La andre få erfare hva som bor i deg | Med Rune Ørnes

Ved Guds nåde har hver av oss nådegaver som kan skape forandring. Men det er ingen automatikk i at disse gavene blir til velsignelse for andre. Nøkkelen til vekst i Guds rike er at hver enkelt kan finne glede i å by på seg selv.

I 2007 fant en østerriker en skatt i hagen sin. Mer enn 200 ringer, brosjer, beltespenner og tallerkener lå gjemt i hagen hans, og flere av dem var dekket med perler og koraller. Mannen tenkte at dette ikke var noe spesielt, og la tingene i en eske.

Da han fire år senere tok en titt i esken, var støvet tørket og ramlet av. Gjenstandene fremstod annerledes, og mannen skjønte at han muligens hadde funnet en ekte skatt. Etter mye om og men havnet skatten hos riksantikvaren i Østerrike som mente at gjenstandene var ca 650 år gamle. Funnet ble karakterisert som «et av de kvantitativt viktigste funnene av middelalderskatter i Østerrike».

Fra tid til annen leser man slike artikler om verdifulle skatter som blir funnet. Om gamle mynter, gull og edelstener som har ligget gjemt i mange år, før tilfeldighetene gjør at de kommer til overflaten. Store rikdommer, verdt millioner av kroner, som har ligget skjult i grotter eller under jordskorpa, før de avdekkes av en enkel bonde på en helt vanlig hverdag.

Jeg elsker slike historier. Men samtidig har historien et trist element i seg. Verdier som kunne vært brukt til å forandre menneskeliv, har vært uvirksom og ubrukt, gjemt i støv og skit. Samtidige som fattige bønder i generasjoner hadde slitt for å holde sulten fra livet, var rikdommen gjemt i den samme tørre jorda de forsøkte å dyrke til livets opphold.

En trist historie

Av og til snakker jeg med mennesker som har levd lenge med Jesus. Jeg får høre historier om drømmer som brast. Om frimodige Jesus-disipler som, etter noen år med livets prøvelser, endte opp i et stille liv som møtegjengere. Om nådegaver som tidligere var virksomme, men som nå var et vagt minne. Om problematiseringer og tvilstanker som stjal fokus og frimodighet, og som gjorde at en valgte det trygge fremfor å by på seg selv.

Triste historier. Historier om tapt rikdom. Store verdier som kunne gitt liv til andre, ble i stedet liggende urørte.

Andre ganger snakker jeg med disipler med svakt selvbilde. Mennesker som tviler på verdien både av seg selv og sine egenskaper. Som alltid tror at alle andre har mer å by på, men som innerst inne har et sterkt ønske om å få gi av det de har. Mennesker som er fanget av janteloven, og som venter med å bidra til de er helt sikre på at de er blitt spurt, og på at deres bidrag virkelig er ønsket.

I slike situasjoner kan det virke lettere å kanalisere all energi på studier, jobb eller fritidsaktiviteter. Problemet da er at fellesskapet blir fattigere du får heller ikke fullført de oppgavene som Gud har lagt klar for deg.

Vi er rike!

Men som disipler er vi rike! Vi er skapt i Guds bilde, akkurat slik han ville ha oss, klar til tjeneste for han. Hver eneste av oss har et vell av rikdom i gaver og utrustning, gaver som kan gi liv og skape forandring for verden rundt oss. Dersom disse gavene forblir urørte, er det som historien om skatten som blir skjult i støv og skitt. De kommer ikke til nytte. Nøkkelen til vekst i Guds rike er at hver enkelt kan finne glede i å by på seg selv.

For Gud har ikke investert i oss uten grunn. Ditt liv er bare en liten bit i et mye større bilde. Det han har lagt inn i deg, passer perfekt sammen med talenter og gaver han har gitt de andre. Han har klare forventninger til avkastning. Det han har investert, forventer han også å høste.

Hos hver enkelt

Bibelen bruker bilder på menigheten som skal hjelpe oss å forstå at den enkelte er viktig. I Paulus’ undervisning om kroppen – menigheten, ser vi hvordan hvert enkelt lem er avgjørende.

Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. (1 Kor 12,4–7)

Så fortsetter Paulus kropps-allegorien der han tar et skikkelig oppgjør med partisinn, jantelov og mangel på kjærlighet. Alle kjenner konsekvensene når en kroppsdel, liten eller stor, er satt ut av funksjon. Det fører til smerte, dårligere rørlighet og skjevbelastning. Hele kroppen lider og vil i mindre grad kunne utføre det den er satt til å gjøre. Hvert enkelt lem er viktig! Hver eneste person er kalt til å være seg selv og være en frimodig bidragsyter.

Kjenne Gud – kjenne seg selv

For å kjenne seg selv og sine gaver, er det helt avgjørende at vi kjenner Gud. Gud er god! Han har en god plan, han er din trofaste pappa og han er full av kjærlighet. Han er ingen slavedriver, men en Far som etter alle kunstens regler vil hjelpe sitt barn til vekst og framgang. Som foreldre vil du tillate at barnet møter visse utfordringer. Du vet at motstand fører til vekst, og samtidig som barnet kanskje strever litt, følger du prosessen tett fra sidelinja. I Romerbrevet sier Paulus følgende:

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. (Rom 8,28-29)

I en annen oversettelse står det at “alt samvirker til det gode”! Alle situasjoner og utfordringer som du møter, vil Gud altså vende til vekst og framgang for deg. Og i neste vers leste vi at vi er forhåndsbestemt til å bli formet, slik at vi blir lik Jesus. Og denne formingen skjer ikke kun gjennom oppmuntring og positive opplevelser. Det skjer også ved press og justering.

Du skjønner; Gud er din gode Far, selv om livet ditt ikke alltid er en dans på roser. Du står midt i en forming og midt i en oppdragelse, der det fremtidige resultatet vil være gjennombrudd og rik frukt. Så lenge du ikke gir opp og mister motet. Gud vil aldri svikte deg! Hvis du frykter at han vil gjøre det, vil du aldri ta sjansen og bidra fullt ut.

Stol på kallet!

Gud vil også vise oss hvilken plan han har lagt for oss. Og når vi kjenner den, må vi tørre å holde fast i Guds vilje. Jakobs sønn Josef hadde et rent hjerte, og Gud åpenbarte sin plan for han gjennom drømmer. Det lå en stor rikdom i Josefs liv, gaver og talenter som var gitt til berging for flere folkeslag. I drømmene fikk Josef se bruddstykker av det som lå foran. Men da han delte det med sine egne, oppleves ordene provoserende og falt ikke i god jord.

Mange kan kjenne seg igjen i det. Opplevelsen av Guds kall og ledelse er genuin. Du har en klar opplevelse av at Gud viser deg hvem du er og hva du har. Likevel kan du selv kjenne på vantro og usikkerhet, og samtidig kan du møte likegyldighet, sjalusi eller motstand fra de rundt deg.

Men motstanden gjorde ikke Josef til en bitter mann. Han fortsatte å være seg selv og han fortsatte å lytte til Gud. Han var en mann som frimodig tok ansvar og lederskap, og som samtidig tok vare på sin integritet. Dette gjorde han uavhengig av om han var sønn, slave, fange eller konge.

Det kan du også gjøre! Sørg for at Guds stemme er toneangivende, da må tvil og vantro fra deg selv og andre tie. Tør å tro på det Gud har sagt. Og har han sagt det, så har han også makt til å gjennomføre det.

Uttrykke noe i fellesskap!

Når du tør å stole på Gud og stå fram som den du virkelig er, vil du samtidig passe perfekt inn i et større bilde. Bibelen snakker om oss kristne som en kropp! Det vil si at du er en kroppsdel, som virker sammen med de andre kroppsdelene.

Kroppen henger sammen og skal uttrykke noe i fellesskap. Se for deg at du hilser på en ny person. Dere trykker hverandres hender og snakker sammen. Øynene møtes og det utveksles ord som gjør at dere begynner å bli kjent. Det ville vært veldig merkelig dersom vedkommendes føtter eller hender begynte med sine egne prosjekter, mens dere hadde første samtale! En kropp skal i utgangspunktet uttrykke og utføre ting i fellesskap.

Slik er det også med menigheten. De lemmene eller personene du er satt sammen med, er der for at dere i fellesskap kan uttrykke Jesu liv der dere er. Det er en samhandling som er avgjørende for at mennesker rundt kan bli berørt, forandret og utrustet av Jesus.

Skuffede kristne holder ofte på med sine egne prosjekter. Det føles som det beste, for da slipper man flere negative opplevelser. Det kan kjennes tryggere å støtte et misjonsprosjekt i Afrika enn å stå tett sammen med en kristen bror i nabolaget. Men da får ikke Jesus gjort den jobben han ønsker, der du bor. Skal du være en disippel, må du velge å ta korset opp og legge bak deg det som hindrer samhandlingen.

By på deg selv!

Menigheten bygges ved at Jesus er hjørnesteinen og vi levende steiner i hans hånd: steiner som stiller seg selv til rådighet for å være en del av byggverket (1 Pet 2,5), og som ikke lar gamle erfaringer føre seg inn i reservasjon. Menigheten representerer et overflodsliv, der alle med iver byr på seg selv.

Da Moses skulle bygge tabernaklet, ble det ropt ut hva som trengtes. Ingen ble spurt direkte eller presset til å gi. Men folket hørte fra Gud, og en enorm giverglede ble forløst. Alt fra store akasietrær til skinn og edelstener ble gitt til byggingen, og det i en slik overflod at Moses måtte stoppe folket fra å gi mer: I Andre Mosebok kapittel 36,7 står det:

Det de hadde gitt, var nok til å få arbeidet gjort, ja, mer enn nok.

Har du noen ganger opplevd at menigheten har vært for aktiv? At lovsangsbandet er så stort at det ikke blir plass på scenen? At måltidene dere har sammen har en slik overflod at det blir rester i lang tid etter? At folk som vil bidra med Åndens gaver eller vitnesbyrd blir avvist, da det ikke er mer tid?

Eller at de økonomiske gavene strømmer inn i en slik mengde at vi ikke aner hva vi skal bruke det til? At Alpha-kursene har for mange veiledere og at evangelistene inntar byen i alt for stort antall?

For de fleste av oss er dette en ukjent problematikk. Vi er sannsynligvis fremdeles langt unna situasjonen som Moses opplevde. Men dersom alle frimodig begynte å by på seg selv, ville det kanskje likevel ikke være så usannsynlig. Jeg ser med glede fram til den dagen jeg må be folk om å dempe seg, for alle ønsker bare frimodig å tjene med det de har fått.

Kan det være tid for å tørke støvet av skatten? Kan det være tiden for å anerkjenne det du har fått, og villig gi det videre? Det du har fått, kan nemlig være forskjell på liv og død. Det kan bety forskjell på framgang og tilbakegang, både for deg selv og de rundt deg. Skatten har kanskje ligget skjult og tilsmusset i årevis, men det er ingen unnskyldning for dagen i dag.

Nå er tiden for å få skatten fram i lyset.