Lær deg å si nei!

I hele mitt liv som troende har jeg tenkt over et stort spørsmål: Hvordan kan jeg leve helhjertet for Jesus og samtidig stå inne for alt jeg gjør? Jeg har kommet fram til at et av nøkkelordene er dømmekraft.

Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag. (Fil 1,9-10)

Ordet for dømmekraft er faktisk det samme som brukes om visdom og innsikt i Ordspråkene. Og det er essensen i dette, at vi øver oss på å prioritere det som er viktig. Dette er grunnbetydningen fra det greske ordet aísthesis, å aktivere hele sanseapparatet og erfaringene våre når vi skal vurdere hva vi bør gjøre.

Dømmekraften vår fungerer best når vi er åndelig våkne og i følelsesmessig balanse.

La meg ta et eksempel: For tiden forbereder jeg og kona mi salg av bolig, siden vi har kjøpt oss et større hus. Da har vi mange ting vi må ta hensyn til disse ukene. At bolig skal se best mulig ut på bilder og visning er selvfølgelig viktig. Men midt oppi dette må vi samtidig passe på å ha tid og overskudd til hverandre, barna, jobben og fellesskapet i Guds familie, fordi det også er viktig. Og hva gjør vi hvis noen andre trenger vår tid og oppmerksomhet midt oppi dette? Det er jo også viktig.

Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. (Kol 1,9)

Min erfaring er at prioriteringer ikke handler om å være flinkis. Du rekker ikke alt uansett. Og Kong Salomo er selve kroneksempelet på at det holder ikke å kunne hva som er rett i teorien, hvis ikke vi lever slik i praksis (1 Kong 11,1-13).

Les også: Trygg nok til å tåle andres overbevisning (Arne Olav Røe).

Dømmekraften vår fungerer best når vi er åndelig våkne og i følelsesmessig balanse. Det betyr å legge av det som tynger, og leve i Ånden, Ordet og fellesskap med andre. Samtidig må vi øve opp selvinnsikten vår og lære av tidligere erfaringer, slik at vi ikke over- eller undervurderer oss selv. Vi må forstå at Gud har gjort oss alle viktige nok til å ta plass i hverandres liv, samtidig som vi må innse at vi alle har blindsoner og begrensninger.

Øv deg på selvstendighet og sunn grensesetting i eget liv.

Gjennom alt dette lar vi Den hellige ånd bygge karakter i oss, og Guds ord blir en naturlig del av hvem vi er, og prege vår dømmekraft, overbevisning og verdier slik at vi selv står for valgene vi tar i tro til Gud.

Les også: Ble Jesus også sliten? (Hanne Eskeland).

La meg komme med fem eksempler på dømmekraft i praksis:

1. Lær deg å si nei: «Du eier ditt ja, og du eier ditt nei», som en venninne pleier å si. Ikke gi etter for ditt eget overmot, skyldfølelse eller opplevd forventningspress. Men la Ordet og freden i hjertet være det du navigerer etter, og øv deg på selvstendighet og sunn grensesetting i eget liv. Da følger vi Jesu ord om at ja betyr ja, og nei betyr nei (Matt 5,37).
2. Lær deg å si ja: Andre trenger å komme ut av komfortsonen og lære seg å ta ansvar. Ifølge Bibelen er det godt å lære dette mens man ennå er ung (Klag 3,27). Det finnes alltid mange gode unnskyldninger for å sette misjonsbefalingen på vent: studier, jobb, bolig, kjæreste, familie, barna, hytta, hobbyer, stressnivået. Eller å la seg parkere av alt som fungerer dårlig hjemme, i menigheten eller i samfunnet. Husk at hver enkelt av oss skal avlegge regnskap overfor Jesus for de valg vi har gjort gjennom livet (1 Pet 1,17). Ikke la alt som er positivt og bra lede deg vekk fra det Gud egentlig har kalt deg til.
3. Legg av det som tynger: Å tømme ut sine bekymringer, frustrasjoner og irritasjon er slitsomt i lengden for de som må høre på. Gå heller avsides og tøm hjertet ditt for Gud (Fil 4,6; 1 Pet 5,7). I bytte vil Guds fred ta vare på hjertet ditt, en fred som er større enn det du forstår (Fil 4,7). Og kanskje Gud vil gi uante løsninger på det som opptar deg?
4. Prøve profetiske ord: Å få profetiske ord er en fantastisk velsignelse. De oppmuntrer, skaper tro, håp og frimodighet. Likevel sier Bibelen at vi må prøve dem og holde fast på det gode (1 Tess 5,20-21). Det betyr at ikke alt som profeteres trenger å være fra Gud. Den som mottar ordet har ansvaret for å akseptere eller avvise profetordet, uansett hvem som har profetert til deg. Jeg har selv avvist profetiske ord fra flere av mine forbilder fordi jeg ikke hadde fred for det som ble profetert. Er man usikker kan man selvfølgelig rådføre seg med lederne i menigheten, men de kan heller ikke overta ansvaret fra den det gjelder.
5. Ikke skyve ansvaret for ditt liv på Gud eller andre: Av og til møter jeg kristne som snakker veldig lite om sine egne vurderinger og valg, men veldig mye om hva Gud har sagt til dem. Det er lett å tenke at dette høres veldig åndelig ut, og at dette er noe lederne i menigheten antakeligvis ønsker, men det tviler jeg på. Å vokse til modenhet betyr riktignok å gjenkjenne Den hellige ånds stemme, men det betyr ikke at du kan skyve vekk ansvaret for det du sier og gjør. Andre gjemmer seg bak det forkynnere, foreldre eller lærere har sagt til dem, men uansett utgangspunkt må vi alle bevege oss mot det som både Bibelen, filosofien og samvittigheten lærer oss: At vi må stå for det vi sier og gjør, i tro, kjærlighet og med god samvittighet (1 Tim 1,5).

Vil du lære mer om å prøve profetiske ord? Hør Sennep-podden #21 Gi og ta imot profetiske ord del 2 med Håvard Kjøllesdal og Terje Dahle.