Lederskap er som å være foreldre

Arne_Olav_Roe_portrettbilde

Jeg møter mange unge som etterspør åndelige mødre og fedre. Sist hørte jeg det på den nasjonale bønnekonferansen online i februar 2021. 

De unge vil ha involvering og disippelgjøring. De vil forstå Bibelen. De vil lære å be. De vil ha mennesker rundt seg som bryr seg og som veileder dem i jungelen av valg og muligheter.

De er lei av overfladiske relasjoner der hovedfokuset er hva de kan brukes til. De vil ha voksenrelasjoner som er ekte og nære, hvor voksne sier ifra og bryr seg i gode og onde dager.

Den røde tråden

Familie er et gjennomgangstema i hele Bibelen. Abraham og Sara er historien om en familie som gjennom noen generasjoner ble til et stort folk. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud er historien om en Gud for generasjonene.

Jesus og disiplene levde som en familie

Jesus ble født inn i en familie. Han vokste opp som sønn til en møbelsnekker. Han startet sin offentlige tjeneste med å kalle noen unge menn til å leve sammen med ham. De var med på alt Jesus gjorde. De levde sammen som en familie. Når søsknene og moren kom for å snakke med ham, omtalte han alle som følger ham som sin egen familie (Mark 3,31-35).

SitatBilde-til-lederskapErSomAVareForeldre2

Jesu lederskap er å tjene

Jesus ville ikke bygge en moderne organisasjon med sjefer og kommandolinjer.

Vi ser dette tydelig når han underviser om lederskap (Matt 20,20-28). Foranledningen til undervisningen var en samtale hvor to av mødrene til disiplene ville at deres sønner skulle få spesielle posisjoner i Jesu rike. Men Jesus svarte at at lederne i Hans rike skulle være tjenere som bøyer seg ned for andre. Han brukte maktforholdene i samfunnet som en kontrast til lederskapet i Guds rike.

Disiplene ble sjokkerte da deres Mester og Herre vasket føttene deres

Jesus var enda tydeligere senere (Matt 23,1-36). Der sa han at lederskap verken handler om titler og posisjoner, men et liv der vi tjener andre, slik at folk følger sine ledere på grunn av det livet de lever.

Jesus tok et generaloppgjør med datidens maktpersoner (fariseerne og de skriftlærde). Han omtalte dem som griske og korrupte ledere og hyklere som hindret Gud og drepte profetene Gud sendte. Å spille på posisjoner, trusler og menneskefrykt er ikke ingredienser i Jesu lederskap.

Jesus kaller sine etterfølgere til å lede ved å tjene

Disiplene ble sjokkerte da Jesus vasket føttene deres dagen før han ble korsfestet. Det var et kultursjokk at deres Mester og Herre gjorde en slaves oppgave. Jesus sa: «Jeg har gitt dere et forbilde. Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» (Joh 13,15).

Etter oppstandelsen ga Jesus dem oppdraget om å forkynne Guds rike. Jesus sa at han ville sende dem ut slik som Gud hadde sendt ham til verden. De ble ambassadører (apostler) for et radikalt og annerledes rike. Ikke romersk, gresk eller jødisk, men et nytt rike fra Gud selv.

Lytt til Sennep-podden: #50 | Young Life: Mennesker er ikke prosjekter (Marie Vistnes, Kjartan og Ellinor Rob)

Vi tjener – Gud opphøyer

Da disiplene fikk oppdraget om å forkynne Guds rike, importerte de ikke de mest populære lederskapsfilosofiene fra samfunnet. De holdt fast på det Jesus hadde lært dem.

De fortsatte å være familie og elske hverandre som søsken (Joh 13,34-35). De vokste til mange tusen, hadde ulik kulturell og språklig bakgrunn, men de endret ikke på den grunnleggende forståelsen av å være familie. Derfor forble hjemmene viktige, selv om de etterhvert ble mange (Apg 2,42-48).

Lederskap er som å være foreldre

Nye menigheter ble startet gjennom at mennesker møtte Jesus som Herre, og de åpnet seg for Gud og sine nye søsken. Lederne i menigheten vokste inn i oppgaven ved at de ble åndelige foreldre til dem som kom til tro. De med jødisk bakgrunn var vant med eldste (fedre) som ledet familien, slekten eller byen.

Den store forskjellen var at Jesus hadde forkynt og demonstrert at det å være en åndelig far (eldste) ikke gir rom for patriarkalsk utnytting og maktmisbruk. Jesus koblet farskap til den Gud egentlig er (Joh 14,9; Ef 3,15).

Bibelsk lederskap er åndelige foreldre som gir sitt liv for andre

Apostlene videreførte denne måten å tenke og leve på. Presset og forfølgelsene som spesielt rammet menighetslederne, gjorde at det å lede menigheten verken ga prestisje eller fordeler.

Når apostlene skulle gjenkjenne og anerkjenne åndelige fedre i menigheten (eldste), var hovedkriteriene åndelig modenhet og evne til å lede familien sin.

Folk i menighetene levde sammen som familie. De kriteriene som Paulus adresserte (1 Tim 3,1-10, Tit 1, 5-9) var gjenkjennelige for de som så hvordan lederne levde. Derfor ble det å innsette eldste en samhandling mellom apostlene og menighetene. De eldste hadde allerede menighetens tillit gjennom det livet de levde.

Les også: Menighet er en familie (Terje Dahle)

Veksten endret ikke strukturen

I løpet av de tiårene Det nye testamentet ble skrevet, vokste menighetene og spredte seg til nye nasjoner og kulturer. Ingenting i det apostlene skrev tydet på en endring i strukturene og lederskapstenkningen på grunn av veksten.

Tvert imot; forståelsen av menigheten som en familie ledet av åndelige foreldre gir muligheter for eksponentiell vekst, uten av kvaliteten utvannes. Når alle får et livsforvandlende møte med Jesus og blir en del av Guds familie, videreføres det åndelige DNA’et som bør leve videre fra generasjon til generasjon.

Lederskapet i Guds rike handler om åndelige mødre og fedre som gir sitt liv for andre. I en slik forståelse er det ingen stillinger eller posisjoner å hige etter. Det er oppgaver som må løses og forbilder som må stå fram, men ikke et hierarki med posisjoner og tjenestevei. Guds rike er et opp-ned-rike sammenlignet med verden.

Vi i Norge er vant med at politisk makt og kirkemakt spiller på lag, og kommuniserer hierarki gjennom symbolikk, arkitektur, strukturhttp://sennep.net/er og økonomisk fordeling. Derfor må vi bruke tid på å ta innover oss hvor radikal Jesu lederskapsfilosofi egentlig er.

Lytt til Sennep-podden: #49 | Slik var vendepunktet vårt (Astrid Elin Lønning og Jan Sigve Hystad)

Kristent lederskap gjenreises i krisetider

Der kristne opplever press og forfølgelse idag, trer Jesu lederskapsfilosofi fram. Makt og prestisje byttes ut med modig etterfølgelse av Jesus.

Historien om de kristne i Kina er et levende eksempel. Fra 1948 ble kirkene stengt, misjonærene utvist og pastorene fengslet. Ut av denne krisen vokste en menighet fram med et lederskapssyn vi kjenner igjen fra Bibelen. Nå er kirken i Kina en kraft som skremmer myndighetene, og de leder an i misjonssatsingen i resten av Asia.

Dette er noe jeg brenner for og tror vil snu utviklingen i Norge.

Vi trenger ikke bidrag fra staten eller mediedekning for at dette skal kunne skje. Men vi trenger modne kristne som åpner hjertet, pengeboka og hjemmene sine for mennesker.

Jeg håper du er med!