Kan kristne tjenestegjøre i militæret?
Daniel, Erling og Sara deler sitt syn på militæret.
Tre:enig?
Tre:enig? er vår spalte på Sennep.net hvor vi spør tre personer i ulike livssituasjoner hvordan de takler en gitt problemstilling eller spørsmål.
Daniel (27), tømrer
Militæret, forsvaret, er for meg viktig og er en stor del av mitt voksne liv. Jeg er takknemlig for vårt forsvar og tenker det handler om et grunnleggende behov vi har om trygghet og grensesetting.
Vi har et forsvar som skal forsvare vår norskegrense, og sørge for tryggheten til alle oss og alle vi er glad i. Derfor valgte jeg med stor begeistring å søke befalsskole når jeg ble kalt inn til førstegangstjeneste, og gikk gjennom befalsutdanningen. Videre fikk jeg en jobb i forsvaret som innebar utenlandstjeneste. Det forandret livet mitt og måten jeg ser på fred og frihet. Krig er grusomt og forferdelig, men gjennom opplevelser i denne tjenesten har jeg sett verdien av å kjempe for fred, frihet og trygghet innenfor våre landegrenser, men også for fred på jord.
Som kristen tror jeg det er viktig å følge samvittigheten sin ut i fra Guds Ord gjennom fred, krise og krig. For meg har det å lære seg å bruke våpen og å være forberedt på å bruke det i krig og i ytterste konsekvens ta liv, vært en vanskelig refleksjon. Likevel har jeg alltid hatt en ren samvittighet i forhold til jobben min i Forsvaret. Forsvaret som organisasjon er ikke for alle, men det grunnleggende som handler om å forsvare det som er sant, rett og godt har for meg vært viktig i det arbeidet jeg har stått igjennom forsvaret. Det er noe alle kan gjøre der de er, med alt de er og alt de har.
Når jeg er redd, vil jeg stole på deg, med Guds hjelp skal jeg prise hans ord. Jeg har tillit til Gud og er ikke redd. (Sal 56,3-4a)
Erling (80), nestor i Kristent Fellesskap
Eg vart født under den andre verdenskrigen. Tyskarane okkuperte landet i dei første leveåra mine. Eg har nokre få minner av tyske soldatar, men har mange gode minner om feiring av fred og fridom i åra som følgde. Eg vaks opp i skuggen av Hiroshima, og atombombetrugsmålet var reelt og skremmande i heile barne og ungdomstida. Vi kjende den kalde krigen på kroppen på mange måtar.
Jesu undervisning i bergpreika vart viktig for meg. Der seier Jesus: «Sæle er dei som skaper fred, dei skal kallast Guds born.» Han utvidar bodet om å ikkje slå i hel, til å omfatta sinne, hat og stygt snakk om menneske. Han seier at vi skal lønna vondt med godt. Vi skal elska fiendane våre. Han gav oss det vi kallar den gyldne regelen: «Alt dokker vil at andre skal gjera mot dokker, det skal dokker gjera mot dei. For det er dette lova og profetane seier.» Jesu undervisning gjorde meg til passifist og militærnektar. Det meiner eg alle kristne burde vera, for det var også dei første kristne.
Gjennom profetane sa Herren at han skulle gjera ende på krigane på jorda. I dei siste dagar skal folk smi sverda om til plogar og spyda om til vingardsknivar (Jes 2,4). Folk skal ikkje lyfta sverd mot folk, ikkje lenger lærast opp til krig. Militæruniformar skal brennast opp. Messias skal vera ein fredsfyrste (Jes 9,4-7). Vi følgjer Fredsfyrsten og er profetiske når vi aktivt arbeidar i samsvar med desse profetiane og nektar å ta del i militærteneste eller å bli lærte opp til å drepa.
Han gjør ende på krig over hele jorden, han bryter buene, splintrer spydene og setter fyr på vognene. (Sal 46, 10)
Sara (25), pedagogisk leder i barnehage og redaksjonsleder for Sennep
Da jeg fikk brev i posten om førstegangstjeneste svarte jeg at jeg var motivert for ett år i forsvaret. Likevel kom jeg ikke med og lurer jo litt på hvordan det hadde vært om jeg hadde fått bli med. Jeg må innrømme at det kanskje var en litt ung iver som den gang svarte at motivasjonen var høy, men i dag er jeg egentlig fryktelig glad for at det ikke ble noe av. Jeg hadde ikke reflektert noe særlig over hvilket ansvar det innebar og at det faktisk kunne bety at jeg måtte bidra i en potensiell krig. For hva skulle jeg gjøre om jeg plutselig havnet i en krigssituasjon?
Jeg vet rett og slett ikke. Det føles litt virkelighetsfjernt når vi bor i Norge og har det trygt. Men jeg syns det er vanskelig å vite hva jeg hadde gjort i en slik situasjon. Nå ble det aldri noe år i forsvaret for min del, men jeg er veldig glad for at det er noen som bærer det ansvaret. Som beskytter landet vårt og verner om freden i Norge. Vi er heldige som bor her, og fred må man ikke ta for gitt.
Vi er privilegerte som har muligheten til å velge vekk militærtjeneste av samvittighetsgrunner og personlig overbevisning. Vi kan søke Gud og Han vil gi oss sin fred eller uro i de veivalg vi møter.
Lovet være Herren, min klippe,som lærer opp mine hender til strid og mine fingrer til krig! (Salme 144, 1)
TIL REFLEKSJON (ALENE eller i GRUPPER)
- Les og mediter over disse versene:
- Salme 56,3-4
- Salme 46, 10
- Salme 144,1
- Salmene viser mange ulike syn på krig og fred. Hvorfor er det sånn, tror du?
- Har du tenkt over militærtjeneste, eller tjenestegjort selv? Er det noe i disse svarene som gjør at du utvider eller endrer perspektiv ditt?
