Lillian: diakon med mange jern i ilden
Pågangsmotet kler Lillian – enten det gjelder åpenhet rundt sykdom eller rettigheter i arbeidslivet. Og hennes frelsesopplevelse forklarer hvorfor hun er engasjert i kristent barnearbeid.
Jeg har møtt Lillian i mange settinger og hun slår meg som ei dyktig og modig dame. Hun har antakeligvis flere frivillige verv enn gjennomsnittsnordmannen. Den årelange trofastheten i barnearbeidet har gjort at hun har blitt innsatt som diakon i den lokale menigheten Kristent Fellesskap Nordhordland, med spesielt ansvar for arbeidet med å formidle Jesus til barna.
– Hvordan har du energi til alt?
– Jeg har nok ganske god arbeidskapasitet. Men jeg trenger en ettermiddag eller en helg på sofaen iblant, jeg også, forteller Lillian.
Ofte merker man jo ikke at man er sliten når man står midt i noe, men så kjenner man det når man stopper opp. Jeg har lyst til å være med på det meste, men jeg er blitt litt flinkere til å si nei til ting med årene.
– Man kan ikke være med på alt, og det tror jeg folk forstår. Men det hender jo jeg kjenner at jeg har planlagt litt for mye på en dag, og fylt inn alle ledige timer, sier Lillian, som kommer rett fra handling for bestemoren denne lørdagen og drar rett videre på hengekøyetur etter intervjuet.
Lillian sier at hun er positiv og har et positivt syn på livet.
– Men vi er jo sammensatte mennesker, sier hun. Som singel ute på bygda, i en menighet med mange barnefamilier, har hun noen ganger kjent på ensomhet og det å føle seg som femte hjul på vogna.
Familier må ikke være redd for å invitere single
Noen ganger når alle andre opptatt med familien, eller de kan avse bare litt tid mellom slagene. Da kan hun føle seg alene, men mener samtidig at alle føler på ensomhet en gang iblant.
Men Lillian har ikke latt det stoppe henne. Hun inviterer småbarnsfamilier fra menighetsfamilien på middag eller drar på besøk, og har et stort og godt nettverk. Hun vil ikke at det at hun er singel skal skape et skille mellom henne og barnefamiliene.
– Men når jeg er sammen med barnefamilier på fritiden, da tenker jeg at ungene er foreldrenes ansvar og jeg senker skuldrene i forhold til det. Dermed går det fint å være sammen med familier.
Vi må være interessert i hverandres syn på ting.
– Jeg vil gjerne bli kjent med barna, men jeg kan ikke bare være lekekamerat. Jeg har behov for voksentid også. Men jeg tenker familier ikke må være redd for å invitere single selv om det er barnestøy og høy aktivitet.
Til daglig jobber Lillian full tid i en kristen barnehage. Der er hun er glad for at hun gjennom jobben får være med å formidle Jesus.
Lytt til Sennep-podden: Gud, jeg orker ikke gå fram til forbønn. Du vet om meg (med Rita Ørnes)
– Vi skal ikke forkynne til barna på jobb, men vi kan svare på spørsmål som barna stiller om tro, og vi synger for maten, leser bibelhistorier og feirer de kristne høytidene med fokus på bibelfortellingene.
Lillian synes jobben er veldig spennende. Det kan være slitsomme dager, men hun setter pris på å stadig lære noe nytt gjennom utviklingsarbeidet i barnehagen.
Tillitsvalgt
Som tillitsvalgt i barnehagen representerer Lillian sine kolleger i ulike møter i kommunen, og hun sitter i styret i Utdanningsforbundet i kommunen.
Dette arbeidet er lærerikt, synes Lillian. Hun er engasjert og utadvendt og mener det er viktig å møte folk utenfor det kristne miljøet.
I forhold til fagforeningen har Lillian tenkt at en viktig verdi for henne er rettferdighet. Hun synes det er viktig å bevisstgjøre rundt rettigheter og plikter i arbeidslivet, og har en sterk rettferdighetssans.
Å velge fravær av tro og religion er ikke nøytralt
Diskusjoner kan være utfordrende når det blir debatt rundt verdispørsmål. Hun kan lure på hvor hun bør trå, men hun prøver å si det hun mener og våge å bruke stemmen. Men også stille spørsmål og problematisere.
– Å velge fravær av tro og religion er ikke nøytralt, sier Lillian. Vi lever i et samfunn med mangfold. Uten mangfoldet blir vi fattigere. Jeg mener at vi ikke må ha berøringsangst, vi må heller prate om tingene og være interessert i hverandres syn på ting.
– Det er veldig mye berøringsangst i møte med tro og livssyn, som fører til at man tar avstand i stedet for å møtes. Jeg er for å høre hva andre tenker, også kan jeg også si hva jeg mener hvis det passer seg sånn.
Friluftsliv
Både hobbyen med å sy klær og turinteressen er gode avbrekk for Lillian. Hun beskriver det som en oase i hverdagen. Det er arenaene hvor hun kobler av og får et avbrekk fra arbeid, forpliktelser eller bekymringer. På fritiden er Lillian ofte å finne på fjellet, og i det siste også i kajakk på sjøen.
Lillian utfordrer seg selv, og liker å prøve nye ting. De siste årene har hun lært seg å gå på ski og hatt mange netter i hengekøye. Våren 2020 sov hun flere netter ute enn inne. Når hun skulle på jobb dagen etter ble hengekøya hengt på terrassen og når det var fridager ble hengekøya med på fjellet eller ned til sjøen.
Diagnosen PCOS
For fem år siden fikk Lillian diagnosen PCOS. Diagnosen innebærer at man har cyster på eggstokkene som forstyrrer hormonene. Mange mister menstruasjonen eller får svært uregelmessig menstruasjon.
I tillegg til dette innebærer PCOS forhøyede testosteronnivåer, som fører til økt hårvekst i ansiktet og på kroppen. Diagnosen henger også sammen med en forhøyet risiko for diabetes type 2 og overvekt. Cystene kan for noen bli så store forstyrrer andre organer og må fjernes.
Når det handler om underlivet, så snakker man ikke om det
Lillian mener det er viktig at vi tør å snakke om disse temaene. Fordi sykdommer knyttet til underlivet har vært og fremdeles er tabu for mange, har det gått alt for mange år før hun ble diagnostisert.
– Når det handler om underlivet, så snakker man ikke om det. Hadde det vært en sykdom i bihulene, så hadde man snakket om det. Det er på en måte naturlig, men jeg synes det er trist fordi det er mange som har dette problemet som ikke får hjelp.
Lytt til Sennep-podden: Min vei ut av spiseforstyrrelse (med Elise Litleskaret)
Fra ungdomsårene av har Lillian hatt svært uregelmessig menstruasjon, og ekstreme menstruasjonssmerter, så sterke smerter at det har vært vanskelig å fungere i hverdagen de dagene hun har menstruasjon. Etter at hun ble diagnostisert, har hun fått god hjelp med smertene.
Hun har delt innlegg i sosiale medier med info om diagnosen og tabuet rundt det, for å opplyse andre om en nokså vanlig – men for mange ukjent diagnose. Og hun har fått tilbakemeldinger fra venninner som sier at de ikke hadde turt å gjøre det samme.
– Derfor er det viktig å bryte dette tabuet. Hadde jeg visst om det tidligere, kunne jeg fått hjelp tidligere, sier hun.
Betydningen av å bli tatt med inn i et kristent miljø
Lillian vokste opp i et bedehusmiljø, og ble tatt med fordi hun hadde venner som gikk der. Foreldrene er ikke kristne, lot Lillian dra sammen med familier de kjente, og derfor var Lillian med på søndagsskole fra hun var fire, fem år.
Bedehuset hadde et stort barne- og ungdomsarbeid, som Lillian var en del av hele veien, etter hvert i S-klubben som møttes i hjemmene.
Lytt til Sennep-podden: Fra Bethel til bygda (med Ingrid Aglen)
Der vokste troen fram. Lillian var kanskje 10 år da hun kjente på et møte med Gud. I S-klubben sang de en dag «Jesus her er jeg send meg, jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg».
– Da kjente jeg at dette her er ikke noe jeg bare sang fordi alle andre sang det, sier Lillian. Når jeg ser tilbake på det tenker jeg at jeg hadde et møte med Gud, selv om jeg ikke satte ord på det der og da.
Lillian beskriver et stort Jesusfokus i bedehuset, men man snakket ikke om personlige opplevelser med Gud i miljøet på den tiden. I niende klasse hadde Lillian nok en opplevelse med Gud. Læreren i klassen spurte elevene «hva betyr påske for deg?» og alle svarte godteri og ferie.
Hun opplevde at Gud snakket til henne.
Lillian svarte det samme, men så følte hun at Jesus talte til henne: «Du vet jo hvorfor vi feirer påske. Det er fordi Jeg døde og stod opp igjen».
Det ble et vendepunkt. Hun opplevde at Gud snakket til henne og at hun visste at Jesus var virkelig. I tiende klasse begynte hun i en bibelgruppe i et nytt miljø og ble enda mer bevisst egen tro.
Lillian beskriver seg som utrolig takknemlig for bedehusmiljøet hun vokste opp i, og at det er en av grunnene til at hun står i barnearbeid i dag. Hun vet hvor viktig det har vært for henne. Hun ønsker å være med å skape et miljø og gi barna et møte med Jesus, men også en personlig relasjon til Jesus.
Hun er med å koordinere barnearbeidet og planlegge barnearbeidet for menigheten lokalt, og på konferanser regionalt og nasjonalt. En del av arbeidet er også å inspirere barnearbeidere, og hun beskriver et godt team som jobber sammen.
Når jeg ser tilbake, ser jeg det Gud har gjort.
Hun begynte å jobbe som barneleder da hun var 16 år. Da var det nytt og utfordrende, men hun så behovet og har vokst inn kallet.
Også på DTS jobbet hun med barn og unge. Etter DTS’en ble det naturlig å gå inn i barnearbeidet når hun kom hjem.
– Jeg har vokst inn i det, og det har vokst på meg. Når jeg ser tilbake, ser jeg det Gud har gjort og at han hadde staket ut en vei for meg, selv om jeg ikke hadde hørt en røst eller fått et sterkt kall på forhånd, smiler Lillian, før hun sier «ha det» og legger turen mot fjellet, hvor hun skal tilbringe natta i hengekøye.
(Tekst/reportasje: Ida Strand)
Alle bilder: privat
