Må kristne ledere ha teologisk utdanning?

Arne_Olav_Roe_portrettbilde

Det finnes to tilnærminger til lederskap i dagens kristenhet. Mange vektlegger formell utdannelse og arbeidserfaring inn mot definerte stillingsbeskrivelser. Andre miljø legger til grunn nådegaver og personlige kall når lederskap defineres. Begge deler er bra, men hvorfor er det sistnevnte viktigst?

Forestill deg følgende situasjon: 

Det er første samling for studentene i høstsemesteret, og det er flere nye som samler seg rundt kaffemaskinen før Lena offisielt ønsker velkommen. Etter hvert deler de seg i mindre grupper for å bli bedre kjent. I en av gruppene er Sigurd. Han er der for første gang, og er førsteårsstudent. Han blir raskt en aktiv støttespiller i miljøet, og stiller opp når han blir spurt. 

På en weekend i september kommer han med et budskap i tunger og tydning. Det skaper en diskusjon, og studentpresten kommer med noen kritiske kommentarer. Sigurd forstår at det gjør det umulig for ham å fortsette aktivt i miljøet. Mange har erfart et nytt møte med Gud gjennom det Sigurd har formidlet. 

Studentgruppa deles i to på bakgrunn av responsen på Sigurds funksjon i miljøet. Diskusjonen blir ganske intens, og den viser en grunnleggende ulik forståelse av lederskap og ansvar. En av dem oppsummerer kvelden ved å si: «Er det plass for ledere mellom oss som ikke er utdannede teologer, eller er det bare strukturene og formell kompetanse som avgjør hvem som skal lede?».

Lytt til Alvorspraten: #70 – De syv dødssyndene: FRÅTSING og “fattigdomssafari” (Kjartan, Jon og Miriam)

Den historiske embetskirken

Denne anekdoten illustrerer et spenningsforhold som har pågått i mange generasjoner i norsk kristenliv. I flere hundre år har vi blitt vant til at Guds ord og åndelig lederskap forvaltes av ordinerte prester ansatt av staten i sine embeter.

Blant annet regulerte Konventikkelplakaten dette fra 1741 til 1842. Den gjorde det ulovlig å samle mennesker til kristne møter uten prestens godkjenning. Ut fra dette ble både den haugianske og den læstadianske vekkelsesbevegelsen forsøkt stoppet, inkludert lederne der, som altså sto utenfor den offisielle kirken. 

Spenningsforholdet mellom “leg og lærd” har alltid vært der.

I våre dager er prestenes rolle som embetsmann og autoritetsperson svekket. Selv om de har en stemme i teologiske spørsmål i vår tid, lytter mange aktive kristne til andre stemmer nå for tiden. Dette ser vi blant annet i mange bedehusforsamlinger. Ledere som vokser fram og anerkjennes i lav- og frikirkeligheten har ofte ikke presteutdannelse.

Spenningsforholdet mellom “leg og lærd” har alltid vært der. I dag aktualiseres det siden Den norske kirke har gått bort fra Bibelens ord om at ekteskapet er en ordning fra Gud mellom en kvinne og en mann.

Jesu utvelgelse av ledere

Det nye testamentet viser at denne problemstillingen slett ikke er ny. Jesus gikk selv på tvers av datidens strukturer i jødedommen. Han utfordret og refset de skriftlærde ved det han sa og gjorde. Han brydde seg ikke om alder eller kjønn, men behandlet alle mennesker likeverdig. Jesus helbredet på sabbaten, og proklamerte at sabbaten var til for menneskene og ikke omvendt. 

Lytt til Bibelkvarteret: Vekkelseshistore – Fulton Street og New Quay (Per Arne Gjerde)

Som sine apostler utvalgte Jesus ulærde fiskere, motstandsfolk og noen som hadde jobbet for den romerske okkupasjonsmakten. Gjennom tre år med medvandring, samtaler og hendelser og situasjoner som oppsto, fikk disiplene en praksisnær utdanning i Skriftene og overførbarheten til levd liv.

Lederskap etter Jesu oppstandelse

De første kristne var helt annerledes enn samfunnet rundt dem. De brydde seg om alle mennesker uavhengig av posisjon, kjønn og alder, og det skapte reaksjoner. De levde som en stor familie på tvers av menneskelige og sosiale skillelinjer. 

Nådegaver innenfor lederskap ble anerkjent innenfor menigheten. Det skjedde ved at flokken gjenkjente den enkeltes kall fra Jesus, og la merke til frukten og karakteren vedkommende hadde. Dette var såpass tillitsvekkende at vedkommende ble gitt en posisjon til å lede og styre, sammen med andre ledere. Med andre ord: De som levde mest likt Jesus sitt lederskap fikk lederansvar.

De som levde mest likt Jesus sitt lederskap fikk lederansvar.

Flere tiår etter pinsedagen, beskrev Paulus kriteriene for hvem som kan være ledere, eller eldste som det står i Bibelen, i menighetene (Tim 3,1; Titus 1,6). De tre områdene han trakk fram, var at de måtte inneha visse karakteregenskaper, de måtte lede familien sin på en god måte, og kunne gi videre evangeliet en selv har fått del i. Livet de levde var CV-en, og derfor måtte det gå en viss tid før de fikk lederposisjon være en del av menigheten de skulle lede. 

Paulus underviser også om viktigheten av tjenestegavene for menighetens liv (Ef 4,11-13). Der skriver han at det er gaver som Kristus gir til menigheten. Bibelen viser at disse gavene opererte utover den lokalmenigheten de ble sendt ut fra, og at det var apostlene som koordinerte og ledet dem. Disse gavene er en forutsetning for å vokse til modenhet og enhet i menigheten, ved at det tidløse og sentrale i evangeliene blir forkynt og levd ut i praksis. Det er opp til hver enkelt lokalmenighet å gjenkjenne og ta imot disse gavene.

Apostelfunksjonen døde ikke ut med Paulus og de tolv apostlene Jesus valgte ut. Bibelen beskriver flere apostler enn de tolv som Jesus valgte ut. Eksempelvis blir Jakob, Timoteus og Silas omtalt som apostler (1 Tess 2,6-7; Gal 1,19). 

Ny Tre:Enig: Hvordan få et kristent kollektiv til å funke? (Hilde, Sverre Olai og Sara)

To verdener

Paulus sin undervisning om eldste og tjenestegaver passer ikke inn i vår tids hierarkiske organisasjonstenkning. Paulus sin kontekst var at lederskap praktiseres i en storfamilie (gresk: oikos) med stor vektlegging av relasjoner. I disse dynamiske prosessene vokser ledere gradvis fram og anerkjennes. 

I vår tid er vi mer vant med å tenke kirke som en organisasjon og et hierarki med tjenestevei og posisjoner. For de som ønsker å være ledere i en slik kontekst, er veien videre å ta utdanning og søke jobber med stillingsbeskrivelser i tråd med den formelle kompetansen. 

Utfordringen med dette hierarkiet er at lederskap assosieres med formell kompetanse. Man må oppfylle og tilpasse seg en definert stillingsbeskrivelse. Dette kommer gjerne i konflikt med opplevelsen av personlig kall fra Gud. Relasjoner, bønneliv, integritet og levd liv blir ofte ikke med i vurderingen.

I vår tid er vi mer vant med å tenke kirke som en organisasjon og et hierarki med tjenestevei og posisjoner.

Formell kompetanse og kristent lederskap

Det er på ingen måte negativt med formell kompetanse for kristne ledere, tvert imot. Men det er prioriteringene og vektleggingen jeg er opptatt av. Vi må tilbake til røttene og se med friske øyne hva Guds ord sier, og hva Jesus praktiserte. 

Vi bør også skjelne til hva den nære og fjerne kirkehistorien viser oss. Sant kristent lederskap bygger dypest sett på et møte med den oppståtte Frelser og Herre Jesus Kristus. Han kaller og sender mennesker, og at de blir gitt tillit og innflytelse ut fra det livet de lever og det budskapet de formidler. Å ha formell utdanning innen teologi er en fordel, men ingen forutsetning.

Lederskap i Guds rike er noe annet enn formell utdanning

Kjennetegnet på den nye pakt i Jesus Kristus er at Den hellige ånd bor i alle som har tatt imot Jesus som Herre. De har latt seg døpe i vann og Ånd, og erfart at Jesus bor i oss og har fellesskap med oss ved sin Ånd.

Profeten Jeremia profeterte at det skulle komme en tid der alle skulle kjenne Gud ved at de fikk et nytt hjerte, uten en menneskelig mellommann (Jer 31,31-33). Dette peker mot menigheten som består av alle som kjenner Jesus. 

Å ha formell utdanning innen teologi er en fordel, men ingen forutsetning.

Bibelen bruker ord som kropp og hus om menigheten, der hver enkelt er et lem på kroppen og en stein i et byggverk. På denne måten fjernes skillet mellom leg og lærd. Lederskap blir et spørsmål om integritet, modenhet og Kristuslikhet. 

Det skapes en dynamikk som er både spennende og utfordrende, fordi mange bidrar ut fra nåde, og det er ikke fastlåste roller som gir folk innflytelse. Menigheten blir på mange måter et alternativt samfunn, noe som gjenspeiles i lederskapet.

Mer om samme tema: Bibelkvarter-serien vår om lederskap «#1 Alt starter hos Gud» (Terje Dahle)