Lovsang under alle omstendigheter

I livet mitt ønsker jeg at alt skal være Guds. Jeg tror at tilbedelse handler om å tilbe i alle livets aspekter. Å anerkjenne Jesus i gode og onde dager uavhengig av sinnstilstand, fordi han er Kongenes Konge.

Les også: BeReal – en uretusjert disippel (Sara Bjerkaas)

Dette leser vi i Salmenes bok, hvor de gamle sangene og salmene er fulle av eksempler på dette. Vi tilber ut fra ekte og hele liv. Jeg tror det er sunt å lovprise Jesus. Ikke bare når vi er fulle av gode følelser, men også av og til på tross av vonde følelser.

I Salme 43 forstår vi at forfatteren er i en fortvilet situasjon. Forfatteren begynner salmen med å rope:

Gud, hjelp meg til min rett. Før min sak mot troløse folk! Fri meg fra mennesker som farer med svik og ondskap! For du er mitt vern Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg gå å sørge mens fienden plager meg? (vers 1-2)

Vi får ikke vite hva som plager dette menneske, men det er tydelig at forfatteren opplever urett. Videre sier forfatteren:

Send ditt lys og din sannhet (…) Så kan jeg gå til Guds alter, til min Gud, min glede og jubel, og synge din pris til lyren Gud, min Gud. Hvorfor er du tynget av sorg min sjel, hvorfor er du urolig? Jeg vil vente på Gud! Enda en gang vil jeg prise ham, min frelser og min Gud. (vers 3-5)

Tenk så mektig! Tenk at Jesus møter oss på en sånn måte. I motgangen kan vi se at han er konge!

I 1902 skrev den danske presten Jakob Paulli (1844-1915) sangen “Lær meg å kjenne dine veie”. Sangen har vært til oppbyggelse og omvendelse for kristne mennesker i Norden helt siden den ble skrevet.

Midt i smerten og alt det vonde ble møte med Jesu grenseløse kjærlighet så uforståelig god.

Historien sier at Jakob kom hjem fra en lengre tid borte, og fant huset sitt brent til grunnen. Det mest tragiske er at hans kone og barn omkom i brannen. I askehaugen skrev Jakob denne kjente salmen. Midt i smerten og alt det vonde ble møte med Jesu grenseløse kjærlighet så uforståelig god. Siste verset i salmen går sånn:

Men lær meg fremfor alt å kjenne
din grenseløse kjærlighet,
den som kan tusen stjerner tenne
når lykkens sol for meg går ned.
Den tørrer tåren som den skapte
og leger såret som den slo.
Dens vei går gjennom det vi tapte,
den gir oss mere enn den tok.

Jeg har selv hatt krevende perioder i mitt eget liv. Jeg har erfart utallige ganger hvordan Jesus møter meg midt i det vonde, og hvordan han holder fast når det stormer.

I 2019 skrev jeg sangen “Kom”. Sangen opplevde jeg som ordene til Jesus. Jeg opplevde at han sa teksten til meg:

Kom med alt du har å by på, kom med alt som er vanskelig og tøft. Kom med dine nederlag og kamper, vis meg såra du fikk, da du falt.

Gud som far – og Jesus som bror – ønsker at vi skal ha med alt til han. Og i vers 2: “kom vis meg stedet hvor det skjedde.” Akkurat som at Jesus ville se alt det vonde. Akkurat som han ville se alle feil, all smerte og all sorg. Han kjenner meg så godt, men likevel vil han at jeg skal invitere han inn.

Dette er det største vi kan gjøre som mennesker: å gi Gud ære.

Lovsangen er til Jesus og av Jesus. Lovsangen bekrefter det vitnesbyrdet som Jesus har gitt oss å bringe videre. Det har det alltid vært. Det har vært mennesker som har satt ord på det Jesus har gjort i livene våre. Ved å anerkjenne dette gir vi Gud ære. Dette er det største vi kan gjøre som mennesker: å gi Gud ære.

Ikke bare med hendene i været i en emosjonell begeistring. Men i arbeidet vi gjør. I måten vi møter mennesker på. I måten vi snakker og det vi snakker om. I måten vi møter motgang. I måten vi møter sorg. I måten vi møter prøvelse og kamp.

Lytt til Sennep-podden: #67 | Åndelig virkelighet – krig og fred i sinnet

Så forstå meg rett: det er godt å løfte hendene i begeistring, men det må komme fra et hjerte som ønsker å takke Gud.

Jesus sa: «Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det» (Luk 8,21). Å lovprise Jesus handler om å anerkjenne hans vitnesbyrd og følge hans ord.

Det vil være rart om vi bare skal løfte hender når sangen gir frysninger på ryggen og tonene fra vakre røster gjør oss varme i hjertet og kanskje gir en tåre i øyekroken. Tilbedelse må jo være mer enn dette.

Det er godt å løfte hendene i begeistring, men det må komme fra et hjerte som ønsker å takke Gud

Jeg tror det er superviktig at det faktisk er mer enn dette. At det faktisk er hele livet. Når vi tar med hele livet inn i tilbedelsen forandrer dette forestillingen av hvordan vi ærer Jesus.

Å leve i tilbedelse er en krevende og fantastisk del av omvendelsen – av det å bli mer lik Jesus. Vi gir alt til han og likevel kan anerkjenne han som Herre. Når Jesus får sorgen, tårene, utfordringene og smertene – men også gleden, seieren, æren og alle hallelujaene i våre liv, da blir det helt fantastisk. For alt er Hans.

Les også: Vi kan ikke velge hva vi møter, men hvordan vi møter det (Terje Dahle)