosiale kategori ikke betyr noe i Guds øyne.

Han favoriserer absolutt ingen av oss ut fra våre prestasjoner, gode intensjoner eller vår kulturelle bakgrunn. Det er uvesentlig om vi har vår kulturelle bakgrunn fra homomiljøet, bedehuset, Midtøsten, anarkistmiljøet, Fremskrittspartiet, statskirka, alternativmessa, whatever. Det som er viktig er om vi hver dag velger å være en etterfølger av Jesus, selv om det innebærer å gå mot strømmen.

Betyr dette at Gud aksepterer alt og alle? At det vi sier eller gjør ikke har betydning for han? At alle er gode nok?

Nei, Bibelens hovedbudskap er at ingen av oss er gode nok. Ingen av oss klarer å leve opp til de standarder som finnes. Enten standardene kommer fra Gud og finnes i Bibelen, eller det kun er snakk om sosiale normer og idealer som finnes ellers i verden.

Når du hører snakk om at alle er gode nok, hopper de bukk over et stort problem: At vi til tider handler og behandler andre ut fra at vi er egoistiske, redde, barnslige og syns synd på oss selv. At vi gjør ting vi ikke skal. At hvis anledningen byr seg, er vi alle potensielt tilbøyelige til å dominere, krenke, hevne eller utnytte andre og bruker andre mennesker som objekter. Enten det gjelder sex, penger eller posisjoner – eller andre ting.

Samtidig: de aller fleste av oss føler oss ganske så samvittighetsfulle og moralske. Og vi unnskylder oss gjerne med at vi er ikke noe verre enn andre når det kommer til disse tingene. Men tenker vi ordentlig etter, finnes det situasjoner hvor det har skjedd ting som ikke er bra, hvor ansvaret peker på deg og meg.

Bibelen har i flere tusen år gitt dette et språk: At vi alle er vi syndere. Og alle er vi offer for synd.

Bibelens ærlige og realistiske budskap er: Alle påvirkes vi av denne tilstanden – av dette konstante bruddet mellom idealer og realiteter. Vi lurer bare oss selv om vi tror at vi selv går fri, fordi vi føler at vi har så velmenende intensjoner, eller fordi vi reagerer på det andre gjør.

Man kunne kanskje tenke seg at en allmektig Gud kunne sette en strek over alt dette og si: 

«Greit. Alle sammen feilet. Nå starter vi på nytt.»

Men en slik Gud ville ikke være rettferdig. Skulle Gud se mellom fingrene på all slags ondskap, urett og overgrep? Krenkelsene er jo overhodet ikke jevnt fordelt blant jordas 7,8 milliarder mennesker, så noen ville jo komme skjevt ut om Gud bare skulle overse alt som har skjedd? De som har vært i posisjon til å utnytte andre ville jo tjene mest på en slik løsning, eller?

Slik vi i oss selv også krever gjengjeldelse og oppreisning når vi blir krenket, krever også Gud et offer når mennesker skapt i Hans bilde blir krenket. Enten krenkelsene foregår på mikronivå, eller det er snakk om holocaust eller andre forferdelige folkemord i menneskehistorien.

Og her introduseres det første aspektet av Bibelens budskap om rettferdighet, det vi kan kalle den retributive rettferdigheten. 

Altså rettferdighet i form av gjengjeldelse og straff. 

Sånn vi vanligvis tenker om rettsvesenet i vårt samfunn. Det er jo der for å straffe dem som bryter loven. Sånn er også tankegangen i Bibelen: Gud vil straffe de som bryter hans gode vilje og går over de grensene han har satt opp. Det er en gjennomgangsmelodi i Bibelen, helt fra Adam og Evas fall, Kains synd, og videre i bibelhistorien.

For kristendommens svar er at Gud har tatt affære når det kommer til synden og uretten i verden. 

For i en folkegruppe som hadde ventet i århundrer på en frigjøringskonge for alle folkeslag ble det født en gutt for 2000 år siden under ganske fattigslige kår. Han viste både i ord og handling hvordan en frigjøringskonge står opp for de utslåtte, svake og fattige, til stor provokasjon for den politiske og religiøse eliten i Israel. Og den blodige, smertefulle og forferdelige korsfestelsen av denne Jesus fra Nasaret blir i Guds øyne opphøyet til noe større enn bare en hvilken som helst romersk henrettelse.

For ved den forkynner vi at Guds egen sønn ble gjort til soning for hele verdens synd. Og denne soningen forkynner det viktigste vi mennesker trenger å høre i løpet av livene våre:

Den som har gjort urett mot andre kan se til korset og si: Gud tok det jeg gjorde på alvor. Men han tok straffen jeg skulle ha hatt.

Den som er fornærmet kan se til korset og si: Gud tok det som skjedde med meg på alvor. Men jeg trenger ikke hevne meg på overgriperen, men jeg trenger å tilgi han, slik at jeg selv har blitt tilgitt og fortsatt kan tilgis.

På denne måten viser Gud oss sin rettferdighet. Han verken ignorerer eller bagatelliserer noe av det som har skjedd, men strekker ut hånden og inviterer oss alle til forsoning.

Han sier til oss som syndere: Ta ansvar. Bekjenn det du har gjort som du angrer på. Trenger du å gjøre opp med noen du har krenket, så følg din samvittighet: Innrøm det du har gjort, og be om tilgivelse. Start et nytt liv med meg som din frelser og herre.

Samtidig sier han til oss som den fornærmede: Ikke bli et offer. La meg overta det du bærer på av hevn og behov for gjengjeldelse. De som ikke bryr seg om det de har gjort mot deg vil jeg dømme, for jeg er rettferdig. Start et nytt liv med meg som din frelser og herre.

Å ta dette innover seg kan en selvfølgelig være en krevende prosess individuelt, avhengig av hva du har gjennomgått. Men på denne måten kommer Gud i møte på noen av de største og vondeste problemene vi som mennesker møter på:

• Behovet vårt for hevn og gjengjeldelse av grov og krenkende urett.
• Byrden vår av skyld og dårlig samvittighet over den uretten vi har begått mot andre, enten det er stort eller smått.
• Behovet for å gjenopprette verdigheten og selvrespekten både hos de som har blitt krenket, og behovet for forsoning overfor den som har begått ugjerningen, slik at de kan leve i fred og jevnbyrdighet med hverandre på tross av det som har skjedd.