Jeg møter mange mennesker som lengter tilbake til tider som var. Og kristne er ikke noe unntak. Den tiden folk hadde respekt for andre, da lærere var pedagoger og ikke barneoppdragere og da folk hadde respekt for lov og orden…
Kona har nettopp passert 60 år, og vi har snakket om vår historie, gjort opp status for nåtiden og planlagt framtiden. Av og til tar jeg meg selv i å se tilbake med litt nostalgisk perspektiv på vår korte livshistorie.
Tsarens vilje og Guds vilje?
Men jeg har også fått i meg mye god medisin mot sentimentalitet og korttidshukommelse. Nylig pløyde jeg meg gjennom den 800-siders boka “Dynastiet Romanov 1613-1918” fra tsartiden i Russland. Forfatteren Simon Sebag Monteforie dokumenterer det han skriver svært godt, men likevel tar jeg meg i å tenke at hvis halvparten av det som tsaren stod for er sant, er det grunn nok til revolusjon. Og mange ganger tenkte jeg; kan det virkelig stemme?
Midt i ruinene av urett begått i Guds navn, reiser Gud opp folk som ligner på ham.
Kan det stemme at tsaren var den høyeste Guds autoritet på jord? Slik at han ikke kunne bli kronet av andre enn seg selv? Var alt som tjente tsaren Guds vilje? Var slakting av mennesker, bestialsk tortur, korrupsjon og undertrykkelse av mennesker en del av systemet? Det er utrolig at tsaren brukte Guds navn og Bibelen som legitimitet for sitt styre. Jeg finner ikke mye spor av disippelliv, ydmykhet, rettferdighet og gudsfrykt.
Brutale kristne slaveeiere i Karibien
I januar dro jeg og Lise på ferie, og jeg liker å lese historie om landene jeg besøker. De historiene har ofte noen fellestrekk. Kolonimaktene okkuperer landet i nasjonens og Guds navn, og så er bråket i gang. Ikke at det var noe paradis før heller, men det ble ikke rettferdighet, fred og glede når representanter for Vestens nasjonalistiske gudsforståelse kommer på scenen.
Gud etterspør – og verden trenger – mennesker som sier nei til korrupsjon og urett vinning.
Nå har jeg nettopp lest historien om Jamaica og Haiti. Dette var to land som ble okkupert og kolonisert av Spania, Frankrike og Storbritannia. Lokale stammer ble utryddet, slaver fra Afrika importert og blodige kriger mellom kolonimaktene ble utkjempet. Slavehandelen ble forsvart i Guds navn. De mest brutale slaveeierne var dessverre også de mest religiøse. De drepte slaver uten lov og dom og pisket dem til døde til skrekk og advarsel. Samtidig brukte de mye penger til å reise kirker for at det skulle komme kristenmanns blod til disse øyene. Jeg kjenner hvordan gråten presser på når jeg leser dette. Det er dessverre lett å forstå kritikken jeg av og til møter når jeg forteller ikkekristne at jeg tror på Bibelens Gud.
Historien om William Knibb
Men det fins lyspunkter i historien. Mens jeg går i gatene i Falmouth i Jamaica kommer jeg over historien til William Knibb, en engelsk baptistpastor og misjonær som reiste til Jamaica 21 år gammel. Han hadde da frivillig tilbudt seg å erstatte sin bror Thomas som døde 24 år gammel som misjonær i Kingston. William og kona Mary dro til Jamaica to dager etter bryllupet, og de formidlet liv og håp til tusener i landet. William døde 42 år gammel, men på de årene hadde han vært en sterk røst i Storbritannia for å avskaffe slaveriet, og han hadde sett en disippelbevegelse vokse fram i Jamaica. Knibb ble en folkehelt i landet, og det var stor sorg da han døde.
Da vi går rundt i Falmouths gater denne februardagen ser jeg det samme bilde som ellers i verden. Kristendom – uten at folk blir disipler av Jesus – skaper ikke rettferdighet og fred. Når kirkemakt og statsmakt blandes får en ofte en destruktiv kombinasjon, og jeg blir mer og mer opprørt over å se fruktene av dette. Dette sees tydelig også i Jamaica.
Det er historieløst å tenke at politisk makt og kirkemakt passer sammen. Å lese Matteus-evangeliet kapittel 23 bør være forebyggende for dem som lefler med den tanken. På tvers av Bibelens ord, lot kirken seg bruke av staten til maktutøvelse og overgrep mot samene og taterne i vårt eget land. Derfor gleder jeg meg stort over at båndene mellom Den norske kirke og staten i Norge løses opp. Det er på høy tid, og jeg mener at vi går ikke langt nok.
Det er håp om bedre tider
Men midt i ruinene av urett begått i Guds navn, reiser Gud opp folk som ligner på ham. Et folk som tror at kristendom handler om å følge Jesus og ta budskapet på alvor på alle livets områder. Dette er verdens håp.
Vi må ta vare på hjertet vårt framfor alt slik at vi kan forvalte det vi har til Guds ære og framgang for andre.
Vi møtte dem også på vår vandring i Falmouth i Jamaica, og vi kjente at vi ble knyttet sammen på tvers av kulturelle, språklige og sosiale barrierer. Vi fikk gi noe av vår materielle velsignelse til dem før vi skiltes, men det var nok vi som fikk mest etter møtet med dem. Mennesker som er takknemlige, deler det de har, stiller opp for de utslåtte i byen og som ser håp og framtid midt i alle utfordringene. Kontrasten mellom våre verdener er så stor, samtidig erfarte vi at vi hører sammen fordi vi følger samme Herre og Frelser. Vi ble realitetsorientert av møtet med disse menneskene, og vi takket Gud for alle de velsignelsene vi har, samtidig som vi igjen ba til Gud om at vi må ta vare på hjertet vårt framfor alt slik at vi kan forvalte det vi har til Guds ære og framgang for andre. Vi gikk tilbake gjennom politisperringer og sikkerhetsgjerder til «den andre verden» takknemlig etter et møte med venner som hadde mye mer enn alt sølv og gull kan gi.
Gud etterspør – og verden trenger – mennesker som sier nei til korrupsjon og urett vinning. Mennesker som ikke utnytter andre, men som metter de sultne og trøster de sørgende. Og som arbeider hardt for å utbre Guds rettferdighet og kjærlighet i sitt lokalmiljø.
